LONDON (Gamer.no): Verdensrommet er et uendelig digert sted, og derfor er det kanskje ikke så rart at det er nettopp her mange av dagens mest omfangsrike dataspill tar plass. Vi snakker da om massive titler som Elite: Dangerous, Kerbal Space Program, Star Citizen og EVE Online – felles for de alle er deres kjærlighet for det åpne, det endeløse og det ukjente.
Det kommende No Man’s Sky føyer seg sånn sett svært pent inn i disse rekkene, og allerede før jeg fikk alenetid med det ambisiøse prosjektet var jeg fullstendig klar over hva slags spill det faktisk ønsker å være. Her starter hver spiller ved et av galaksens mange ytterpunkter, før han eller hun settes fri i Hello Games’ absurde og massive univers. Hvor veien går er det ingen som helt vet, men det er også litt av poenget.
I en galakse langt, langt borte
I teorien har spillet likevel ett endelig mål: å nå fram til galaksens sentrum. Å komme seg hit er dog ingen lek, og nøyaktig hva som skjuler seg ved den tiltenkte målstreken er det nok ingen som helt vet, kanskje bortsett fra utviklerne selv da.
Samtidig er de kreative hjernene i Hello Games mer enn åpne for at man skal få spille No Man’s Sky nøyaktig som man selv ønsker, enten det er som eventyrer, utenomjordisk jeger, rompirat eller intergalaktisk diplomat – og det er bare noen av rollene man skal kunne tre inn i. Mye av historien skaper man nok aller helst selv, på samme måte som mange andre spill satt i åpne verdener.
På besøk for å teste spillet, i utviklernes egen bakgate, ble jeg personlig oppfordret til å løpe rundt for å utforske, oppdage og interagere med flest mulige gjenstander. Vår demonstrasjon var avgrenset til en smertelig liten brøkdel av galaksen, men likevel kilte det litt ved tanken på å kanskje, muligens, få et glimt av universets innerste indre, eller noe i den duren.
Men saktens hadde det nok ikke holdt med en drøy halvtime bak spakene – det skal jo visstnok ta over fem milliarder år å se alt spillet har å by på.
Reisen begynner
Jeg følte likevel at jeg gjorde en durabelig innsats, for bare i løpet av mine første fem minutter har jeg til og med klart å lande på en planet.
Ferden begynner imidlertid ikke her, men heller et par stjerner unna, på en bortgjemt romstasjon. Dette er basen vår for øyeblikket, et sted hvor man kan komme tilbake til live hvis ulykken først skulle være ute. Her kan man også spasere rundt omkring, for å studere romskipet sitt, stasjonens merkelige interiør, eller bare kikke ut vinduet for å skue mot stjernene som venter.
Denne gåturen er mystisk avslappende, og de spennende detaljene som stadig dukker opp rundt oss, er helt klart med på å dysse spilleren inn i en tilstand av ro og fred.
Den påfølgende flyturen gjennom verdensrommet er på sin side alt annet enn behagelig – flyr man for langt vekk fra stasjonen, finner man seg fort omringet av asteroider, datastyrte patruljer, og til og med et og annet fraktskip. Disse kan man når som helst gå til angrep på, med lasere og kanoner beredt, men forvent da å møte kraftig motstand.
Selv har jeg mer enn nok med å holde stø kurs mot den nærmeste planeten. Romskipets styring er lett nok å forstå, men muligheten til å skru opp farten og hoppe inn i «hyperdrive» med et par knappetrykk, gjør at det er like før vi kjører inn i flere av de nærliggende himmellegemene .
Mye å gjøre, mye å føre
Fram kommer man uansett før eller siden, selv om manglende drivstoff fort kan bli et problem i stjernehavet.
Sistnevnte er også noe av grunnen til at man faktisk må besøke de forskjellige planetene i No Man’s Sky: I begynnelsen er man nemlig ikke særlig levedyktig, i sitt lille, upansrede romskip. Omkring på hver planet vil man dermed finne drivstoff, oppgraderinger, og en rekke andre ressurser, som man plent trenger for å reise videre omkring i universet.
Det at samtlige planeter i No Man’s Sky genereres ut i fra et vell av muligheter, fører også til at ingen vil finne og oppdage akkurat det samme. Dette gjelder da for alt fra formen og temperaturen på kloden man lander på, til hvilke planter og skapninger som regjerer i lokalområdet. Som følge av dette kan man risikere å støte på ganske mye rart.
