Oppdragsbasert

I stedet for å holde på flagg slik som i Battlefield-spillene, skal du utføre en rekke oppdrag som kommer på løpende bånd. I et hovedoppdrag skal du for eksempel som Strogg ødelegge et stykke teknologi som menneskene har fått tak i. Det første deloppdraget dreier seg da om å ødelegge GDFs barrikade og komme seg inn i basen. Siden må du kjempe deg frem til en stor laser og aktivere denne slik at du får slått ned inngangsdøra til installasjonen, som ligger gjemt i fjellet. Et siste deloppdrag dreier seg om å plante eksplosiver på det som menneskene ikke må få hendene sine i, og sprenge det.

GDF går i dette gitte scenarioet gjennom de samme oppdragene, og har som oppgave å hindre Strogg i å komme seg til basens hjerte og sprenge enheten du skal forsvare, før tiden går ut. I tillegg til disse to til tre deloppdragene, ligger det en rekke sideoppdrag tilgjengelig for de ulike klassene. Enten det er å sette opp maskingeværreder eller å få tak i startpunkt lengre fremme på brettet.

Dette er en morsom måte å spille slike spill på. Hvis du allerede har sprengt barrieren, er det ingen hensikt for forsvarerne å være der. De må reorganisere og forsterke det neste punktet i forsvarsmuren deres. Du får omfattende og svært aktive kontaktpunkter ettersom stridsfokuset flyttes etter hvert. Alternativt blir du stående på en plass og stange hodet mot fienden helt til tiden renner ut.

Neddempet drapstall-fokus

For å ytterligere inspirere til at du skal fungere som et lag, er incentivene til de som velger utradisjonelle klasser sterkere enn noen gang. Når du trykker TAB-tasten for å få opp statistikken din, er det ingen felt som sier nøyaktig hvor mange du har drept. Spillerne rangeres med bakgrunn i hvor mange erfaringspoeng de har oppnådd. Erfaringspoeng får du ved å gjøre de ulike oppdragene, drepe fiender, lege vennlige soldater og så videre. En støttesoldat har vel så gode muligheter til å skaffe seg en pen poengsum som han som renner rett i striden med ladd rakettkaster.

All statistikk blir nøye overvåket og kalkulert. Disse kan du til enhver tid gå inn å sjekke på din egen lille side i spillets hovedmeny. Her vil du også få tilgang til ulike medaljer, basert på dine meritter på slagmarken. Dette er nok dessverre bare for skrytekontoen, for selv om du gjør det bra i felten og får oppgraderinger underveis, varer disse bare gjennom de tre brettene en kampanje er på.

Det mangler dessverre litt på de rundtomliggende faktorene for at lagsamarbeidet skal fungere optimalt. Muligheten for å dele inn i lag føles ikke like helhjertet som i eksempelvis Battlefield 2. Det er heller ingen mulighet for en kommandant som kan koordinere styrkene. På den andre siden er det antageligvis ikke nødvendig, ettersom oppdragene blir tildelt fra en ikke-spillende sjefsrolle.

Kaotisk informasjonsflyt

Kommunikasjonsgrensesnittet er heller ikke det beste jeg har sett. Muligheten til å opprette interne lag blant spillerne på hver side er svært rotete, og det er heller ingen innebygget funksjon for å snakke med mikrofon. Sistnevnte er kanskje unnlatt for å hindre at 16 spillere skriker i ørene på hverandre. Tekstmessig kan man ved hjelp av korte og kjappe kommandoer, raskt gjøre seg forstått. Problemet er at det er veldig mye og uryddig informasjon på skjermen fra før av, så hurtigknappene på disse bør pugges hvis du vil unngå å sitte med en kommunikasjonsmeny midt i siktemidlene.

Enda verre er muligheten for å fargelegge spillernavnet sitt. Dette gagner kun de med en forferdelig markeringstrang, som nå kan gi seg til kjenne ved utstrakt fargebruk, gjerne med en skrikende farge for hver bokstav i navnet sitt. Dette er ytterligere med på å gjøre skjermbildet til et uoversiktlig og lite harmonisk kaos. Her har Splash Damage noe å lære av for eksempel Valve. Bare se hvor ryddig og flott alt føres i Half-Life-spillene eller nykommeren Team Fortress 2.

Funksjonelt, men ikke utmerket

Spillets områder er store og omfattende, og det er fullt av alternative ruter som leder deg fra A til B. Til tross for at grafikken ikke holder spesielt høyt nivå for en førstepersonsskyter om dagen, er den svært funksjonell, og du kan kjøre spillet på noe eldre PC-er. De forskjellige kartene er godt detaljerte, og det skapes ganske god atmosfære – ikke bare den ekle kulissefølelsen som mange fremtidsrettede spill levner deg igjen med.

Fysikken sitter ganske godt på kjøretøy så vel som soldater, men heller ikke her utmerker spillet seg i forhold til eldre skytere i sjangeren.

Det bør også nevnes at de som forventer seg våpenfølelsen som forbindes med Quake-spillene, kommer til å bli skuffet. Våpnene er svært lite treffsikre når du beveger deg, og du kan bare glemme hopping og spretting med rakettkaster. Dette var et riktig valg av Splash Damage. De legger seg gjennomgående på en mer realistisk linje, og det ville blitt for unaturlig om man hadde tatt den gamle våpenfysikken med seg videre.

Konklusjon

Enemy Territory: Quake Wars er det første seriøse forsøket på å virkelig utfordre Battlefield-seriens dominans innenfor sjangeren lagbaserte flerspillerskytespill med kjøretøyelement. Splash Damage trekker en god del lærdom fra svenskene, og implementerer det på en god måte. Spillets sterkeste sider er kampanjestrukturen, måten man belønner spillerne og får alle klassene til å bli viktige for spillets gang.

På den andre siden er det ikke så veldig mye direkte nyskapning å spore, og hvis du har spilt slike spill tidligere, har du gjort mye av dette før. En uharmonisk informasjonsflyt er sammmen med et rotete grensesnitt også med på å trekke ned opplevelsen. Når alt kommer til alt, er Enemy Territory: Quake Wars likevel det beste fremtidsrettede spillet i denne sjangeren. Det hakket bedre enn Battlefield 2142, og får derfor en knallsterk syver fra meg.