Hvor blir tegneseriefigurer av når ingen leser seriene eller ser filmene deres lenger? Hvor havner tidlige skisser av kjente og kjære figurer, som aldri finner veien fra tegnebrettet til de tusen hjem?
Ifølge spillskaper Warren Spector er svaret et slags bortgjemt og øde Disneyland der ingen noensinne kommer på besøk. Og det er nettopp her vi får slå oss løs i Epic Mickey.
Fantasiastisk stemning
Til lyden av Paul Dukas' nydelige The Sorcerer's Apprentice får vi se hvordan Mikke Mus ramler inn i trollmannens verksted og søler både maling, tynningsmiddel og det som verre er over en magisk miniatyr av Wasteland – bakgårdsversjonen av Disneyland.
Når han senere selv blir kastet inn i Wasteland får han møte de triste og bortglemte Disney-figurene som bor der. En av dem er Oswald the Lucky Rabbit, som tross navnet virker mer enn en anelse bitter. Ikke så rart, kanskje, siden han var Disneys store stjerne før Mikke stjal showet, og senere ble overlatt til et annet selskap. Forholdet mellom de to er en av de herlige detaljene i spillet som har en gjenklang i Disneys fortid både på og utenfor lerretet.
Siden svært mange av oss har vokst opp med Disney i blodet er det mye ved Epic Mickey som er umiddelbart gjenkjennelig, men samtidig også mye som virker en anelse ukjent og merkelig. Det vises godt at utviklerne har ønsket å hylle klassiske Walt Disney-verker, og samtidig videreformidle stilen og stemningen fra disse. Figurer, farger, musikk og mer til er hentet fra både helaftens fargefilmer som Fantasia og kortere svart-hvitt-tegnefilmer som Steamboat Willie. De som kjenner sin Disney-historie vil kunne få en solid dose nostalgi av Epic Mickey. 
Samtidig er ikke dette bare en stor gryte av ingredienser vi har smakt på før, den har også en deilig smak av Warren Spectors litt skjeve og dystre blikk på Disney-universet. Det forsterkes også av et deilig, skreddersydd sett med emosjonelle musikkstykker som varierer fra det mystiske, dystre, triste og skumle til det majestetiske og urkoselige.
Uforløst potensiale
Naturligvis trues Wasteland av onde vesener, og Mikke må både prøve å redde og rømme fra den magiske verdenen. Spillet er i bunn og et plattformspill som på overflaten ikke minner så rent lite om 3D-utgavene av Mario. Samtidig har det en rollespillstruktur med valgfrie oppdrag og en delvis åpen verden, som i utgangspunktet passer svært godt til å la spillerne selv lete opp alle de skjulte gullkornene.
Med den deilige stemningen og dette potensialet som bakgrunn må jeg med noe vemod konstatere at ikke alle oppgavene man må løse på oppdrag er helt på høyde med utforskningstrangen. 
Spillets grunnleggende mekanikk er basert på maling og tynningsmiddel. De to kan henholdsvis male inn og viske ut bestemte deler av verdenen. En betydelig del av spillet går ut på å male inn plattformer som mangler, slik at Mikke kan komme seg fra A til B, og å male inn tannhjul for å få ulike former for maskineri til å virke. Derfor kan det også bli litt ensformig og enkelt i lengden.
Litt kreativ får man riktig nok være – primært ved å fjerne den malte grunnen under føttene på fiendene, og se på at de detter ned i det havet av tynningsmiddel som ofte er under. Unntaksvis vil også noen av fiendene forsøke å gjøre det samme mot spilleren. Spillmekanikken er bygget på en god ide, og legger såvidt opp til lek med omgivelsene, men jeg savner flere gode ideer som kunne ha utnyttet konseptet bedre.
Kamerakrøll
Epic Mickey sikter seg ikke inn på barn eller voksne alene. Etter å ha sett hvordan mindre erfarne spillere kan slite med det jeg vil betegne som normalt god kamerastyring, lurer jeg likevel fælt på hvordan det for disse vil fortone seg å spille Epic Mickey. 
Utviklernes valg av knapper til kamerastyringen gjør det kronglete å endre synsvinkelen under kamp. I tillegg er knappene i underkant sensitive, og man kan også oppleve situasjoner hvor kameraet simpelthen er fastlåst, slik at man for eksempel ikke kan se hvor man er nødt til å hoppe for ikke å havne i en pøl av tynningsmiddel.
Kameraproblemene gjør ikke at spillet er uspillbart, men det opptrer likevel som et betydelig irritasjonsmoment mye av tiden.
Konklusjon
Disney-eide Junction Point har laget en gullgruve for Disney-fans, som er vel verdt pengene for verdenen, figurene, historien og musikken alene. En såpass veloverveid og rik bakgrunn ser vi alt for sjeldent i spill. Derfor betyr det egentlig ikke all verden at Epic Mickey er temmelig gjennomsnittlig både når det gjelder utfoldelsesmuligheter og utfordringene man blir stilt overfor.
De som lider seg gjennom litt krangling med kameravinklene får mye opplevelse igjen for tiden de investerer i spillet.
Spillet er eksklusivt til Nintendo Wii og finnes både i norsk og engelsk utgave. Kun sistnevnte er testet.
- Les også:Sniktitt: Epic Mickey
- Les også:Anmeldelse: Flingsmash
- Les også:Anmeldelse: Majin and the Forsaken Kingdom
