Mye kan sies om småsleipe Brian Basco, men en typisk spillhelt kommer han aldri til å bli. I de to første Runaway-spillene fremstilles han som en doven, selvopptatt fyr som setter egne interesser først, selv når kjæresten kidnappes og romvesener dukker opp på jorden. Brians oppblåste personlighet og usmakelige prioriteringer gjør det vanskelig for meg å sympatisere med ham, men at det likevel er verdt å investere tid i eventyrene hans, kan jeg når som helst skrive under på. Delvis fordi jeg elsker å se karen grilles med små og store problemstillinger, men mest på grunn av de skrullete personene og intrikate gåtene han blir utsatt for.
At Brians ego får seg en knekk i det tredje og inntil videre siste spillet hans, takler jeg derfor veldig fint. Siden det forrige eventyret har Brian nemlig blitt dømt for drapet på en amerikansk general, og deretter låst inne på en klinikk hvor de stakkars innlagte sprengfôres med piller og medisiner av de merkeligste slag. Da det er klare begrensninger for hva neddopede latsabber kan prestere, ser Brian seg nå nødt til å dele rollen som hovedperson med kjæresten Gina, som over natta har fått ben i nesa og blitt en vaskeekte spillheltinne.
Død mann taster
Det siste Runaway-eventyret starter om lag like dramatisk som forgjengeren, hvor Gina og Brians solskinnsferie på Hawaii brått ble spolert av en uventet flystyrt midt i jungelen. Den gang var det Brian som måtte komme sin utkårede til unnsetning, men nå er situasjonen snudd på hodet, og bare Gina kan redde dagen. Handlingen starter in medias res med en mildt sagt forfjamset Gina som like etter å ha deltatt i sin kjæres begravelse, mottar en tekstmelding som ber henne raske på og grave kista opp igjen. Meldingen nevner dessuten en banan, noe Gina får problemer med å tolke. Total forvirring hersker, og det eneste som er sikkert, er at du som Brians kjæreste må gjøre alt som står i din makt for å få ham opp av jorda igjen, død eller levende.
Siden det er et Runaway-spill det er snakk om, gjøres den ufrivillige gravskjendingen selvfølgelig ikke på den enkleste måten, med en god gammeldags spade. For selv om Gina er tøffere enn tidligere, er det uhørt for henne å måtte arbeide med et så lusent redskap, og dermed må Brian reddes på en annen, mer dannet måte som krever at du gjør deg kjent på kirkegården, plukker opp illeluktende gjenstander fra søpla, og på en diskret måte søker hjelp hos andre personer. Er det noe Gina er god på, er det nemlig å snoke rundt og overtale andre med det uimotståelige smilet sitt.
Allerede på dette stadiet er det soleklart at A Twist of Fate ikke er et videre selvhøytidelig spill, men klarere blir det når handlingen introduserer den åpenbart sprø kona som er den første av en mengde særegne karakterer du må samhandle med. Denne skikkelsen tilbringer sine eldre dager på kirkegården, og er overbevist om at hun ved riktig lufttemperatur har evnen til å kommunisere med lik – og det på svensk. At kvinnemennesket snakker som et allvitende orakel og later til å være helt sikker i sin sak, gjør hennes allerede merkelige tilstedeværelse enda snålere.
En stor del av sjarmen i Gina og Brians eventyr ligger i samtalene med personene du kommer i kontakt med. Runaway-spillene bærer et generelt preg av å være påkostede utgivelser, og A Twist of Fate er selvfølgelig intet unntak. Spesielt imponerende er stemmearbeidet; det er tydelig at utvikler Pendulo har gitt dyktige folk ansvaret for dialogen, som preges av gjenkjennelige røster og morsomme dialekter. Jeg skal ikke påstå at A Twist of Fate er helt fritt for irriterende stemmer og samtaler, men tenker du i noenlunde samme baner som meg, lar du ikke et par små svakheter ødelegge for det ellers sublime stemmearbeidet.
Gode nøtter
Sett vekk fra at du nå veksler mellom å spille som Gina og Brian, fungerer A Twist of Fate stort sett på samme måte som de to forgjengerne. Vi snakker fortsatt om et veldig tradisjonelt eventyrspill som verken prøver eller trenger å sprenge grenser innenfor sjangeren. Spillet leverer en solid dose moro som nok ikke vil oppfattes som duggfrisk, men som heller ikke er gått ut på dato. Nøttene du knekker går gjerne ut på å kombinere tilsynelatende nytteløse gjenstander med hverandre, slik at du ender opp med verktøy og oppfinnelser som alle har sine humoristiske egenskaper og bruksområder.
Jeg vil nødig avsløre for mange av de oppfinnsomme nøttene våre to spillhelter kommer ut for, men kan nevne at du blant annet blir nødt til å fremstille og bruke hjemmelaget hårvoks på et stakkars, uvitende offer før du tar bena fatt og stikker av fra åstedet. Humoren utviklerne benytter er kanskje i barnsligste laget for noen, men om du trekker på smilebåndet av nevnte situasjon, har du mange lattermilde øyeblikk i vente i A Twist of Fate. Disse kan gjerne deles med yngre tilskuere, for selv om morsomhetene i spillet ofte er på bekostning av karakterer i spillet, blir det aldri begått særlig grove puss.
