Helt siden 1994 har Need for Speed-serien brakt raske biler, høy fart og arkadeinspirert racingaction til massene. Utallige utviklere har hatt sine fingre med i spillet, men spillenes hovedfokus har stort sett alltid vært å slå et slag for de som liker å holde klampen i bånd og hendene knuget rundt rattet.
Etter at Criterion Games stod bak to ganske vellykkede utgivelser er utviklerstafettpinnen nå gitt videre til nyetablerte Ghost Games. De består forøvrig av omtrent 80% personale hentet fra Criterion, så et dramatisk utviklerbytte var det kanskje ikke.
Need for Speed: Rivals bygger videre på arven fra Most Wanted, Hot Pursuit og Burnout Paradise. Du får frie tøyler til å kjøre rundt i en stor, åpen verden og stort sett gjøre hva du vil, såfremt det ikke innebærer å gå ut av bilen og ta beina fart. Kjørefølelsen i spillet er kjempegod, og bilene farer nedover landeveien med en herlig fart. Likevel blir det litt innholdsløst og ensformig i lengden.
Politi mot kappkjørere
Spillet presenterer deg for en overraskende seriøs og selvhøytidelig konflikt mellom politiet og de anarkistiske gatebilførere i fiktive Redview County. Politiet mener kappkjørerne setter menneskeliv i fare, der de dundrer nedover gatene i over to hundre kilometer i timen. Kappkjørerne, på sin side, mener politiet begrenser deres frihet, og at hobbyen deres er en form for ekstremsport som gir dem frihet og klarhet i hverdagen.
Du velger selv hvilken side du slutter deg til, men står fritt til å bytte mellom begge to når du vil. Hver fraksjon har en egen kampanjemodus knyttet til seg, med forskjellige biler og utfordringer å låse opp. Samtidig er hver av dem like nok til at overgangen mellom politi og gatekappkjører ikke er særlig brå og uvant.
Progresjonen er den samme uansett hvilke oppdrag du velger å gjennomføre, men det er alltids fint med valgmuligheter.
Hvert ledd i kampanjemodusen har et sett med oppdrag knyttet til seg, som har en overhengende tematisk sammenheng med fraksjonens hovedmål. Politiet vil sette kappkjørerne ute av spill og arrestere dem, mens kappkjørerne vil kjøre så fort som mulig, vinne løp og utføre halsbrekkende stunts. Oppdragene grupperes inn i tre individuelle bolker som du kan velge avhengig av hva salgs type bilfører du ønsker å være: en rask gateracer; en smidig stunter; eller en hissig jeger, som tar kampen direkte til politiets biler.
Oppdragene kan være slikt som å komme på en bestemt plassering i et kappløp, totalvrake X antall politibiler, eller nå en bestemt toppfart. Progresjonen er den samme uansett hvilke oppdrag du velger å gjennomføre, men det er alltids fint med valgmuligheter.
For politiets del er oppdragene mye av det samme, men vinklet mot å stoppe kappkjørere. Dette kan innebære å arrestere et bestemt antall førere, kjøre en bestemt mengde kilometer uten å kollidere, eller stoppe alle deltagere i et kappløp.
Redview County, din personlige lekegrind
Oppdragene er en måte for utvikleren å sette en bestemt struktur på spillet, slik at du alltid har noe å kunne jobbe deg mot. I tillegg til disse finnes det ulike arrangementer du kan delta i rundt om i Redview. Gatebilførerne kan delta i forskjellige typer kappløp, konkurrere om best rundetid på en bestemt strekning, eller erte på seg politiet for så å stikke av.
Politiets evenement går stort sett ut på det samme, med det forbehold at du skal fange de som kjører om kapp. Variasjonen mellom arrangementene er dessverre ikke spesielt høy, men er du glad i å kjøre raske biler veldig fort vil nok ikke Need for Speed: Rivals skuffe deg altfor mye.
Hvis du ønsker å gi beng i alle oppdragene og begivenhetene kan du selvsagt gjøre det. Redview er, bokstavelig talt, en stor og fri landevei du kan boltre deg i uten særlige hindringer. Bortsett fra politiet, selvsagt, som alltid er ute etter å ta deg. Å stikke av fra dem er ikke kjempevanskelig, men det er alltid en ny politibil rundt hjørnet, så forvent å høre sirener ganske ofte om du ikke kjører som en lovlydig bilfører.
Du tjener «Speed Points» for det aller meste du gjør rundt om i Redview. Disse kan du bruke til å kjøpe nye og raskere biler, oppgradere din eksisterende bil, og kjøpe «Pursuit Tech». Pursuit Tech er ekstrautstyr som brukes til å skade og slå ut motstandernes biler. Som en videreføring av lignende ekstrautstyr i Hot Pursuit holder det Need for Speed-serien i et merkelige science fiction-univers der EMP er fritt tilgjengelig for alle som vil ha det, og elektromagnetiske kraftfelt til bilen din er noe du bare kan skaffe deg via Internett eller noe sånt.
Det er spesielt å se Need for Speed ta inspirasjon fra Mario Kart og Blur, men stort sett fungerer det ganske greit. Pursuit Tech kan ofte gi deg det lille ekstra du trenger for å stikke av fra politiet, fange iltre kappkjørere, eller vinne gullmedaljen i et løp. I tillegg er det ganske tilfredsstillende å aktivere et våpen til akkurat riktig tidspunkt, og sende en fortumlet motstander inn i autovernet i 200 kilometer i timen.
