Det er noe spesielt med ekstremt vanskelige spill – den typen der hver eneste fiende kan bety døden og hvor hjertet sitter godt plantet i halsen hvert bidige sekund. Utvikler From Software har gjort god butikk med sin populære spillserie Dark Souls, og etter åtte år med død (hvis vi regner med Demon’s Souls), er From Software fortsatt sjangerlederen. Det prøver utviklerne bak studioet Deck 13 å gjøre noe med.
I 2014 slapp Deck 13 i samarbeid med CI Games det Souls-lignende spillet Lords of the Fallen. Dette er et mørkt fantasy-spill der du på samme måte som i Dark Souls kjemper deg forbi horder med fiender i dystre, nedslitte omgivelser. Lords of the Fallen nådde imidlertid aldri opp til Dark Souls’ nivå hva vanskelighet og variasjon angår, men nærmere tre år etter prøver studioet igjen. The Surge fremstår som et overraskende godt alternativ til From Softwares titler, og blander et kjapt og elegant kampsystem med et meget godt brettdesign.
Dystopisk fremtid
I The Surge har selskapet CREO dominert teknologiscenen i en lengre periode, og innledningsvis hadde bedriften som mål å kombinere menneskets evner med maskinens kraft. Slik skulle mennesker kunne fortsette å jobbe selv etter at teknologien og roboter ble mer avansert og smartere. Ved å bruke spesiallagde maskin-skjelett (ofte referert til som exo-skjelett), kunne mennesker med sykdommer og funksjonshemminger fungere bedre enn selv de sterkeste og sunneste menneskene.
The Surge foregår nemlig i en tid der naturkatastrofer og nye livsstiler har skapt problemer for menneskets fysikk og helse etter en enorm svekking av jordas atmosfære. Flere og flere barn fødes med sykdommer og andre vanskeligheter, noe CREO-grunnlegger Jonah Guttenberg ønsket å gjøre noe med. Gjennom avanserte metoder og prosjekter lokker bedriften med enklere og mer fullverdige liv.
Mannen Warren ønsker å ta nytte av dette tilbudet. Warren er spillets hovedperson, og i The Surges introduksjonsminutter sitter han i rullestol. Slik var det at The Surge overrasket meg allerede etter to minutter. Warren har nemlig tatt toget til CREOs anlegg – som er på størrelse med en by – for å ha sjansen til å leve som et menneske med mulighet til å løpe, bære og gå som en person med full kontroll over egen kropp. Det er ikke rart at Warren har tatt turen til CREO; han ønsker å ha makt over eget liv.
Det er imidlertid klart fra første stund at CREO-anlegget er et nifst sted. Tungt bevæpnede vakter er de eneste som møter deg på togstasjonen man ankommer, og blandingen av soldater og en informasjonsvideo på høyttaler minner en smule om de første sekundene i Half Life 2.
Warren triller rullestolen frem til operasjonsrommet. Planen er å legge seg i en stol, få bedøvelse, sovne, og la maskinene gjøre jobben sin. Den spente mannen legger seg i stolen, og maskinene begynner arbeidet sitt. Så går det feil. Bedøvelsen blir aldri presentert. I stedet går maskinene til verks, og både skjærer og graver i Warrens kropp. Etter en periode med intens smerte besvimer han. Når Warren endelig kommer til bevisstheten, våkner han opp på en søppelplass. Maskiner som har arbeidet for CREO er fiendtlige, og andre arbeidere er blitt gale og angriper ham. Noe forferdelig har skjedd. Ved hjelp av egen styrke, et exo-skjelett med oppgraderingsmuligheter og andre overlevende må du føre Warren dypere inn i CREOs fasiliteter, finne ut av hva som har skjedd, og hvorfor.
Forfriskende kamper
The Surge baserer mye av kampsystemet sitt på samme formel som From Softwares PlayStation 4-klassiker Bloodborne. Du angriper med lette og tunge slag og kan forsvare deg mot motstanderens, men for det meste vil du nok benytte deg av spillets kjappe unnasmettingsmekanikk. Den fungerer akkurat på samme måte som i Bloodborne ved at man hopper kjapt unna – enten bakover, fremover eller til sidene.
