Fine modeller
På den grafiske siden er spillet så som så. Karakterene er godt modellert med pene teksturer, og i mange tilfeller er de også ganske realistisk animert, men ellers vitner grafikken om et spill som ble rushet ut på markedet. Omgivelsene er stort sett kjedelige og ensformige med middelmådige teksturer, og kameraføringen er ikke mye å skryte av. Det er ikke uvanlig at kameraet peker i stikk motsatt retning av det du skulle ønske, noe som kan være svært frustrerende under en heftig kampscene. Spillet ser riktignok bedre ut på PC enn på PS2, men tatt de forskjellige forutsetningene i betraktning skuffer PC-utgaven mest, her kunne (og burde) ting vært så mye bedre. Lydmessig er det mer å glede seg over. Våpenlydene er relativt gode, og kjente Matrix-toner briljerer i bakgrunnen under kampene. Alle stemmene er dessuten spilt av samme skuespillere som i filmen, slik at opplevelsen blir troverdig. En svakhet er likevel at det er vanskelig å stille volumet til fornuftig nivå. Det blir lett til at noen av lydene er for høye i forhold til for eksempel dialog, noe som til tider kan være plagsomt. PS2-utgaven er dessuten plaget av en bug som gjør at lyden i mellomsekvensene kan få et ekko som gjør den så godt som umulig å forstå. Dette løses imidlertid ved å se sekvensen en gang til.
Vanskelighetsgraden i spillet er dessverre mer avhengig av brettenes layout enn motstandernes intelligens. Fienden er smart nok til å klatre etter deg opp hindringer, men noen form for samarbeid eller taktikk bør du ikke vente deg. Shiny har kompensert for laber intelligens ved å spy ut horder av fiender. Spesielt i noen større rom der SWAT-styrkene spawner like fort som det lar seg gjøre å kverke dem. Vittig, spesielt fordi de dukker opp på steder de umulig kunne kommet til annet enn ved magi. Slike utømmelige rom kan selvfølgelig være en velkommen utfordring, men det blir litt for dumt når soldater spretter opp av gulvet som paddehatter så fort du snur ryggen til. De fleste er heller ikke vanskelig å overvinne i direkte kamp. De mest utfordrende stedene i spillet er ikke vanskelig fordi motstanden er tøff, men fordi du må komme deg fra A til B uten å dette ned i et hull eller fordi oppdraget går ut på å beskytte suicidale personer. Blir du skadd i en kamp trenger du heller ikke å fortvile; livet ditt regenererer så kjapt at helsen i praksis alltid er på topp når du går inn i en ny kamp. Kombinert med at spillet bestemmer hvor du kan lagre, og det er ofte, blir det sjelden nødvendig å spille den samme delen mange ganger.
En original vri er en ”hacking-modus” der du selv får æren av å hacke deg inn i ”The Matrix”. Dette gjøres ved hjelp av noe som ligner mistenkelig på gode gamle DOS. Det er imidlertid kun når det gjelder utseende og en eneste kommando, nemlig dir, at likheten er der. En ganske vesentlig kommando som "cd" er utelatt, og alle programmer kan kjøres direkte fra rot, uansett hvilken underkatalog de måtte ligge i. Til å begynne med har du kun "a: å leke deg med, men etter hvert som du "hacker" (les: kjører programmer og leser tekstfiler) deg videre vil du få tilgang til flere stasjoner. Dette er en artig idé, selv om vanskelighetsgraden med fordel kunne vært høyere. I systemet kan du finne informasjon om personer, kart, biler, med mer, eller rett og slett se på filmklipp og trylle frem våpen der du måtte ønske det. Hackingen er knyttet opp mot savegamet, og etter hvert som du kommer videre i spillet vil for eksempel nye våpen bli tilgjengelige for nærmere inspeksjon. Dette kunne blitt bra, men et elendig forsøk på å emulere DOS ruinerer moroa. Ettersom "cd" ikke eksisterer har du ikke annet valg enn å bli stående i rota på "a:", for å se innholdet i katalogen EttEllerAnnet på "b:" blir det da resultatet slik: "a:\>dir b:\ettellerannet". Idiotisk og latterlig tungvint. Her har ikke Shiny rett og slett ikke gjort jobben tilfredsstillende, de burde kanskje tatt en titt på Ritual Entertainment som hadde en artig DOS-emulering allerede i gode gamle SiN.
Konklusjon
Enter the Matrix er ikke et spesielt godt spill, men det er ikke spesielt dårlig heller. Det har en viss underholdningsverdi, spesielt for alle Matrixofile. Historien bygger opp rundt Matrix Reloaded, og utdyper handlingen på en rekke punkter. Den er imidlertid ikke sterk nok til å kunne stå på egne ben. Har du ikke sett Matrix Reloaded kommer du trolig ikke til å skjønne stort av hva du driver med og hvorfor. Historiene krysser hverandre ved noen nøkkelpunkter, som for eksempel når Morpheus danser ballett med en agent på taket av en semitrailer. Spillet vil også gi deg svar på hvordan sabotasjen av kraftverket i slutten av filmen foregikk. Kamper i "bullet time" er underholdende, men det vil trolig ikke holde deg fengslet spesielt lenge. Du vil uansett ikke holde på i lang tid, for det spilles enkelt gjennom på 3-4 kvelder på normal vanskelighetsgrad, noe som må sies å være litt i snaueste laget. Manglende multiplayer gjør også sitt til å begrense levetiden. Enter the Matrix har noen eksklusive filmklipp som ikke er med i filmen, og for enkelte er kanskje dette en av de største grunnene for å kjøpe spillet. Alle dere andre som ikke ble umåtelig begeistret over Matrix Reloaded har lite å hente på denne ufortjente toppselgeren.
