Festen til Joker
Spillets historie er mye lik tegneserien, om bare i litt annen rekkefølge. Før spillet i det hele tatt kommer i gang starter Joker en brann ved Blackgate Prison (Gothams andre, mer snillere fengsel), og gjør så et kamikazeangrep på Gothams rådhus bare for å la seg lett fange av Batman. Brannen ved Blackgate forårsaker at mange fanger må midlertidig flyttes til Arkham, og alle er litt urolige når Batman dukker opp for å overlevere Joker til asylets pleiere. Hva verken Batman eller asylets ansatte vet er at Harley Quinn, ved hjelp av en utro tjener, sitter bak kulissene klar til å slippe Joker fri. Inne i asylet. Batman kan bare stå å se på hva som skjer, ettersom både administrator Quincy Sharp og politimester Gordon blir tatt som gisler. Igjen, lik «A Serious House … » er det de gale som styrer galehuset.
Etter hvert avdekkes det at Joker står bak den økonomiske støtten til psykoterapeut Penelope Youngs forskningsprosjekt. Hennes plan innbar å perfeksjonere det muskelfremkallende middelet «Venom» Bane benytter seg av, slik at det kunne appliseres på supersoldater. Eller superskurker, tenker Joker.
Hva er så formålet med å bringe den kappekledde korsfareren til Arkham Asylum der han lett kan stikke kjepper i hjulene? Hensikten er nok ganske lik den i «A Serious House…». Joker provoserer: «Welcome to the madhouse, Batman! I set a trap and you sprang it gloriously! Now let's get this party started». Han er som vanlig bare ute etter å skape kaos, og ønsker å trosse Batman mitt i ansiktet likt et trassaktig barn ønsker å trosse sin autoritære far. Og drepe ham, selvfølgelig – ikke minst dét.
Lik romanen møter vi i spillet også på Amadeus sin dagbok, og vi finner med tid, stunder og en god del gåteløsning ut at administrator Quincy Sharp, i et trekk ikke så veldig ulikt Cavendish i romanen, akter å følge opp Amadeus’ galskap med en rensende og frelsende, men likevel forstyrrende tilnærming til sinnssykehusets pasienter. Selve bakgrunnshistorien i Amadeus’ dagbok er derimot den samme som fortelles i «A Serious House …», og det bringer et mørkere element til spillet for de som ønsker å benytte seg av det.
To andre historierelaterte elementer som går igjen i begge verk er henvisningen til 1. April som en overhengende referanse (man kommer borti datoen ofte nok om man er på vakt), og foreldrene til Batman sitt dødsfall – i spillet presentert som en del av de transeaktige Scarecrow-sekvensene.
Fra rute til skjerm
Dave McKean, som hadde tegnet Arkham Asylum like før i Neil Gaimans amerikanske debuttegneserie Black Orchid (også 1989), tilnærmet seg Grant Morrisons historie på en veldig uordinær måte. I tillegg til hans oppfinnsomme historiefortellingsteknikk var det McKeans briljante miks av forskjellige media som skulpturer, dukkefigurer, fotografi, maling, og implementeringen av unike objekter og teksturer, som gav den forferdelige historien sitt fryktelige, og hjemsøkende utseende. Ikke minst er det utrolig imponerende å vite at han fikk dette til uten å benytte seg av datamaskiner – alt ble gjort for hånd.
Morrison/McKeans roman er mer lik drømmesekvensene til Scarecrow i spillet enn noe annet, og synes inspirert av en østeuropeisk, skyggefull estetikk som den maleriske ekspresjonismen og det groteske dukketeateret til Jan Švankmajer. McKean tegner Batman som en høy, krummet, usikker figur, uten sine vanlige redskaper og med antydninger til flaggermustrekk som klør, nese og vinger. Tegneserieromanen er full av både tekstlig og visuell symbolikk («flaggermus» er åpenbart; «perler» litt mindre) og portretteringen av Arkhams innsatte gjengis på en flakkende, impresjonistisk måte; liksom de aldri egentlig er der, eller alltid er i bevegelse mot noe psykologisk grusomt, mørkt og brutalt.
