Det er et eller annet med actionrollespill som treffer meg litt mer enn de fleste andre spill. De er ikke alltid bedre spill, ofte kan de være ganske midt på treet. Men det er noe avslappende med gangen i denne typen spill som appellerer mer enn mye annet.
Diablo IV var derfor et spill jeg naturlig nok gledet meg til, og som jeg likte godt. Et stykke unna klassikerstempel, men noe jeg – siden det ble sluppet for snaue halvannet år siden – har returnert til gang etter gang.
Siden har utviklerne gjort mange endringer gjennom flere sesonger i spillet, der noen har vært mer vellykket enn andre. Ingen endringer har riktignok vært så store som den første utvidelsen vi nå står ovenfor. Vessel of Hatred drar med seg haugevis med nyheter og store endringer, og Blizzard har stort sett gjort riktige valg.
Historien fortsetter
Det er kanskje ikke alle som spiller Diablo IV for historien, men jeg synes den er underholdende og artig på en litt campy, teit måte. Diablo IV hadde en god fortelling, og vi henter opp historien mer eller mindre akkurat der den sluttet. Neyrelle har fortsatt krystallen, med Mephisto kilende bak i nakken, og ting blir fort verre og verre.
Et nytt landområde kalt Nahantu følger med utvidelsen, og en frodig grotesk jungel venter på å utforskes. Det er nye byer, grotter og flotte områder å se. Et par av stedene du besøker underveis i historien er rett og slett imponerende kule, og nivådesignerne fortjener litt skryt her. Tematikken er fortsatt tung, gørrete og blodig, men det passer helt perfekt i Diablo. Det skal være sånn, og det er deilig at de har tatt det i den retningen også denne gangen.
Historien er fortsatt solid, med gode figurer både med og mot deg underveis og en avslutningen jeg likte veldig godt. Jeg gleder meg til å se hva utviklerne gjør videre.
Et lite nikk må også sendes til de som lager musikken og de som lager filmsekvensene i Blizzard. Dette er to avdelinger som vet godt hva de holder på med, og enda en gang så imponerer de. Musikken som følger historien og den nye utvidelsen er veldig god, den bygger opp under stemningen samtidig som den sklir inn i tematikk og den visuelle stilen i områdene. At Blizzard kan lage kule CGI-videoer vet vel de fleste, og de skuffer ikke denne gangen heller.
Ikke nok med det. På toppen av dette får vi også en helt ny klasse. Spiritborn er en slags blanding mellom monk og druid, med nærkampsevner og naturmagi blandet sammen. Du har ulike aspekter til evner og talenter, der angrepene klassifiseres etter dyr som jaguar, ørn, gorilla og tusenbein, og angrepene har litt den samme stilen som dyret. Spiritborn er et veldig bra tilskudd til klassesammensetningen i spillet, og jeg tror vi får se mange morsomme varianter med denne. Dette er den eneste klassen jeg testet ut i den tidlige tilgangen vi fikk, og det er også klassen jeg skal spille når spillet slippes 8. oktober.
Nytt innhold
Blizzard har justert på flere deler av spillet jevnlig siden det ble sluppet. Utstyrssystemet har blitt skrudd og flikket på flere ganger, og for eksempel hva slags bonuser og evner du får på dem har endret seg. Til Vessel of Hatred har de justert ytterligere her, og de har også skrudd ned på en masse verdier. Det vil si at du ikke gjør like store tall med skade som før, men så er også alle monstrene rundt skalert ned også.
De har funnet en ganske god balanse på akkurat dette nå, der det fortsatt er mange ulike elementer du kan og må fokusere på, samtidig som det ikke er overveldende mange variasjoner. Som alltid vil det skje justering og balansering av dette underveis i den nye sesongen, men jeg vil påstå at Diablo IV er mer balansert og finpusset nå enn det noen gang har vært.
Sammen med et nytt område får vi også noe som heter Dark Citadel, som er noe helt nytt i Diablo IV. Dette er spillets svar på raids, altså innhold du må være i en gruppe for å gjøre. Og selv om jeg er en alenespiller 97 prosent av tiden, så likte jeg faktisk disse. Grunnen til det er at utviklerne har laget det akkurat passe vanskelig, men også lagt inn mekanikker som må løses av gruppa og som ikke bare er å mose seg gjennom.
Du må faktisk lære og gjøre andre ting enn å drepe, og det er en forfriskende tvist i Diablo. Det er ikke kjempevanskelig, og jeg gjennomførte innholdet et par ganger uten stemmechat – bare kommuniserte med tekst og det gikk helt fint. Jeg likte Dark Citadel godt, og dette er noe jeg håper Blizzard videreutvikler.
Ikke nok med det, vi får også noe nytt i Kurast Undercity. Dette er et område med flere nivåer, der du skal jakte deg fram til en sjefskamp og deretter få belønningen. Den morsomme tvisten her er at du bare har litt tid på deg når du starter, og må jakte noen monstre for å forlenge tiden. Dermed blir det en balanse mellom å få med deg alt av fiender, samtidig som du skal ha nok tid igjen til å fullføre hele utfordringen. En fin balanse, ganske hektisk, men veldig morsomt.
Hjelpere på veien
Sist, men absolutt ikke minst er leiesoldatene, eller «Mercenaries» som det heter i denne verdenen. Disse er hjelpere du kan hyre inn, som blir med deg i kamp, og som alle kommer med sine evner og egenskaper.
Per nå er det totalt fire stykker du kan rekruttere etter noen kortere historieoppdrag. Det er krigeren med skjold, det litt uforutsigbare demonbarnet, barbarkvinnen og dusørjegeren med pil og bue. Alle har sine egne talenter og egenskaper de får når de går opp i nivå. Det er også flere andre systemer knyttet til leiesoldatene, med en egen base der de bor, du kan kjøpe gjenstander ved hjelp av en egen valuta og du bygger opp forholdet ditt med alle sammen.
Dette er absolutt noe jeg har savnet fra Diablo III, og et veldig godt tilskudd som er velimplementert på alle mulige måter.
Nok et godt tilskudd, denne gangen hentet fra Diablo II, er Runewords. Dette er gjenstander du får fra fiender ute i verden, men som også kan lages selv. Du kan kombinere to runer der én fungerer som en trigger, og den andre gir en effekt når du oppnår triggeren. De er balansert på en slik måte at de ikke nødvendigvis vil trumfe de aller beste gjenstandene, men de kan være med å finspisse en effekt du er på jakt etter. Enda et system for å tilpasse figuren, som ser ut til å fungere helt fint.
Konklusjon
Det er mye nytt i Vessel of Hatred, og det er ingenting av det nye jeg ikke liker. Justeringene de har gjort på utstyret du får, progresjonen og Paragon-systemet fungerer bedre enn tidligere. Uten å ha prøvd alle de nye evnene til alle klassene, ser disse også ut til å skli bra sammen med det som allerede var der.
Området Nahantu er veldig kult – en flott og frodig jungel med typisk Diablo-dyster gørr og guffe. Historien fortsetter med Mephisto lurende i bakgrunnen, akkurat så slu som han burde være. Her er nye venner å ta med seg i kamp, og nye fiender å hanskes med.
Vessel of Hatred ser ut til å bli en meget solid utvidelse til et spill i stadig utvikling. Sånn er det med denne typen spill, og hvor Diablo IV står om tre eller seks måneder er vanskelig å si. Men at Vessel of Hatred gir valuta for pengene er det liten tvil om.
