Kjappe kamper
Kamp løses på en unik måte. Når to flåter møtes til dyst får du ikke direkte kontroll over enhetene dine. I stedet får du servert lekre filmsekvenser hvor du ser de to flåtene skyte løs på hverandre. Kampene er delt i tre forskjellige faser, og i hver fase kan du spille ut et kort som gir deg ulike fordeler. Et gjør for eksempel skjoldsystemene mer effektive, et reparerer skade på skipene dine, mens et annet kan gjøre at motstanderens siktesystemer ikke fungerer optimalt.
Ved å spille ut de riktige kortene kan du få stor innflytelse på resultatet selv om du ikke kontrollerer handlingen direkte. Samtidig er det sjeldent slik at du kan snu stridslykken totalt ved hjelp av kortspillet. Har du en underlegen styrke er det lite rom for taktiske genistreker, men om to likeverdige styrker møtes kan kortspillet avgjøre om det blir seier eller tap.
Kampsystemet har vært kontroversielt blant deler av sjangerens tilhengerskare, som helst vil ha så stor detaljkontroll som mulig. Men jeg liker det godt. Jeg er en type spiller som fokuserer på det store bildet, og jeg liker ikke å bruke alt for mye tid på individuelle kamper. Jeg er statsleder, ikke admiral, og jeg synes det storpolitiske spillet er alt for interessant til at jeg ønsker å la meg sinke av den ene kampsekvensen etter den andre. I mange spill tvinges jeg derfor til å la datamaskinen styre kampene, noe som ikke alltid funker så godt fordi datamaskinen vanligvis gjør en langt dårligere jobb enn jeg ville ha gjort. I Endless Space er kampene ferdig raskt nok til at det ikke gjør meg noe å slåss mange ganger hver tur – det er bare moro.
Det kjappe kampsystemet gjør også at spillet fungerer bedre i flerspiller, fordi individuelle kamper aldri tar mer enn cirka to minutter. Dermed slipper du å vente på at Langsom McTreigesen skal bli ferdig med kampene sine. Turene tas forøvrig samtidig, noe som av og til får litt rare konsekvenser når én spiller for eksempel flytter hæren sin bort akkurat i det du sender din hær i angrep, og dette kan du også oppleve med dataspillerne i enspiller. Jeg frykter forøvrig at dette er grunnen til at spillet ikke tilbyr lokal flerspiller på samme datamaskin. Det synes jeg er leit, da jeg er langt mer interessert i «hotseat»-spilling enn nettspilling.
Utfordrer til Master of Orion 2?
Romstrategisjangeren har fått overraskende mange nye spill i de siste årene, og det er nok av kommende prosjekter å glede seg til. Endless Space er likevel et høydepunkt. Det er vanedannende, intelligent og strømlinjeformet, og produksjonsverdiene er dessuten et hestehode foran det gjennomsnittlige romstrategispillet. I alle fall om man ser bort fra Sins of a Solar Empire, som kanskje ikke er et «ekte» 4X-spill.
Men Endless Space har også noen mangler. Jeg nevnte forskningen i sted – alle mulighetene det gir er vel og bra, men dessverre kan det ofte være litt vrient å finne ut hva de ulike teknologiene faktisk gjør. I den mer jordnære Civilization-serien skjønner du at «banking» gir deg tilgang på banker, og at disse har en positiv økonomisk effekt. Men i Endless Space har du ting som Quantum Communications, som gir deg tilgang på C3 Systems og Collaborator Networks – dette er langt mer intetsigende for de fleste. Det hjelper ikke at spillet har en «bug» som gjør at enkelte spillere, meg selv inkludert, ikke kan bruke musehjulet for å zoome. Siden teknologitreet er så stort er man avhengig av å zoome inn for å få de eksakte beskrivelsene av hva teknologiene gir.
Jeg skulle også likt å få spionasjemuligheter i spillet. Spillet har et slags stein, saks og papir-system for kamp, hvor en type våpen generelt trumfer en annen. Men det er umulig å finne ut hva potensielle motstandere faktisk stiller med uten å ha slåss mot dem først – og selv da er det vanskelig å vite om det man har møtt er representativt. Det å kunne sende inn spioner for å avdekke fiendens skipsdesign hadde vært en svært velkommen mulighet.
I tillegg mangler spillet litt av den dynamikken og uforutsigbarheten vi ser i romstrategispill som Distant Worlds og Sword of the Stars. Jeg skulle ønske universet hadde litt flere hemmeligheter og ting som skjedde uavhengig av de konkurrerende rikene. Kanskje jeg har sett for mye Farscape og Stargate, men jeg savner følelsen av at å ikke kunne vite hva som befinner seg der ute i mørket. Verdensrommet i Endless Space er rett og slett litt tørt. Heldigvis er ingen av disse problemene kritiske, og det overveldende inntrykket er svært positivt.
Konklusjon
Endless Space er et skikkelig vanedannende strategispill. Det er alltid noe nytt å ta stilling til, et nytt prosjekt som må ferdigstilles og en ny fiende som må bankes. Hver tur byr på massevis av spennende valg, med potensielt svært omfattende konsekvenser. Dermed er det alltid fristende å spille én tur til, for du må jo se resultatene – og før du vet ordet av det er klokka tre på natta.
En av grunnene til at spillet sluker så mye tid er det strømlinjeformede kampsystemet. Der andre spill har en tendens til å stoppe opp når hærene møtes på slagmarken går ting langt kjappere unna her, og du kan fokusere på det som virkelig teller. Men om du elsker taktisk, turbasert kamp i romstrategispill kan det godt hende du misliker Endless Spaces forenklede tilnærming til romkrig.
Selv om brukergrensesnittet generelt er strømlinjeformet og lett å bruke, kunne spillet hatt godt av en mer spennende og interaktiv øvingsdel. I tillegg skulle jeg ønske vi fikk mer informasjon om hva de ulike teknologiene gjør, og spionasjemuligheter hadde heller ikke vært å forakte. Men alt i alt er Endless Space en svært solid tittel som raskt har blitt en personlig favoritt i sjangeren, og utviklerne lover dessuten at de vil fortsette å jobbe med spillet i lang tid fremover. Liker du gode strategispill er dette et spill du bør prøve.
Endless Space er i salg både via digitale distribusjonskanaler som Steam, og det kommer også i salg i butikk senere denne måneden.