Noe jeg er mindre begeistret for er variasjonen, for på dette området kunne utvikler Pendulo definitivt gjort en langt bedre jobb. Selv om vitsene og situasjonene som kombinasjonen av gjenstander fører til er artige, tror jeg de fleste vil lengte etter andre former for gåteløsning før rulleteksten er nådd og spillet er slutt.
På den annen side fortjener Pendulo et klapp på skulderen for å ha unngått noen av tabbene fra de tidligere spillene. Denne gangen er det nemlig så godt som umulig å rote seg bort i forvirrende dialoger med flerfoldige valg, og gjenstander er aldri så godt bortgjemte at man trenger falkesyn for å få øye på dem. Sammen med en innebygd hjelpefunksjon som byr på hint til samtlige av spillets gåter, gir dette Gina og Brians siste eventyr langt bedre flyt enn de fleste eventyrspill. At det samtidig er en del lettere enn det hardbarka travere nok forventer, er noe vi må leve med.
En skjønnhet for øyet
Om jeg skulle beskrevet A Twist of Fate med ett eneste ord, er det høy sannsynlighet for at «vakkert» er ordet jeg ville brukt. Dette fordi karakterdesignet og animasjonen i spillet er av den absolutte toppklasse, og holder en standard som får de fleste av dagens animasjonsfilmer til å blekne i forhold. Utviklerne har valgt å benytte seg av todimensjonale bakgrunner fargelagt og lyssatt på en måte som nærmest suger en inn i skjermen, og gjør det veldig lett å leve seg inn i spillet. Karakterene er tredimensjonale, og imponerer stort med usedvanlig levende ansiktsuttrykk og kroppsspråk.
Det må nevnes at mange av karakterene i spillet passer inn nettopp på grunn av den høye visuelle standarden. Enklere grafikk ville for eksempel gjort den avdankede pantomimekunstneren Marcello til en langt kjedeligere person, mens den onde parykk- og sverdbærende Wasabi ville fremstått som lite annet enn en dustete, anonym rødtopp. Takket være de dyktige folkene hos Pendulo, er han bare en av delene.
Brukergrensesnittet har heller ingen betydelige svakheter, og består av en liten meny som holder seg skjult helt til du beveger markøren mot toppen av skjermbildet. Herfra kan du når som helst lagre spillet, ringe supernerden som har kontroll over hjelpefunksjonen, eller ta en nærmere titt på gjenstandene du har i sekken. Utforskning av områder foregår også på en veldig enkel måte: Interessepunkter oppdages ved å bevege markøren over dem, og kan deretter samhandles med, eller granskes nærmere med et raskt blikk etterfulgt av en kjapp kommentar. Kjører du deg bom fast, har du dessuten den befriende muligheten til å avsløre hvor interessepunktene befinner seg ved å holde inne en knapp på tastaturet.
Løse tråder nøstes opp
Som jeg har kommet i skade for å nevne mer enn en gang, er a Twist of Fate ikke det første, men tredje og siste spillet i Runaway-serien. På tross av dette er navnet på utgivelsen fritt for siffer, og det går dermed ikke klart frem at det er snakk om en oppfølger. Heldigvis er ikke dette et problem, da det allerede i begynnelsen av Twist of Fate blir vist mellomsekvenser som forklarer hva som har hendt eventyrerne våre tidligere. Med andre ord kan hvem som helst hoppe rett inn i A Twist of Fate – det eneste som kreves er at du har sansen for et godt, tradisjonelt eventyrspill, eller er nysgjerrig på å prøve et.
Om videomaterialet fra de tidligere eventyrene gir mersmak, er det ikke noe i veien for å spille de to forgjengerne etter å ha gjort deg ferdig med A Twist of Fate. Seriens siste spill er nemlig en fornøyelse som gjerne skulle vart litt lengre, da du i løpet av ti-tolv timer fint kan få med deg alt spillet har å by på av detaljer. Sjansen for at du ikke har fått nok av Brian & co. selv etter å ha kommet deg gjennom A Twist of Fate er derfor tilstedeværende, og hva passer vel da bedre enn å få med seg noen eldre strabaser med den samme gjengen?
Konklusjon
Etter å ha kost meg gjennom Gina og Brians avskjedseventyr, trenger jeg ingen tenkepause for å konstatere at A Twist of Fate er det mest vellykkede spillet i serien fra den spanske utvikleren. Pendulo har sørget for å luke vekk irritasjonsmomentene fra forgjengerne, noe som har resultert i eventyrspill som oser av kvalitet. At spillet er litt for kort og kommer med et plott som egentlig ikke gjør stort annet enn å spinne på den beskjedne settingen etablert allerede i det første Runaway-spillet, er ankepunkter som hindrer det fra å nå helt til topps, men som på ingen måte ødelegger for moroa mens den varer. Den enkle humoren spillet serverer er kanskje ikke særlig intelligent, men sammen med en knallgod grafikkblanding gjør den A Twist of Fate til et muntert eventyr du definitivt ikke vil gå glipp av.
Runaway: A Twist of Fate er for øyeblikket kun tilgjengelig for digitalt kjøp gjennom The Adventure Shop, men er ventet i butikkhyllene i løpet av første kvartal 2010.