Noe nytt og spennende bare The Surge kan by på er imidlertid et unnvikingssystem som baserer seg på å enten å hoppe over eller dukke under innkommende angrep. I tillegg har man mulighet til å angripe motstanderne på forskjellige deler av kroppen, da for å «skrape» av rustning- og våpendeler man har lyst på. Dette gjør man best ved å først svekke fienden helt til den er i ferd med å dø, for så å holde firkantknappen og på den måten lade et siste finisher-triks som uskadeliggjør motstanderen. Det er i det hele tatt et svært ambisiøst mål; å skape et velflytende kampsystem som både føles og ser godt ut.
The Surge lykkes for det meste. Spillet gjør elegant og nervepirrende kutting og unnahopping bedre enn kanskje noen andre der ute, og de kule finisher-angrepene er svært tilfredsstillende å følge med på – i tillegg til at de tilbyr en kort, men god pust i en intens bakke.
På den andre siden føles det ikke ut som at utviklerne har tilpasset kampsystemet til den innovative hoppe-og-dukke-mekanikken sin. Man må nemlig holde en knapp inne samtidig som man beveger venstre spak frem eller tilbake for å innlede en ønsket manøver, noe som raskt blir svært vanskelig når man regner inn kjappe fiendeangrep. I tillegg er det vanskelig å vite nøyaktig hvordan man skulle ha svart på et angrep (skulle man hoppet opp eller dukket ned?) og jeg mener The Surge kunne ha tjent mye på å ha innført indikator-piler eller andre hjelpemidler for å gjøre disse manøvrene enda mer nyttige. Etter å ha forsøkt å bruke dem konstruktivt i et par sammenstøt uten å få teken på det, gadd jeg bare ikke lenger. Det er tross alt mye tryggere og enklere å bare smette unna.
Hvilket våpen man bærer har også mye å si for kampens gang. Benytter du deg av en enorm slegge, bruker du naturligvis lenger tid enn du ville gjort med lette klør, og angrepsanimasjonene varierer også mellom svært mange av våpnene. Slikt blir det favorittvåpen av, noe som betyr at det er viktig å finne et våpen som passer din ønskede kampstil. Rustningene på sin side er mindre viktige å følge med på når det kommer til avverging av skade. RHINO-utstyret er for eksempel en svært tung rustning som også tynger deg ned, mens LYNX-rustningen er lettere. Likevel er ikke RHINO-skjelettet ekstremt mye bedre enn LYNX, og kanskje burde det vært lagt enda mer vekt på fart-mot-beskyttelse enn det det er nå.
Et av de morsomste og mest pinefulle elementene ved The Surge er spillets sjefskamper. Med tanke på at man tåler svært lite er det like viktig å unnvike angrip her som ellers, men foruten om å være sterkere og ha mer helse enn ordinære fiender, er det alltid noe spesielt ved spillets «bosser». De aller fleste sjefskampene er nemlig delt inn i flere segmenter som byr på forskjellige utfordringer. Det kan ta tid å finne ut av nøyaktig hva det er som skal til for å beseire sjefene, men følelsen av å endelig komme seirende ut av disse kampene er spesiell. Visse kamper er imidlertid planlagt dårligere enn andre, for av og til kan det være kameravinkler – og ikke spilleren selv – som gjør at lysene slukkes.
Smart historieformidling
The Surge tilbyr ikke mange mellomsekvenser og filmer, men forteller heller historien sin gjennom figurerer og lydlogger som befinner seg rundt omkring CREOs anlegg. Formidlingsmåten er til syvende og sist svært lik den vi kjenner fra Soulsborne-spillene ved at vi får historien servert indirekte i stedet for gjennom filmsekvenser, og det blir dermed ofte opp til spilleren selv å koble sammen trådene.