Min første landing var på en ubarmhjertig isplanet. Tåkelagt og kjølig, men likevel pen å se på – den aktuelle planeten hadde et gråblekt, merkelig ytre, og et enda merkeligere navn. Guiden fra Hello Games poengterte at dette var et av spillets automatisk genererte navn, som mest sannsynlig betydde at jeg var det aller første mennesket til å lande nettopp her.
En stor del av oppdagelsesprosessen i No Man’s Sky er nemlig muligheten til å navngi så å si alt man finner, så lenge du er den aller første som oppdager den aktuelle tingesten. Navnene man gir vil da lastes opp til spillets servere, som igjen vil sende akkurat ditt kallenavn til alle som måtte finne veien til samme sted.
Mer enn noe annet er det nok nettopp denne gulroten som vil drive mange spillere videre mot galaksens midtpunkt. Utover dette kan det nemlig hende at opplevelsen komme til å bære preg av altfor mye innhold, med litt for lite substans.
Kan komme til å knele under sine egne ambisjoner
Da må man liksom like å utforske og være sin egen spillsjef for å finne glede i No Man's Sky. Selv havner jeg nok midt mellom to stoler her, hvor jeg på den ene siden vil se absolutt alt, samtidig som jeg noe slukøret må innse at dette aldri kommer til å skje.
Og det er altså på dette punktet at No Man's Sky kneler litt for min del. Tilfeldighetene som preger opplevelsen på bakken er kanskje et fint bilde på hvor mystisk og vidunderlig det ukjente i verdensrommet antagelig er, men samtidig er det nok litt for mye rart å oppdage i No Man’s Sky. Farten man beveger seg med til fots er markant langsom, og det å skyte på mineraler og romvesen for å samle ressurser blir aldri helt så presist og interessant som det kanskje burde være.
Samtidig er den lokale faunaen en merkelig skrue. Dyr basert på dinosaurer, løver og andre pattedyr er det greit nok å forstå seg på, men ingen av monstrene som lusker omkring ser spesielt pene ut. Det blir litt som om hver eneste skapning er hentet ut fra en middelmådig skapelse i Spore, og jeg mister rett og slett litt lysten til å utforske videre. At hver eneste planet da har mange forskjellige varianter av de samme, merkelige skapningene, bidrar ikke akkurat til utforskertrangen.
Vil likevel ha mer
Flere ting er likevel veldig spennende i vårt første ordentlige møte med No Man's Sky. Spillet gir deg flere kule verktøy å leke med underveis, og alt fra jetpack til andre våpen, som lar deg grave huler og utforske under jorden, vekker interessen flere ganger i løpet av spilløkten.
Jeg må også si at utviklerne har gjort en fabelaktig jobb med de ulike kartene man får utnytte fra sekund til sekund. Når som helst kan man nemlig hoppe ut til det gedigne verdenskartet, hvor spillets størrelse og omfang virkelig kommer til sin rett. Hvorvidt man reagerer håpefullt eller blir slått litt i bakken ved synet av verdenskartet, vil nok variere fra person til person.
Mektig og majestetisk er det åkkesom, og spillet lefler stadig med ideer og konsepter som virkelig kan komme til å appellere til undertegnede. Spesielt det å oppdage andre språk, tolke ulike ord fra monolitter omkring på hver planet, og så bruke dette i kontakt med intelligente romvesenraser, virker utrolig, utrolig spennende.
Så selv om opplevelsen ga en del avsmak, er jeg fremdeles bombesikker på at jeg vil se mer av No Man's Sky. Jeg vil utforske min lille del av galaksen; jeg er nødt til å lande på min første ordentlige planet, og jeg lengter sårt etter muligheten til å navngi de teiteste skapningene på denne siden av Spore. Jeg ser med andre ord svært fram til mine første timer med No Man's Sky – nøyaktig hvor lenge jeg kommer til å bli værende, det er jeg langt mindre sikker på.
Vil du ut i verdensrommet i mellomtiden, er Mass Effect og FTL: Faster Than Light to spillopplevelser du ikke vil gå glipp av.
(Reisen til London ble dekket av Sony)
