Det første Mario + Rabbids var en av de beste overraskelsene i 2017, og spillet viste seg fort å være mye mer enn bare en merkelig «crossover». Det var et flott taktisk rollespill som leverte overraskende mengder kos og kreativitet. Da oppfølgeren ble annonsert, rykket den derfor fort opp på listen over spill jeg gledet meg til i 2022.
Ubisoft har fått muligheten til å leke seg med Mario-universet nok en gang, og det er gledelig å melde at oppfølgeren står til forventningene.
Metodisk Mario
Sparks of Hope en videreføring av konseptet vi ble kjent med i Mario + Rabbids Kingdom Battle. Du spiller som et lag bestående av ikoniske Mario-karakterer og Ubisofts (litt mindre ikoniske) kaninmonstre, Rabbids.
I samme gate som de populære XCOM-spillene kjemper du turbaserte kamper hvor Mario og vennene hans bruker skytevåpen og spesialevner for å overliste fiendene i stedet for å hoppe på dem. Universene til Nintendo og Ubisoft har smeltet sammen i en slags merkelig hybrid hvor det dukker opp Rabbid-utgaver av figurene vi kjenner fra Super Mario-spillene.
Oppsettet er med andre ord nokså annerledes fra ditt typiske Mario-spill. Karakterene kan gå opp i nivå, og oppgraderes via hvert sitt ferdighetstre. Alle figurene har sine egne angrepsmetoder. Litt av moroa går ut på å prøve lagsammensetninger og finne gode fremgangsmåter. Luigi har eksempelvis fått en snikskytterrolle, mens Rabbid Mario fokuserer på å ta ut større fiendegrupper med hvert angrep. Hvilke lagmedlemmer som skal være med i kamp bestemmer du selv.
Spillet kommer med flere nyvinninger og forbedringer. Kampene som pleide å være låst til et rutenett har nå fått mye mer fleksible bevegelsesmuligheter. Hver figur har også med seg en eller flere Sparks, som er en slags Rabbid-variant av Lumaene fra Super Mario Galaxy. Hver Spark gir dem forskjellige krefter, og de kan byttes ut mellom kamper.
Frem til du faktisk fyrer av skytevåpenet til figurene kan du bevege deg fritt i et lite område og eksperimentere med plasseringer. Hvis du for eksempel trenger å bruke helbredelsesevnene til Rabbid Peach, kan du flytte laget inn i rekkevidden hennes, fylle opp helsen til laget, for så å flytte laget tilbake i posisjon og begynne å angripe. Rekkevidden til karakterene kan oppgraderes i løpet av spillet, og i likhet med forrige spill kan laget sprette på hverandre for å flytte seg over lengre avstander. Den økte bevegelsesfriheten gjør at kampene føles mer dynamiske og mindre knotete.
I øyeblikkene mellom kamper vil du også merke forandringer. Den lineære verdenen fra Kingdom Battle har blitt droppet til fordel for åpne verdener i mindre skala. Mellom hovedoppdragene kan du utforske verdnene etter eget ønske, og det er mye å oppdage. I kjent rollespill-stil har du et kart som viser områdene du kan utforske, og en oppdragsliste med både hovedoppdrag og sideoppdrag. I motsetning til forrige spill kan du styre kameraet fritt i den åpne verdenen denne gangen.
Det er mange valgfrie aktiviteter å oppdage på hvert nivå, og jeg liker godt hvordan spillet belønner deg for å utforske utenfor hovedveien til oppdragene. De små Resident Evil-aktige gåtene som er spredd rundt byr som regel regel ikke på veldig mye hodebry, men de kan være et fint avbrekk fra hovedoppdragene hvis man vil.
Imponerende taktisk dybde
Siden utgangspunktet her er en slags barnevennlig variant av XCOM, er det ikke til å komme unna at de første verdenene er litt i enkleste laget. De fleste vil nok klare å komme seg gjennom alle de nødvendige kampene i åpningstimene uten å dø en eneste gang, og spesielt hvis man holder seg på de lettere vanskelighetsgradene. Kampene holdes fortsatt varierte på grunn av et stort fiendegalleri, men ikke først og fremst på grunn av utfordringen. De beste delene av spillet kommer derfor ikke skikkelig frem før du når tredje eller fjerde verden. Men når det først sitter, så sitter det.