Spillet plasserer mesteparten av fortellingen i lydfiler som tidligere ansatte har lagt igjen før de mistet sinnet. Dette fungerer på en god måte, og det var en morsom overraskelse å høre – til tross for hovedfigurenes lavmål av et stemmeskuespill – at skuespillet i lydfilene er troverdig og virkelighetsnært. Hele spillet ble ekstra nifst av å vite at anlegget en gang hadde vært fylt av vanlige mennesker som ante ingen fare før det hele gikk galt. Bare premisset selv, nemlig at et mektig selskap med gode formål har feilet fullstendig og truer med å ødelegge menneskeheten, er spennende.
På den andre siden skulle jeg likt å se litt flere figurer og hørt dem snakke mer. Noe av det som gjør Dark Souls spesielt er hvor mye hver mystiske figur sier og gjør, mens karakterene i The Surge på sin side ikke hadde tatt skade av å være enda litt mer snakkesalige. Samtidig knytter man tette bånd til personene man blir eksponert for mest, blant annet hjelperen Sally og CREO-talspersonen Don Hackett. Litt leit er det derfor at spillet slutter ganske brått etter en intenst, men riktignok relativt vag, oppbygning. Er man vant med sjangeren er dette imidlertid ikke noe nytt. Jeg brukte rundt 32 timer fra start til slutt, noe som føltes helt greit, og en New Game Plus-modus lar oss spille det hele på nytt med høyere vanskelighetsgrad, nye fiendeplasseringer og utstyr.
Like, men vellagde områder
I The Surge blir du utstyrt med en drakt som bærer på en Power Core. Denne drakten oppgraderer du ved å samle og bruke Tech Scrap, spillets valuta, som også brukes på oppgradering og laging av rustning og våpen. Ved å oppgradere Core-nivået får du mulighet til å bruke nye implantater – som gir deg forskjellige evner – men et høyere Core-nivå lar deg også åpne opp nye områder og komme deg videre i spillet. Dette gjør man nemlig ved å overbelaste kraftterminaler som krever et visst Core-nivå for å kunne overbelastes.
I tillegg er det ofte at slike terminaler lar deg åpne visse dører og benytte deg av annen teknologi som ble låst da anlegget gikk amok. Med tanke på at det alltid er å leke med livet å ta skrittet ut av «OPS» - operasjonssentralene som fungerer som samlings- og hvilepunkter – gjør disse terminalene det mulig å åpne andre dører og veier som leder deg kjapt tilbake til trygge steder. I det hele tatt er det et svært gjennomtenkt nivå-design som alltid belønner de eventyrlystne.
Samtidig skal det sies at mange av områdene i The Surge ser ganske så like ut med tanke på at de samme objektene og modellene brukes flere ganger, men i et fremtidsscenario med standardiserte byggeblokker er ikke dette noe som svekker opplevelsen nevneverdig. Om noe kunne spillet kanskje bydd på enda litt mer spektakulære syn og øyeblikk.
Konklusjon
The Surge gjør et godt inntrykk i en sjanger dominert av spesielt én utvikler. Med et kjapt og godt kontrollsystem kombinert med kule avslutningsangrep og et innovativt system for å samle utstyr fra fienden, føles spillet annerledes nok ut fra konkurrentene til å virke unikt og nyskapende. The Surge forteller også en oppstykket, men spennende historie som gjør inntrykk. Med et sterkt nivådesign og morsomme motstandere er det aldri kjedelig å ta steget ut av OPS-basen heller. Samtidig er det tapt potensiale i spillets «hoppe-og-dukke»-mekanikk, og jeg hadde likt å se mer fokus på – og enda flere – unike figurer. The Surge lider også av litt for like omgivelser og forsvarsverdier hos rustningene som virker litt lite gjennomtenkte.
The Surge ender dermed opp som et spill som bringer mye nytt og spennende til kampscenen, men som ikke helt når opp til klassikerstatus hva fortelling og figurer angår. The Surge er et spennende og overraskende godt Souls-aktig spill som det kan være mulig å ha det mye gøy med i perioder, men som kanskje vil falle litt i glemmeboken når mer minneverdige opplevelser dukker opp.
