Det er ikke til å komme utenom at lanseringen av Street Fighter V var en nokså trøblete affære. Ikke bare var spillet nesten strippet for innhold sammenlignet med andre slåssespill på den tiden, men dårlig «netcode» og omfattende serverproblemer de første par ukene ga en vond smak i munnen for både kritikere og spillere.
Spillet har fått en rekke oppdateringer og nyversjoner i årene siden, og har i skrivende stund solgt godt over 7 millioner eksemplarer, så helt galt var det riktignok ikke, men det var likevel et skudd for baugen for en av de mest prestisjetunge slåssespillseriene gjennom tidene.
Snuoperasjonen som har pågått de siste syv årene har vært omfattende, men det er ikke før nå, med lanseringen av det neste kapittelet i rekken, at Capcom virkelig kan vise hva de har lært. Street Fighter 6 er intet mindre enn en uovertruffen triumf.
Vis deg fram
Og det begynner allerede i hovedmenyen, hvor spillet ublu viser fram alt innholdet det har å by på. Her får man fritt velge mellom flerspillerlobbyer i «Battle Hub», opplæring og arkade-moduser i «Fighting Ground» eller en omfattende enspillerkampanje i «World Tour». Spillet fremstår øyeblikkelig mer omfangsrikt enn forgjengeren, og kvaliteten på innholdet er også langt høyere.
Selv begynte jeg i «World Tour», en modus som lar deg lage en hjemmesnekret fighter i hjertet av Metro City. Etter en kort introduksjon, hvor man blir medlem av den lokale kampsportskolen og møter sin likemann i den besnærende Bosch, kastes man bokstavelig talt ut på gata. Her blir det opp til deg å nøste opp et mørkt politisk komplott, samtidig som man deltar i turneringer, tar t-banen, kjekler med gjengmedlemmer og gjør sitt ytterste for å finne ut hva «strength» egentlig betyr.
Det hele kommer i form av et litt typisk tredimensjonalt åpen verden-spill, hvor man løper gatelangs, snakker med oppdragsgivere og tjener erfaringspoeng og klirrende mynt ettersom man banker opp motstanderne sine. Pengene man tjener kan brukes til å kjøpe nye klær, matretter og andre gjenstander som kan gjøre deg både sterkere og stiligere.
Det er en rekke betydelige nyvinninger under overflaten.
Modusen mangler helt klart en del finpuss, og det føles aldri naturlig å se min merksnodige figur malplassert i mellomsekvenser sammen med Marisa og Blanka, men det er likevel noe unektelig engasjerende og sjarmerende ved hele opplevelsen.
Noe av det jeg liker aller best, er hvordan man tilforlatelig snubler over spillets rollegalleri der man farter fram og tilbake. Disse kan man så lokke eller hundse til å bli din nye læremester, slik at man kan lære seg nye teknikker og angrep som man kan bruke i kamp.
Og dette kommer godt med når man skal denge forbipasserende langs fortauskanten. Det har seg nemlig slik at nær sagt alle i Metro City har en forkjærlighet for slåssing og kampsport, og Street Fighter 6 gjør endelig alvor av seriens tittel ved at man når som helst kan gå bort til en av de mange figurene som befolker byen og by opp til basketak. Her skifter spillet fokus fra World Tours tre dimensjoner til seriens sedvanlige todimensjonale kameravinkel.
«Modern» ble redningen
Det grunnleggende kampsystemet er i stor grad uendret fra tidligere spill i serien, men det er likevel en rekke betydelige nyvinninger å spore under overflaten. Blant de mest sentrale funksjonene finner vi todelingen mellom et klassisk og et moderne kontrolloppsett.
«Classic» er sedvanlig Street Fighter, og innebærer at man kontrollerer armer og bein separat, indikert av svake, medium og sterke angrep, samtidig som man vrir og vender på stikka for å utføre spesialangrep.
De gangene jeg har prøvd meg på (og mislyktes i) å forstå Street Fighter-serien tidligere, er det delvis de intrikate stikkebevegelsene som har blitt for innviklede for meg, og derfor er det moderne kontrolloppsettet en fantastisk nyhet. Med dette blir det brått mye lettere å utføre de mest grunnleggende angrepene og komboene, uten at det noensinne føles lett eller hjernedødt.
Man gjør angivelig 20 prosent mindre skade hvis man benytter seg av den moderne løsningen – og enda noen angrep lar seg ikke utføre i det hele – men det at jeg konsekvent får til de utfallene jeg forsøker meg på gjør underverker for både mestringsfølelse og spillglede.
