Vi vet allerede at Netflix har mange spilljern i ilden – både i form av kommende filmer og tilbakevennende serier – men at den amerikanske strømmegiganten plutselig skulle slippe en animasjonsserie basert på det evinnelig populære Dota 2, var det nok ikke så mange som hadde sett for seg.
Nå står vi imidlertid her, med en åtte episoder lang sesong like bak oss. Som en som bare har et veldig løst forhold til opphavsmaterialet, er jeg antagelig ikke midt i målgruppen – jeg har flere tusen timer League of Legends på samvittigheten, men Dota 2 har jeg liksom aldri fått helt sansen for. Dette har likevel ikke hindret meg fra å kose meg med Netflix' Dota: Dragon's Blood, et fargerikt og spennende, men kanskje også litt vel keitete, fantasy-epos.
Alle veier fører til Nightsilver Woods
Utover i sesongen følger serien en rekke forskjellige figurer fra Dota 2 og omegn, men eventyret begynner først idet den barske ridderen Davion blir drept og prompte gjenopplivet som en reinkarnasjon av den mektige «eldwyrm»-dragen Slyrak. Med det inntar han rollen som spillhelten Dragon Knight, en lummer skikkelse som ikke bare slår fra seg med sverd og skjold, men som også kan forvandle seg til en drage når nøden er som størst.
Dette er imidlertid ingen enkel bør å bære, og brorparten av de åtte episodene bruker Davion på å forstå hva som har skjedd samtidig som han leter etter en kur mot det han anser som en forbannelse. Underveis snubler han over flere små og store personligheter fra Dota 2-universet, med blant annet Mirana, Luna og Invoker i de mest sentrale rollene.
Tempoet gir både seeren og hovedpersonene god tid til å grunne over mange av de gråeste nyansene i dette fargerike fantasy-universet. Det er friskt å se en animert serie som tør å være litt vag når det kommer til det å definere godt og ondt, selv om det etter hvert blir mindre tid til den slags og mer fokus på de rådende konfliktene i historien.
Plottet blir nemlig stadig større og større, og det tar ikke lang tid før Davions personlige reise får følge av okkult ondskap som forsøker å ta over verden, narsissistiske guder og brutal krigføring. De ulike handlingsforløpene får alle tid i rampelyset, og sesongen kommer etter hvert sammen på en nokså tilfredsstillende måte, selv om den åpne slutten gjerne kunne gjort enda litt mer ut av seg.
Det er tydelig at det kommer mer fra dette universet, og i mangelen på et bestemt punktum får vi i stedet en rekke halvhjertede kommaer som skal friste oss videre. En litt mer bastant slutt på sesongen hadde helt klart gjort seg.
Eksemplariske unntak
Langs veien merker man også at det ikke er alle deler av historien som fenger like mye. Til det er noen figurer for stive og usympatiske, mens det andre ganger skyldes platt manus og treg framgang. For eksempel synes jeg kjeklingen mellom alvene og Luna er grusomt kjedelig, mens den gryende romansen som dukker opp på reisen også kunne vært gjort bedre.
Noen flotte lyspunkt finnes imidlertid, og særlig spennende er det å følge med på det alven Fymryn og magikeren Invoker pønsker på utover i sesongen. Her skinner serien som mest, og både stemmeskuespill og animasjoner knyttet til disse figurene er av bunnsolid kvalitet.
Folka bak Dota: Dragon's Blood er for øvrig ingen ringere enn Studio Mir, et studio som tidligere har stått bak store deler av Nickelodeon-serien The Legend of Korra. Stilen er mye den samme, noe som innebærer fargesterke omgivelser og karaktersterke figurer, men også en del keitete bevegelser og litt langsom progresjon.
Mistforstå meg ikke: Jeg liker mye av det utviklerne gjør, både i fartsfylte og stille øyeblikk, men jeg blir liksom aldri blåst av banen – med et par eksemplariske unntak.
Utover dette tjener serien en del på å være basert på Dota 2, med kule referanser til både gjenstander og helter spredd jevnt utover. Selv jeg, som har meget begrenset kjennskap til opphavsmaterialet, merker fort hvilke figurer som er basert på spillets helter og heltinner, med typiske angrep og spesialegenskaper som blir brukt på flott vis i kampens hete. Hvem vet ... kanskje lusker det et par framtidige helteskikkelser her også.
Konklusjon
Dota: Dragon's Blood klarer å tyne mange actionfylte og spennende øyeblikk ut av de drøyt tre timene denne første sesongen varer. Serien presenterer et fargerikt univers fylt av grånyanser og langt fra feilfrie figurer, og dette fører til en håndfull sekvenser med reelt tankevekkende og interessante dilemmaer våre hovedpersoner må forholde seg til.
Det er likevel ikke til å komme utenom at enkelte deler av sesongen er betydelig mer givende enn andre: Alveskikkelsen Fymryn, dragene og Troy Bakers utgave av Invoker er for eksempel en fryd for både øyne og ører, mens jeg merker at jeg har lite til overs for den sentrale konflikten, Luna og den langtekkelige romansen som blomstrer underveis.
Når så mange bestanddeler ikke treffer blink, er det vanskelig å bli fullstendig bergtatt av det Studio Mir leverer, men det er likevel nok her til å gi både gamle og nye Dota-fans noe å sette tennene i. Om ikke annet er dette et finfint utgangspunkt for flere og (forhåpentligvis) enda bedre dypdykk i dette spennende universet.
Dota: Dragon's Blood kan strømmes på Netflix nå.
