Enemy Territory: Quake Wars var et godt spill da det debuterte på PC i slutten av september i fjor. I motsetning til mange andre spill i disse dager, var det utviklet med fokus på PC-plattformen. Godt over et halvår senere kommer spillet til konsoll, og selv om det på ingen måte er noen katastrofe kan man vel slå fast at det, i likhet med mange porteringer de siste årene, like gjerne burde holdt seg på PC-en.

Spillet er et førstepersons skytespill satt i Quake-universet. Jorden blir invadert av den utenomjordiske rasen Strogg, og disse slåss mot jordens forsvarsallianse, titulert Global Defence Force. Noen eventuell saga ut over det må du dikte opp selv, for dette er så standard «space marine» som du får det.

En halvbror – til besvær?

Spillet har svært lite til felles med de tidligere Quake-spillene, og verken tempoet eller våpenfysikken kan sies å være i nærheten av hva arenaskyteren makter. Quake Wars har mye mer til felles med for eksempel Battlefield 2142 og Frontlines: Fuel of War. Det er en fremtidsrettet førstepersonsskyter med kjøretøyelement, hvor hvert av lagene har flere forskjellige klasser. En ideell sammensetning av disse må til for å vinne.

Enemy Territory: Quake Wars er lagt opp på den måten at ett av lagene skal hindre det andre i utføre et hovedoppdrag ved å fullføre to til tre ulike delmål. Oppdragene er akkurat de samme som i PC-versjonen, men det hele har blitt litt mer strømlinjeformet og man prøver å «gjøre ting enkelt». Delmålene kan være å reparere en bru, infiltrere en fiendlig datamaskin, aktivere lasere og så videre.

Du gjør i praksis det samme hver gang. For der hvor du i PC-versjonen måtte finne frem riktig utstyr og posisjonere deg riktig, holder det her at du er rett klasse, løper frem til objektet, og trykker på en knapp. Dette gjør forsåvidt ingen skade i seg selv, men det blottlegger spillets noe monotone fremførelse, og det føles som en hvilken som helst annet skytespill.

Spillets kampanjedel kan spilles i en- og flerspiller, men det er verdt å nevne med en gang at dette ikke er er noe spill som egner seg å spille alene. Til tross for at det er fire hovedkampanjer som alle kan spilles både som GDF og Strogg, er det ingen historiefortelling. Både motstanderlaget og ditt eget lag består av mer eller mindre inkompetente datastyrte spillere.

Halvert

Enemy Territory: Quake Wars fungerer altså på omtrent samme måte på PC som på Xbox 360, men dets største problemer finnes hvis man ser på de rent tekniske forskjellene. Konsollversjonen av spillet klarte ikke å opprettholde PC-ens maksgrense på 32 spillere på kartene. Dette har blitt kortet ned til 16, og det gjør noe med et spill hvis brettdesign har blitt konstruert for det dobbelte.

For å kompensere på dette, har utvikleren satt opp bevegelseshastigheten til spilleren. Til tross for at man bærer utstyr på godt og vel 50 kg, løper man som om det skulle vært på en idrettsarena. Tanken bak dette er god, for siden det er få spillere og stort område, må man få fraktet spillerne hurtig til fronten når de gjenopplives. Gamle Quake-spillere kan også få oppleve litt av tempoet fra de gode, gamle dager.

Det er flere negative aspekter ved å gjøre det på denne måten. For det første ser ikke figurene spesielt grasiøse ut. En annen ting er at det blir svært vanskelig å forsvare en bombe man har plantet på et objekt, siden fiendene kommer løpende så fort. Snur du deg bort et øyeblikk for å ta ut en som prøver å flankere deg, kan du være sikker på at det står en og desarmerer bomben din når du snur deg tilbake.

Det som derimot er verre, er at spillet nå står med unødvendig store områder der grafikken må lastes inn. Siden en god del små sidemål har blitt ubetydeliggjort i konsollversjonen, er ikke spillet i behov for den helt store bredden. Alle stormer mot delmålet som enten skal tas eller forsvares, og derfor kunne kanskje spillet spart seg for den ekstra kraftanstrengelsen.

Treff eller ikke treff – det er spørsmålet!

Bildeoppdateringsfrekvensen er det som til syvende og sist må lide for dette. De små duppene og illebefinnende den har når man spiller enspiller, er lett å tilgi. Når man derimot spiller via Xbox Live, og får ping inn i bildet, kan din innsats og levedyktighet på slagmarken dessverre fortone seg om en lørdagskveld med Lotto-kupongen – utfallet er kanskje tilfeldig, men det er ikke ofte du treffer jackpoten.

Fysikkmodelleringen er noe banal, men der hvor det er lett å tilgi litt slentrende soldater, er det nesten flaut å sette seg inn i et kjøretøy. Frontlines: Fuel of War gjør dette bedre, Battlefield 2142 og Halo 3 gjør det veldig mye bedre. De fleste kjøretøyene manøvreres kun med den analoge stikka, og det er tydelig at dette ikke skal være et fordypende gameplayelement, men kun et transportmiddel for spillets eget godtbefinnende. Våpenfysikken er til tross for våpnenes varierte utforming og virkemåte, ikke noe mer enn helt grei, med et ustabilt treffbilde som største irritasjonsmoment.

Det tredje store problemet dette spillet har, er all konkurransen. Det kommer flere førstepersonsskytere til konsoll enn noen gang, og når spillet er såpass likt i utforming og kontrollsystem, mister det litt av evnen til å skille seg ut. Hvorfor skal jeg spille dette når jeg heller kan spille Frontlines: Fuel of War, Halo 3, Warhawk eller Call of Duty 4: Modern Warfare? Enemy Territory: Quake Wars har også helt klart sin sjarm, noe de forskjellige, men godt balanserte rasene skal ha litt av æren for. Det er ikke et umiddelbart spill, men en førstepersonsskyter som «vokser» på deg, og det store spørsmålet er om konsolleiere har tålmodighet til slikt.

Konklusjon

Enemy Territory: Quake Wars er dårligere på konsoll enn på PC. Dette er dessverre blitt vanlig for førstepersonsskytespillene i overgangen mellom PC og konsoll, hvor plattformen spillet er konstruert for ofte gir en mye bedre opplevelse enn den andre. Spillet sliter litt med nedgangen fra 32 til 16 spillere, litt vel mye hakking, dårlig fysikk, og ikke minst den enorme konkurransen.

Det har svært lite friske elementer forutenom godt differensierte raser og snedig oppdragsstruktur, og dette gjør at spillet kommer til kort mot eksempelvis Warhawk og Frontlines: Fuel of War. Det er ikke et dårlig spill, det er bare en uinspirert konsollversjon som er sluppet på markedet bare for «å være der».