En annen viktig grunn til at jeg føler mestringsfølelse i Street Fighter 6, er det faktum at spillet kommer utrustet med en helt enorm mengde opplæringsdeler. Ved siden av en veldig typisk arkademodus og mulighet for å spille mot andre på samme skjerm, har nemlig «Fighting Ground» også et vell av «tutorials», kombo-utfordringer og «characters guides».
Her kan man få en gradvis gjennomgang av alt fra helt banale teknikker til de mest intrikate øvelser. Særlig «character guides» – som gir deg en detaljert gjennomgang av hver enkelt figur, hvordan de fungerer og hva de er gode på – fremstår som et helt essensielt verktøy på veien mot å mestre alt det spillet har å by på.
Det eneste slåssespillet jeg kan komme på som har hatt den samme mengden opplæring av denne kvaliteten bakt inn i opplevelsen er kanskje Dead or Alive 6, men dette er fortsatt unntakene som bekrefter regelen.
Modne figurer
Tilgjengeligheten lar meg også eksperimentere og leke meg med nye figurer i langt større grad, noe som har ledet meg til å trives i skoene til så godt som alle de jeg har rukket å teste skikkelig. Blant de jeg liker aller best så langt finner vi den jordnære rabagasten Luke, ballettdanseren Manon og den fyrrige taggeren Kimberly.
I alt er det 18 figurer i Street Fighter 6 ved lansering, hvorav 6 er helt ferske. Dette er betraktelig færre enn de godt over 40 rakkerne som har samlet seg i Street Fighter V opp gjennom årene, og . Det begrensede fokuset ser likevel ut til å ha gjort underverker for kvaliteten på de figurene som faktisk er inkludert, både i form av slagkraft, variasjon og utseende.
Spillets grafikk er viktig for at dette skal fungere så godt som det det gjør, og spillets nye «art style», med graffiti og farger i sentrale roller, gjør virkelig susen.
Spesielt imponerende er de nydelig designede figurene, og jeg lar meg jevnlig begeistre for hvordan Capcom har klart å lage moderne og modne tolkninger av figurer som alle har sett nokså like ut siden de oppstod for flere titalls år siden. Ryu har for eksempel droppet slåbroken han har brukt siden 1987, Ken har tilegnet seg en barsk uteligger-look, mens Cammy har byttet ut trikot med dongerijakke og treningstights.
Man kan riktignok låse opp de klassiske kostymene til figurene, men da er man pent nødt til å enten «grinde» i World Tour eller røske fram VISA-kortet. Man kan også kle opp hver figur med opptil ni unike fargekombinasjoner, men det virker foreløpig som om det tar fryktelig lang tid å låse opp noe av dette hvis man ikke bruker ekte penger.
Alt tyder også på at spillet vil få en form for «battle pass» en gang i fremtiden, og da kan man antagelig sikre seg nye kostymer og valutatyper der, men jeg skulle helst sett at det var flere belønninger knyttet til lojalitet til en eller flere figurer.
Konklusjon
Alt tatt i betraktning er Street Fighter 6 en enorm triumf for en merkevare som gikk på en rekke smeller og var like ved å ligge nede for telling etter lanseringen av det forrige spillet i serien. Som enhver god fighter slår Capcom enda sterkere tilbake denne gangen, for her er det mye å like og la seg imponere over.
Ikke bare er Street Fighter 6 langt mer hardtslående, modent og visuelt koherent enn noe spill i serien tidligere, men kombinasjonen av en engasjerende World Tour, omfattende opplæringsdeler og et velbalansert moderne kontrolloppsett gjør det også til det desidert mest tilgjengelige spillet i serien til dags dato.
Hver av spillets 18 figurer alle noe unikt å bidra med, enten man spruter flammekuler som Dhalsim, påkaller psykoprosjektiler som JP eller drikker seg snydens som Jamie. Det er rett og slett bare veldig gøy å bli kjent med de mange forskjellige spillestilene utviklerne tillater. Om noe skulle jeg ønske at banene og omgivelsene var like fargerike og interessante som figurene, men disse er i stedet litt kjedelige og anonyme.
Ellers kunne dybden i World Tour, tilgang på nye kostymer og lobbyen i «Battle Hub» også trengt litt mer polering – særlig de to sistnevnte fremstår litt i overkant rotete enn så lenge – men dette er småplukk i det som ellers er et svært underholdende slåssespill.
Street Fighter 6 er tilgjengelig på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox Series/S og Windows.