Gradvis kommer det frem et kampsystem som er mer utfordrende, mer variert og mer givende enn det noen gang ble for meg i det føste spillet. Du må tenke på hva slags helter du har på laget, hvilke Sparks som trengs i situasjonen, og hvilke styrker og svakheter fienden har. Ett feilsteg kan sende deg rett i en dødsfelle av kjipe angrep, så det gjelder å tenke seg godt om før hvert trekk.
Jeg vil tro det er en vanskelig balansegang for utviklerne å sette sammen utfordringene i et spill som dette, og holde det underholdende hele veien, men for min del sitter kampsystemet virkelig som støpt.
Litt smårusk i maskineriet
Selv om kampsystemet og utforskingen er forbedret over hele fjøla er det noen endringer ved spillet jeg fortsatt må klø meg litt i hodet av. En av de mest påfallende endringene som åpenbarer seg tidlig er hvor mye mer det er av dialogen denne gangen. Både skurkene, Rabbidene og robotkompanjongen Beep-0 har fått flere replikker å boltre seg med. Noe av det presenteres som ren tekst, men det er faktisk også en del innspilte replikker her.
Humoren klaffer ikke hundre prosent av tiden, men selvfølgelig lander det noen morsomme øyblikk av og til. Jeg er ikke en av dem som kategorisk hatet Rabbid-figurene i forrige spill - faktisk vil jeg påstå at de kan være ganske morsomme og sjarmerende hvis de brukes riktig.
Det er helt sikkert mange yngre spillere som setter pris på å høre snakking i stedet for å måtte lese hele tiden, men for min del ble særlig Beep-0 slitsom å høre på i lengden, og det var ikke et problem vi hadde i første spill.
Det er derimot mye å sette pris på ved resten av presentasjonen. Verdenene er både fargerike og varierte. Kombinasjonen av friere kamerastyring og åpnere områder har har ført til noen justeringer som får spillet til å tidvis se mindre detaljert ut en forrige spill gjorde, men jeg vil si at fordelene veier opp for ulempene i dette tilfellet.
Et verre problem er den tekniske ytelsen, for her virker det jaggu som om den stakkars Switch-konsollen sliter med å holde tritt. Bildeflyten (som i utgangspunktet sikter på 30 bilder i sekunder) ramler ofte ned så spillet føles hakkete og uresponsivt. Det er riktignok ikke et spill som er veldig avhengig av god ytelse til enhver til, men det er merkbart nok til at mange vil la seg plage.
Forhåpentligvis kan noen av de tekniske skavankene jevnes ut med senere oppdateringer. Det at disse tekniske problemene ikke kom mer i veien for opplevelsen sier mest om hvor solid resten av spillet sitter.
Til slutt må jeg få med litt om musikken, for den leverer virkelig på høyt nivå! Lydsporet er satt sammen av et komponiststjernelag bestående av Grant Kirkhope (Banjo Kazooie), Yoko Shimomura (Kingdom Hearts), og Gareth Coker (Ori and the Blind Forest). Det er lett å høre hvilke melodier som kommer fra hvilken komponist, samtidig som de helhetlig passer veldig godt sammen. Jeg var ikke forberedt på at et sideprosjekt som Mario + Rabbids skulle ende opp med et av årets vakreste lydspor, men det her er skikkelig bra saker.
Konklusjon
Jeg tror fans av Mario + Rabbids Kingdom Battle sannsynligvis også vil like Sparks of Hope, og det er lite i veien for å hoppe rett på dette innslaget hvis Kingdom Battle gikk deg hus forbi. Man må tidvis se bort fra noe vaklete humor og variabel teknisk ytelse, men bortsett fra det er spillet en innertier fra Ubisoft. Det var veldig gøy å se et såpass kreativt spill komme fra to tradisjonsfaste utviklere som Ubisoft og Nintendo forrige gang, og det er enda gøyere å se dem forbedre seg på andre forsøk.
Spillet er stort sett akkurat like sjarmerende som forgjengeren, og designjusteringene som har blitt gjort endrer spillet til det bedre på flere måter. Det er proppfult av morsomt innhold, og stiller atpåtil med en skikkelig maktdemonstrasjon av et lydspor. Hovedtrekkplasteret er nok likevel det dype og givende kampsystemet, som nå skinner enda sterkere enn det gjorde fra før. Det er trygt å si at dette er et av de mest minneverdige Mario-sidesprangene (og det sier litt, for det begynner å bli ganske mange av dem).
Mario + Rabbids Sparks of Hope er ute nå. Spillet er kun tilgjengelig på Nintendo Switch.
