KÖLN (Gamer.no): Jeg må innrømme noe med én gang: jeg har ikke spilt noen av strategispillene til Paradox Interactive. Skal jeg være helt ærlig er det fordi jeg synes de virker litt for kompliserte og ugjennomtrengelige for min smak. Men jeg vet det er mange som lever og ånder for sjangeren, som bruker flere timer på intrikat politisk renkespill i Crusader Kings II, eller forsøker legge Europa for sine føtter i Europa Universalis IV.
Paradox' nyeste spill, Stellaris, ser ut til å være det som må til for å vende om på skepsisen min. Den svenske utvikleren forlater den historiske settingen fra tidligere spill og retter blikket mot verdensrommet, til stor glede for science fiction-entusiasten i meg. Jo mer jeg så av spillet under Gamescom jo mer merket jeg at jeg klødde litt i fingrene etter å prøve det.
Fra planet til et helt imperium
Enhver reise begynner med ett enkelt skritt, og i Stellaris bygger du et enormt romimperium ut fra én enkelt planet. De ulike fasene av spillet bygger seg på forskjellige typer strategispill. Til å begynne med minner det i stor grad om et 4X-spill ala Civilization, der du stadig utvider territoriet ditt med nye kolonier og bosettelser på nye steder. Bare bytt ut byer og kontinenter med hele planeter og solsystemer.
Etter hvert som du møter på andre sivilisasjoner og raser begynner spillet å minne mer om et tradisjonelt strategispill fra Paradox Interactive. Handel, krigføring, diplomati og videre utforskning preger opplevelsen helt til du, mest sannsynlig, kontrollerer hele galaksen.
På hjemplaneten din sitter en hersker som kan avsettes av befolkningen eller regjere helt til han dør. Parametrene for sivilisasjonen din blir bestemt før spillet begynner, og det virker som du får stor frihet til å bestemme akkurat hvordan ting skal foregå i imperiet ditt. Din spede begynnelse på én enkelt planet fungerer som en introduksjon til spillets ulike systemer. Ifølge kreativ leder Henrik Fåhraeus, som viste fram spillet på Gamescom, skal dette være Paradox sitt mest tilgjengelige spill hittil, uten at de nødvendigvis ofrer de intrikate mekanikkene spillerne deres er vant til.
Mye å forholde seg til
Fra hjemplaneten kan du sende ut vitenskapsskip som kan scanne og undersøke asteroider og nye bosteder. Hvordan de skal håndtere hva de finner er opp til deg, som igjen kan føre til nye valg som former spillopplevelsen. Planetene du erobrer må befolkes, befolkningen må settes i arbeid og bygninger som tar hånd om ressurser må konstrueres. Noen ganger kan du til og med snuble over planeter med intelligente dyr du kan gjøre selvbevisste, slik at de blir en ny befolkningsrase på en av planetene dine. Personlig gleder jeg meg til å etablere både Delfinplaneten og Apeplaneten.
Etter hvert som du utvider begynner du å møte på romvesener. I likhet med deg og ditt imperium har romvesenene sine egne trekk som bestemmer alt fra styreform til holdninger mot fremmede. Paradox lover at du aldri vil møte på samme rase to ganger, og at hvilke egenskaper de ulike rasene har vil være tilfeldig valgt hver gang. Romvesenene kan erobres gjennom militærmakt og politisk list, eller bli dine allierte gjennom handelsavtaler eller en felles fiende.
Det er mye å skulle forholde seg til. Heldigvis har du alltid en rådgiver du kan be om hjelp hvis ting blir for mye. Han holder fullstendig kjeft helt til du trenger ham, men er alltid parat med tips når det kniper.
Akkurat som i foregående Paradox-spill kan du når som helst sette spillet på pause når du trenger å gjøre ulike beslutninger. Dette er gull verdt når ting blir for mye. Du kan også bestemme hastigheten til det som skjer slik at du sitter å vente altfor lenge på at et skip skal komme fram til målet sitt.
Setter fokus på vitenskapen
Stellaris ser også ut til å være et forsøk på å gjøre litt om på 4X-sjangeren. I stedet for et deterministisk og forutsigbart teknologitre har du tre vitenskapelige avdelinger som kan utvikle ny teknologi for deg: fysikk, samfunnsfag og ingeniørfag. Når du vil utvikle ny teknologi velger du hvilket felt du vil drive forskning innen. Hva du får ut av forskningen bestemmes av en rekke faktorer, blant annet de etiske retningslinjene imperiet ditt følger og hvilke iboende egenskaper vitenskapsmennene som styrer feltet har med seg. En mer militaristisk sivilisasjon vil i langt større grad utvikle ny våpenteknologi enn pasifister.
