Imponerer hele tiden
Jeg har spilt Grand Theft Auto IV i temmelig mange timer nå, og det slutter aldri å imponere. Hver eneste gang jeg spiller er det noe utrolig heftig som skjer, og jeg tenker at «dette kommer jeg til å huske lenge». Det vanvittige detaljnivået, kombinert med det dynamiske og åpne gameplayet GTA-serien har vært kjent for siden nittitallet, leder til den ene heftige situasjonen etter den andre.
Nylig jaget jeg for eksempel en bil på en tungt trafikkert vei. Bilen veivet fra side til side, og forsøkte å kjøre forbi en lastebil med det som så ut som Redwood-tømmer på lasteplanet. Forsøket var imidlertid ikke helt vellykket, og bilen smalt inn i siden på lastebilen – som så mistet kontrollen, noe som igjen resulterte at tømmerstokkene falt av lasteplanet, og jeg måtte manøvrere vilt for å unngå å krasje i dem.
Noen av disse hendelsene er tydelig regisserte, som du legger merke til når du spiller samme oppdrag flere ganger og ser de samme bilene dukke opp på samme sted hver gang. Andre skjer som tilfeldige resultater av det dynamiske gameplayet og den omfattende verdenssimuleringen i spillet.
En av nyhetene som sikrer nettopp dette er fysikk/kunstig intelligens-systemet Euphoria, som har tatt kontroll over menneskene i spillet. Dette systemet gjør at i stedet for å bruke fastsatte animasjoner eller simpel «ragdoll»-fysikk, vil menneskene automatisk forsøke (og evt. mislykkes i) å holde balansen om de blir utsatt for noe.
Dette legger du enklest merke til om du kjører i en person med lav hastighet og ser hvordan han eller hun reagerer, eller når du ser personer miste balansen og falle realistisk etter ha blitt skutt. Euphoria er også ansvarlig for mange morsomme episoder – hastverket mitt førte i en situasjon til at jeg dyttet daten min utfor ei trapp i en nattklubb, og selv om jeg vet godt hun bare er noen avanserte linjer med kode, følte jeg meg rett og slett flau da det hendte.
Euphoria representerer faktisk en aldri så liten revolusjon i spillmediet, og dette og andre slike systemer blir utvilsomt like viktige for fremtidens spill som standard fysikksimulasjon er for dagens spill. Men det er langt fra det eneste esset Grand Theft Auto IV har i ermet. Noe av det kuleste er mobiltelefonen, som lar deg holde kontakt med bifigurene (og be dem ut, eller spørre dem om tjenester), organisere avtaler og arrangere gateløp. Når du får en litt mer avansert modell kan du til og med ta bilder, og du kan selvsagt også laste ned nye ringetoner fra spillets innebygde (og hysterisk morsomme) internett.
Mobiltelefonen bringer meg imidlertid til et element som ikke er like vellykket som en i utgangspunktet skulle tro, nemlig kontaktene. Om du holder deg på godfot med ulike figurer, får du forskjellige fordeler. Om en advokat er hodestups forelsket i deg, kan for eksempel en rask telefon til henne sikre at politiet finner noe annet å gjøre i en vanskelig situasjon. Om fetteren din liker deg godt nok, får du tilgang på gratis taxitjenester. I utgangspunktet er dette flott.
Problemet er bare at de mange kontaktene dine er litt vel kravstore, og ringer både i tide og utide. Når du etter hvert får et stort kontaktnett, blir du stadig avbrutt av folk som vil bowle, spise mat, se på show eller spille darts, og hvis du sier nei vil de like deg litt mindre. Jeg skjønner selvsagt at det skal være litt stress å sjonglere tre kjærester, en haug av venner og et liv som karrierekriminell, men Rockstar kunne nok ha tonet dette ned litt.
Moro med andre
Grand Theft Auto IV har ikke bare en enorm enspillerdel, men også en nesten like enorm flerspillerdel. Her får vi hauger av moduser, inkludert gamle kjenninger som «deathmatch» og nye bekjentskaper som «mafya work» (hvor man må konkurrere om å utføre enkle oppdrag). De fleste modusene kommer også i lagbaserte utgaver, og det er tydelig at Rockstar tidlig bestemte seg for at Grand Theft Auto IV skulle ha skikkelig flerspiller.