Mellom bakkar og berg ut med havet
Redview er, som forventet, et vakkert sted å utforske, med sine høye snøkledde fjell, dype juv, en solfylt kyststripe og en mystisk og mektig skog. Å bare kjøre rundt og finne hemmelige stikkveier er fullstendig herlig, og hadde det ikke vært for at politiet til stadighet forsøkte å arrestere meg ville nok opplevelsen vært enda bedre.
Veiene snirkler og snor seg gjennom landskapet på finurlige og utfordrende måter, og mestringsfølelsen du får når du endelig klarer å grasiøst gli bilen gjennom en krapp sving er ubeskrivelig. Om i overkant svingete veier ikke er helt din greie finnes det også noen lange og fine motorveier du kan bryne deg på. Med solnedgangen foran deg, blå lys i bakspeilet og en bloddunkende technolåt på bilstereoen er det ekstra tilfredsstillende å aktivere lystgassen og kjenne motoren drønne ut et par ekstra hestekrefter.
Need for Speed: Rivals ser meget lekkert ut og det dynamiske værsystemet som er bygget inn i spillet bidrar i høy grad til virkelighetsfølelsen. Den gråsvarte asfalten glinser under dekkene når det regner, og når natten faller på blir de røde baklyktene til bilistene foran deg omgjort til lysende øyne som varsler om nært forestående kollisjoner.
Som et tverrsnitt av de ulike delene av USA fungerer Redview fylke ganske godt. Overgangene mellom de ulike områdene kunne nok vært litt bedre, for det er litt rart å gå fra Wisconsin-inspirert vinterlandskap til Arizonas dalområder på under ett minutt. Det får de geografiske områdene til å virke langt mindre enn de egentlig er, og gir følelsen av en litt avstumpet spillverden.
Enspiller og flerspiller på én gang
Når du kjører rundt i Redview deler du veiene med opptil fem andre spillere, som også farter rundt i området som enten politi eller kappkjører. Meningen med dette systemet er å ødelegge skillet mellom enspiller og flerspiller. Det er en god tanke, men gjennomføringen trenger litt mer arbeid.
Redview er så stort at det er sjeldent du merker tilstedeværelsen til de andre spillerne.
Redview er nemlig så stort at det er sjeldent du merker tilstedeværelsen til de andre spillerne. Har du flaks passerer du dem kanskje på veien innimellom, og kanskje du får utfordret én av dem til et kappløp, men stort sett holder spillerne seg for seg selv. Ikke får dere kommunisert heller, med mindre alle sitter med headset koblet til kontrolleren sine eller har et PlayStation Eye-kamera koblet til konsollen. Kommunikasjon via PlayStation Eye fungerer særdeles dårlig, da kameraets mikrofon plukket opp alskens støy i nærheten av seg. Den plukker til og med opp lyden av spillet fra fjernsynshøyttalerene, og skaper en lei feedback-sløyfe som gjør kommunikasjon meget vanskelig.
Jeg fikk heller aldri noen følelse av at de andre spillerne ville dele opplevelsen med meg. Spillet gjør heller ikke store grep for å oppfordre til samarbeid eller konkurranse spillerne imellom. Det finnes tilsynelatende heller ingen direkte måte å samle hele hurven til de forskjellige evnementene. Så da sitter du der, stort sett mutters alene, i en imponerende spillverden som dessverre føles litt tom og ubefolket.
Autolog-funksjonen bidrar til å lette ensformigheten litt, men den er avhengig av at du har venner som også spiller Need for Speed: Rivals. Den lar deg enkelt få oversikt over hvor fort dine venner kjører på ulike strekninger, eller hvordan du er rangert i forhold til dem i forskjellige konkurranser. Som en oppfordring til å bli bedre er det kjempekult, men om du ikke har venner i vennelista som også eier spillet er det ikke stort Autolog kan gjøre for deg.
Konklusjon
Need for Speed: Rivals har det grunnleggende på plass, og skaper en god kjørefølelse som vedvarer fra begynnelse til slutt. Spillet er enkelt å lære, tar tid å mestre, og passer godt for både hardbarka motorhoder og uformelle fans av Top Gear. Det er moro å dundre nedover motorveien i over 200 kilometer i timen i en moderne superbil som ville koste oss vanlige dødelige langt mer enn det vi har råd til.
Slik sett føles spillet som en utprega bilreklame, men jeg kjøper fantasien og lar meg rive med. Sjansen for at jeg én dag eier en Lamborghini Gallardo er ganske liten, men det å kunne kjøre en i et dataspill fungerer som en god nok substitutt.
Dessverre blir opplevelsen litt ensformig og innholdsløs i lengden. De ulike kappløpene og arrangementene er absolutt underholdende, men variasjonen i dem er ikke spesielt stor. Dette gjelder egentlig både for gatekappkjørerne og politiet.
Tilstedeværelsen av andre spillere på kartet er en god tanke i teorien, men i praksis føles spillverdenen ganske tom og livløs. Du møter sjeldent de andre spillerne, og det finnes heller ingen måte å enkelt oppsøke og utfordre dem til konkurranse. Slikt blir det ikke spesielt morsomme opplevelser av.