Det virker som et spennende teknologisystem, men jeg er litt spent på hvordan det skal fungere i praksis. Litt av styrken til et teknologitre er at du vet hvilken vei du skal gå for å få nøyaktig det du trenger. I Stellaris virker det som du potensielt kan ende opp med teknologiske utfall du ikke trenger, men jeg tror Paradox klarer å ha det i seg å passe på at dette ikke skjer.
Vitenskapsmennene er en av de viktigste delene i spillet. I tillegg til å utvikle ny teknologi kan de også reprodusere romvesenteknologi ut fra vrakrester fra ødelagte skip. De vil også forske på de ulike rasene du støter på utover i spillet. Det er kult å se et science fiction-spill som setter fokus på vitenskapsdelen av sjangeren, framfor å utelukkende handle om å skyte aliens i fjeset. Men hvis du føler for det kan du selvsagt gjøre det også.
En sci-fi-«mashup»
Når diplomatiet går til helvete står du fritt til å plaffe løs med romflåtene dine. Teknologien du utvikler og hvilke skip du kan bygge går hånd i hånd, og sivilisasjonen din har egne designere som utvikler nye romskip. Fra oversiktskartet kan du velge hvor skipene dine skal reise, men utover dette er romkampene fullstendig automatisert.
Reising mellom solsystemene foregår fra kanten av solsystemet slik at du alltid har en mulighet til å beskytte deg. Du trenger ikke være redd for at det plutselig skal dukke opp farlige romvesener rett utenfor hovedplaneten din. Er du ekstra paranoid, som kan være tilfellet, kan ytterkantene av solsystemet ditt utstyres med minefelt, kanoner og andre forvarsmetoder. Dessuten hjelper det nok alltid å ha noen patruljeskip i nærheten også.
Hvordan du kommer deg til de andre solsystemene avhenger av teknologien du har tilgjengelig. Hyperfeltteknologi lar deg reise på forutbestemte «veier» i rommet, men du kan også benytte deg av warpfart, som er tregere og har kortere rekkevidde. Alternativt kan du åpne ormhull, som har enorm rekkevidde, men dette krever blant annet romstasjoner og høy ressursbruk. Det hele føles som en enorm «mashup» av mange ulike science fiction-serier, fra Mass Effect og Babylon 5 til Farscape og samtlige sesonger av Star Trek. Jeg digger det.
Paradox lover også at man ikke skal lide av vinnertrøtthet når man begynner å nærme seg sluttfasen i spillet. Mange 4X-spill sliter med at man når fram til et tidspunkt der man innser at man har vunnet det som vinnes kan, og strengt tatt ikke har mer å gjøre. I Stellaris løses dette ved at én eller flere store, intergalaktiske kriser kan dukke opp og samtlige sivilisasjoner. Noen kan åpne en portal til helvete. Alternativt invaderer vesener fra en annen galakse. Kanskje utviklingen av kunstig intelligens har blitt for god, og robotene gjør opprør? Disse krisene gjør deg noe mer å gjøre selv når du har overtatt hele galaksen.
Konklusjon
Ifølge Fåhraeus vil ikke Stellaris være like innviklet som Crusader Kings II eller Europa Universalis IV, men det ser ikke ut til at Paradox sparer på kompleksiteten likevel. Her har man mye å gjøre og mye å forholde seg til. Politiske intriger, krig og vitenskapelig utvikling i en enorm romverden er, for meg i hvert fall, overraskende appellerende, og jeg håper dette virker like tiltalende for den gjengse Paradox-fan som meg.
Selv om jeg ikke har særlig erfaring med denne typen spill kjente jeg at det virkelig klødde i fingrene etter presentasjonen på Gamescom. De fleste science fiction-spill fokuserer langt mer på krigføringsaspektet ved sjangeren, men her får vi endelig se et strategispill der dette bare er ett av mulighetene.
Stellaris ser ut til å være akkurat det science fiction-spillet jeg trenger for å bruke flere timer på å forsøke å overta galaksen. Jeg lover å være en hard, men rettferdig, romdiktator.
Lyst til å gi deg i kast med et av Paradox sine strategispill? Da kan Gamer.no anbefale både Crusader Kings II og Europa Universalis IV, som fikk henholdsvis 8 og 9 på vår karakterskala.