Spill basert på tegneserier har en ganske ujevn historie, men Batman: Arkham Asylum har brukt sin tegneseriearv, visuelt sett, som en stor referanseramme. Ved å benytte seg av detektivmodusen, som slås av og på ved et knappetrykk, legges det forskjellig fargefiltre over skjermen (avhengig av hva man leter etter) og alle objekter tillegges tykke sorte streker for lettere å markere dem for Batman. Denne modusen, som spilleren hyppig oppfordres til å bruke, gir den i utgangspunktet realistisk-visuelle fremstillingen et særlig tegneseriepreg. Den særs imponerende tegneseriestilen til pauseskjermen bør også nevnes – i det du trykker på start under spillet legges det et stilistisk sort/hvitt filter over hva enn slags lokale du befinner deg i – og rulletekstene bærer samme preg. Rocksteady stikker altså ikke i mellom noen stol hvor referansene kommer fra.
Tvetydigheten i tegneserien beror på dens dynamisering (sammenslåing) av rom og spatialisering (oppstykking) av tid. På grunn av McKeans tegnestil er det vanskelig å vite hvor mye tid som har gått eller hvor langt Batman har forflyttet mellom hver rute. Spillet prøver seg på noe av det samme, spesielt merkbart i de fantastiske, overnevnte sekvensene med Scarecrow, men lykkes ikke noe videre utover det. Ting blir rett og slett litt for eksplisitte.
To psykopater?
Som karakter virker Jokeren mer logisk drevet i spillet enn i tegneserien. Den uhåndgripelige karakteren i Morrisons penn passer mer beskrivelsen Michael Caine gir i filmen The Dark Knight: «Some men aren't looking for anything logical, like money. They can't be bought, bullied, reasoned or negotiated with. Some men just want to watch the world burn». Psykoterapeut Ruth Adams (en inspirasjon til spillets Penny Young?) beskriver i boka Joker slik: «It’s quite possible we may actually be looking at some kind of super-sanity here. A brilliant new modification of human perception, more suited to urban life at the end of the twentieth century».
Karakterer virker dypere når de ikke sier så mye, eller det de sier er tvetydig, og slik er det med de fleste karakterene i «A Serious House …». Med det klare unntak av Mark Hamills Joker, som sakte men sikkert forandrer sitt underliggende toneleie når det gang på gang viser seg å ikke gå hans vei, lykkes ikke alle birollene i Rocksteadys spill, fordi mange fungerer bare som overflatekarakterer eller plottbrikker uten noen dypere hensikt eller agenda i seg selv enn å drepe Batman (og/eller alle beboere av Gotham City, alt etter som).
Det er kanskje sant at eksistensgrunnlaget til Joker og hans medsammensvorne bare er å være et motvirke til den kappekledde korsfareren, men i tegneserien, i motsetning til spillet, føler man oppriktig empati med deres lidelser (meget mulig fordi man ikke gir stemme til deres ofre). Dere undergang er selvforskyldt, men de er fanget av miljø og omstendigheter utenfor dem selv.
Mange, blant annet Frank Miller i The Dark Knight Returns, karakteriserer Batman selv som psykopat. Han er en kappekledd trussel for Gothams innbyggere, og er like gal som superskurkene som han selv synes å drive frem bare ved sin egen eksistens. Med superhelter kommer superskurker. Det er et symbiotisk forhold: Den ene kan ikke leve uten den andre. Batman er implisitt skyldig i deres galskap.
Batmans verden i Morrisons penn og McKeans pensel er en korrupt verden, hvor helter og skurker bare er aktører som posisjonerer seg innefor de ulike sidene i den sosiale strukturen systemet innkapsulerer. Batman: Arkham Asylum er mer som en god gammeldags western å regne: Man har helten på den gode siden og skurkene på den onde. Verden er sort/hvitt, de moralske valgene er klarere, og alle handler egentlig etter logiske årsaker (de vil straffe Batman for å ha låst dem inne i asylet).
Det kan kanskje virke slik, men verken i spillet eller i boka ønsker Joker med overtakelsen av asylet et oppgjøret med Batmans psyke. Joker er bare ute etter harselas. Dette frampekes muligens i «A Serious House …» der en av de innlagte, i det Batman ankommer asylet, sier: «I say we take off his mask. I want to see his real face»; og Joker svarer «Oh, don’t be so predictable, for Christs sake! That is his real face». I boka vet Joker at han blir brukt av Cavendish, men lar seg velvillig bruke likevel. Joker og Cavendish’ ultimate intensjon – å destruere flaggermusens ånd, ikke bare drepe Batman – er uansett den samme.