Jeg synes ofte det enkleste er det beste, og noe av det jeg liker best med denne serien er å gå amok i bygatene. Derfor elsker jeg «free mode», hvor man kan gjøre hva man vil sammen med andre. Her kan man samarbeide om å skape så mye kaos som mulig, eller bare kjempe mot hverandre med alle de herlige leketøyene serien er kjent for. Du har ikke levd før du har sittet bak rattet på en politibil og blitt jaget av en galning i et kamphelikopter.
Spillet ser temmelig lekkert ut, uansett om du spiller på PS3 eller Xbox 360. Det er enkelte visuelle forskjeller på de to versjonene (PS3-versjonen virker litt jevnere i kantene, mens Xbox 360-versjonen virker litt skarpere, for eksempel), men selv om fanboyene vil bruke forskjellene for alt de er verd i den utrolig kjipe konsollkrigen alle egentlig er grundig lei av, er sannheten at uansett hvilken versjon du går for, vil du være fornøyd med grafikken. Dette er selvsagt minst like mye takket være artistenes glimrende arbeid som det skyldes spillets tekniske kvaliteter.
Tradisjoner, på godt og vondt
Det er omtrent blitt tradisjon at Grand Theft Auto-spillene sliter litt med bildeoppdateringsfrekvensen (og detaljer som i visse situasjoner «dukker opp» når de er svært nærme), og det er også tilfellet med fireren. Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har blitt plaget av dette, og at det aldri har hatt noen som helst effekt på gameplayet. Jeg blåser ærlig talt en lang marsj i antall bilder per sekund, så lenge jeg som spiller ikke opplever noen reelle problemer med at gameplayet «hakker» og det bilr vanskelig å spille.
En annen ting man ikke kommer utenom i en Grand Theft Auto-omtale, er å vie noen ord til spillets geniale radiostasjoner. Som før kan du velge mellom en bråte ulike stasjoner, som sender musikk, nyheter, snakkeshow og massevis av satiriske reklamer. Og, som før, er det nesten skremmende mye god humor å finne her, samtidig som spillet kommer med et virtuelt tonn med låter i ulike musikksjangre. Det skjer ikke helt sjelden at jeg slakker litt av på gassen for å høre ferdig en låt før jeg kommer frem til bestemmelsesstedet.
Utenom problemene jeg allerede har nevnt, har Grand Theft Auto IV også noen andre småting som plager. Dekningssystemet glipper av og til, noe som kan være frustrerende hvis det skjer i en allerede vanskelig situasjon. I tillegg har vi enkelte grafikkbugs og ustabil flerspiller (hvor det noen ganger kan være vanskelig å koble seg opp) på begge plattformer. Den kunstige intelligensen er heller ikke blant de skarpeste.
Konklusjon
Grand Theft Auto IV er det mest imponerende spillet jeg har spilt på mange år. Her får vi en gigantisk spillverden, simulert til ned til minste detalj, herlig og dynamisk action, en av actionspillhistoriens beste historier, side opp og side ned med hysterisk humor og time etter time med enspillermoro. Og når du først har spilt gjennom den massive enspillerdelen, kan du legge ut på nettet for uendelig moro med alle de herlige leketøyene spillet byr på.
Jeg har virkelig lyst til å fleske til med en tier her – en del av meg føler at er det ett spill som fortjener det, så er det Grand Theft Auto IV. Men det er ikke til å komme unna at spillet har noen problemer. Mangelen på lagrepunkter underveis i oppdragene, kombinert med krevende oppdrag som tar lang tid å spille gjennom samtidig som de avsluttes med vanskelige sekvenser, er det største av disse, og den viktigste enkeltgrunnen til at spillet ikke får full pott.
Uansett er Grand Theft Auto IV et spill uten like. Jeg elsker det, og det vil nok du gjøre også.
