Alt tar før eller siden slutt. Men alle avslutninger markerer nye begynnelser. For nettrollespillet Final Fantasy XIV er den fjerde utvidelsen som er like rundt hjørnet, Endwalker, en slik slutt.
Mer spesifikt er det enden på den pågående sagaen om konflikten mellom de to «gudeaktige» kreftene i universet: Hydaelyn og Zodiark, lyset og mørket, det gode og det onde – eller? Skillet er ikke alltid helt tydelig. Og etter å ha vært verdenshelten «The Warrior of Light» gjennom dragekrigen i Heavensward, revolusjonen i Stormblood og apokalypseomvendingen i Shadowbringers skal det nå settes et slags punktum.
Men selv om Endwalker markerer en avslutning er det på ingen måten enden på Final Fantasy XIV. Akkurat hva som skjer videre er mer diffust, men det virker som om grunnlaget for en videre utforsking av universet er på planen.
Nylig fikk vi tatt en titt på hva denne nyeste utvidelsen har å by på – både av nye områder, nye roller og nytt innhold. Og Endwalker virker å være en god videreføring av det som begynner å bli et massivt spill.
Vel å merke var alt vi fikk se og prøve fremdeles ikke helt ferdig, og Square Enix var veldig tydelige på at spesielt alt av tall og justeringer på alle klasser fremdeles er under arbeid, men grunnlaget er på plass.
Apokalypse og fargebombe
Etter åtte år (elleve om du regner med togkrasjet Final Fantasy XIV 1.0) med mytespinning og vage referanser, går turen endelig til imperiet Garlemald – etter at hovedstaden har blitt lagt i ruiner. Garlemald er snøkleddt, dystert og apokalyptisk. Antageligvis er området det gråeste og dystreste til nå i Final Fantasy XIV, med et tydelig resultat av begivenhetene på tampen av Shadowbringers.
Thavnair er den rake motsetningen. Her ser vi et fargerikt og frodig terreng, med farger og store statuer som virker smått inspirert av hinduistisk tradisjon, men med nok «annerledeshet» til å finne sin egen plass i Eorzea.
Vi fikk også sprade rundt i den nye hovedbyen for utvidelsen, Old Sharlayan. Området skal fungere mye på samme måte som Ishgard i Heavensward eller Kugane i Stormblood, men i vår test var byen så å si ribbet for folk. Sharlayan er har vært nevnt lenge i Final Fantasy XIV, men Endwalker markerer første gang vi får stifte nærmere bekjentskap med forskernasjonen.
To nye måter å spille på
I tillegg fikk vi bryne oss på de to nye «job»-klassene som Endwalker har å by på. Den nye DPS-rollen Reaper har nok vekket interessen til en god del, med en flashy fremtoning som heller mye mot dem som liker Dark Knight-estetikken.
Å spille som Reaper handler mye om å bygge opp «Soul Gauge»-måleren – den røde – med en normal angrepskombo, for så å kunne åpne bruken av noen mer kraftige angrep som så gradvis fyller opp den blå måleren – «Shroud Gauge». Når denne har nådd minst 50 kan du så bruke en ferdighet kalt Enshroud for å aktivere en angrepsmodus der figuren kaster alle hemninger, og en avatar kalt Lemure tar over og gjør massiv skade. Alt i alt virker Reaper som skapt for å utgøre masse skade på kort tid, men med litt oppvarming.
I tillegg kan Reaper posisjonere seg et lite stykke frem ved å åpne en portal å hoppe gjennom den. Portalen blir så værende, og man kan hoppe tilbake igjen om man recaster kjapt. Litt vrient er det at man ikke ser nøyaktig hvor man havner, men etter et par timer med spilling ble det ganske intuitivt å måle avstanden.
Den andre nye «job»-klassen – Sage – er en ny healer som virker veldig mobil (med en «gap closer» kalt Icarus som gjør at man flyr mot fiender) og som baserer seg mye på å helberede en medspiller ved å skade fiender. Det fungerer slik at du først aktiverer en ferdighet kalt Kardia på en medspiller som gir dem en buff kalt Kardion, for så å gyve løs på fiender. I tillegg har man noe som heter «Addersgall» som er stacks man får hvert halve minutt. Disse kan brukes til å utføre helberedende formler, enten på en spiller eller i et område.
Den andre delen – «Addersting» – opparbeides når man bruker ferdigheten Eukrasian Diagnosis på en medspiller. Denne gir en skadebarriere som, når den er fylt opp, gir nye stacks av Adderstings. Når du har stacks i systemet, kan du utføre skade ved Toxikon-ferdigheten.
Til syvende og sist merkes det at begge disse nye spilleklassene begynner på level 70 når utvidelsen kommer. Jeg har såvidt skrapt overflaten av kompleksiteten de byr på, og det vil ta en god delt tid før man venner seg helt til rotasjonene her.
En referansebombe av en grotte
Som en del av spilletiden fikk vi også prøve en av spillets nye «Dungeons»: Tower of Zot. Final Fantasy-kyndige kjenner nok igjen navnereferansen fra Final Fantasy IV, noe Square Enix bygger sterkt på i selve grotten (og Endwalker for øvrig) også.
Etter alt å dømme er grotten et av de grimme tårnene som dukket opp i den siste oppdateringen til Final Fantasy XIV, og som for øyeblikket skimtes i horisonten på flere steder. Tårnet virker inspirert av biomekaniske skrekkilder som Alien-filmene, med ru overflater og svært fremmede fargepaletter.
I bakgrunnen hører vi passende nok musikksporet til Tower of Zot fra Final Fantasy IV, noe som ikke gjør det veldig overraskende at de tre sjefene i grotten er Cindy, Mindy og Sandy, også kjent som the Magus Sisters, som også er nappet direkte ut fra Final Fantasy IV.
Grotten avsluttes med et stort oppgjør med de tre søstrene, der mobilitet og det å tolke mekanikker er svært viktig. For de fleste som har spilt seg opp gjennom de andre utvidelsene er vanskelighetsgraden her et lite knepp over, men det virker overkommelig uten for store problemer.
Konklusjon
Det finnes utallige detaljer om Endwalker som jeg ikke har rukket over. Nye ferdigheter til de eksisterende klassene, at spillet nå, med sine 24 millioner spillere har blitt det mest profitable spillet i Final Fantasy-serien, at Square Enix øker kostnaden for å teleportere, at Trust-systemet utvides bakover i tid fra og med oppdatering 6.1, at alt av tall endres litt ned for å gå fremtiden i møte – det er bare litt, og alt for mye til å nevne i én artikkel.
Etter et godt knippe timer med vandring i en – forståelig nok – folketom variant av noen av områdene er det til syvende og sist konteksten rundt jeg gleder meg til. Jeg gleder meg til å finne ut mer om hva som har skjedd med Garlemald, og hvordan fornekterne i Sharlayan skal fortsette å holde seg på sidelinjen av det som virker å være en slags apokalypse for Eorzea.
Final Fantasy XIV er et av de mest massive spillene man kan bryne seg på nå, og med lovnader om at Endwalker inneholder mer tekst og innhold enn samtlige tidligere utvidelser er det ikke lenge til det hele blir enda mer massivt. Så får vi se om Endwalker klarer å gjøre begge deler: sette et punktum for det som har vært, men også stake ut kursen for de neste ti årene for Final Fantasy XIV.
Final Fantasy XIV: Endwalker slippes 23. november til Windows, macOS, PlayStation 4 og PlayStation 5. Vi fikk prøve en uferdig versjon av spillet.