Tragisk helt
Siden vi ikke ser noe til Batmans alter ego Bruce Wayne hverken i spillet eller tegneserieromanen (i motsetning til de nyeste filmene, hvor han er tilskrevet – noen vil si – for stor rolle), forsvinner en viktig dimensjon ved superheltmytologien. I sitatet over prøver Morrison med Joker å påpeke at Bruce Wayne er det minst interessante med Batman. Joker er for øvrig veldig flink til å «avkle» Batman, både i boka og i spillet. Når alt kommer til alt er jo ikke Bruce Wayne annet enn en utkledd, eventyrlysten og selvrettferdig milliardærsosiopat med flaggermusfetisj. En av de mange PR-anleggkommentarene til Joker eksemplifiserer dette: «Ding d-ding, dong! Joker here! Here's what's new in the asylum... Some idiot is running around the asylum, dressed like a bat...! I know! Crazy! He should be considered costumed and dangerous».
Nettopp dette med «Er det et poeng at vi skal like Batman?» er det som er fascinerer mye ved superhelten. Men som sagt, denne dimensjonen forsvinner mye både fra tegneserie og spill. Begge verk prøver å implementere opprinnelsesmyten til Batman med drapet av Thomas og Martha Wayne, Bruce’s foreldre. Og begge verk lykkes å gjør dette på en like bra måte som Millers Batman Year One og Nolans Batman Begins. Men både i Rocksteadys spill, hvor dette er en del av Scarecrows transer, og i Morrison/McKeans bok, blir det mer et overflatisk, psykologisk bakteppe som litt for enkelt og greit forklarer Batmans, hva skal man kalle det, hevngjerrighet? Hardhet? Morrison forklarer det slik:
«The repressed, armoured, uncertain and sexually frozen man in Arkham Asylum was intended as a critique of the ’80s interpretation of Batman as violent, driven and borderline psychopatic […] I figured that anyone who had gone so far and been so succesful in his quest to avenge his parents’ death and to help other people would have ended up pretty much straightened out. Bruce Wayne would only have become conflicted and mentally unstable if he had not put on his scary bat-suit and found the perfect outlet for his feelings of rage, guilt and revenge».
Den Batman du møter i «A Serious House …» er altså annerledes enn karikaturen i Millers The Dark Knight Returns. Batman i spillet derimot, flatt stemmelagt av Kevin Conroy, virker atskillig mer heltemodig – og kanskje derfor litt mindre interessant – enn han gjør i begge disse tegneseriene. Batman klarer å unnslippe asylets (og galskapens) klør i «A Serious House …» bare ved å erkjenne Amadeus’ «offer»: «Sometimes it’s only madness that makes us what we are». «Then again», sier Zero Punctuation-skaper Ben ’Yatzee’ Crowshaw i en av sine sedvanlig gode observasjoner, «Batman is nothing but a low-hanging fruit»
En gal verden
Jeg håper ingen tror jeg lever i den villfarelse at Batman: Arkham Asylum er en adaptasjon av «A Serious House…». Men jeg mener å ha påpekt at denne inspirasjonskilden står sterkere enn mange andre. Som visuell opplevelse byr begge verk på rimelig ulike emosjonelle assosiasjoner, men konseptet til historiene er slående sammenliknbart og fortjener oppmerksomhet.
For de som kommer rett fra Batmans død i den nylige Batman RIP-sagaen, er Arkham Asylum et sted man kan tilbringe noen timer for å mimre om fordums storhet og slåss mot fengselsfugler og superskurker med noen heftige sniketeknikker og krav maga-komboer som tegneserieuniversets mest kjente, kappekledde korsfarer. Arkham Asylum er også en portal inn til det mørkeste og galeste i alle av oss, og bare en sniktitt inn i denne virkeligheten, som det man får av Grant Morrison og Dave McKeans roman, er nok til å være en sjelssettende opplevelse.
Jeg lar de siste, spøkefulle ordene til Joker i romanen få plass her: «Parting is such sweet sorrow, dearest. Still you can’t say we didn’t show you a good time. Enjoy yourself out there. In the asylum. Just don’t forget – if it ever gets too tough… There’s always a place for you here».
Helt på tampen: Hva er forresten poenget med å putte alle kriminelle mesterhjerner i samme bygning?
