Dreams

Etter å ha sluppet LittleBigPlanet-spillene og Tearaway er utvikler Media Molecule tilbake med noe helt utenom det vanlige. Dreams går lenger enn LittleBigPlanet-serien noen sinne gjorde ved å gi oss mulighet til å slippe fantasien fullstendig løs, med et univers som har beveget seg inn i en full 3D-verden. Mulighetene er så godt som uendelige, men er det morsomt?

Hva i huleste er dette?

Dreams har for meg oppholdt seg litt i samme boks som et annet PlayStation-eksklusivt spill, nemlig Death Stranding. Begge ble fremstilt ganske mystisk ved annonsering, og det var ikke all verden man kunne bli klok på før man endelig fikk kloa i spillene. Nå som Dreams endelig er ute, har det vært spennende å finne ut av hva som skjuler seg bak dette enorme skaperverket.

For Dreams er et skaperverk – eller rettere sagt, en plattform hvor alle har mulighet til å skape. Media Molecule har skapt et univers hvor kreativiteten kan blomstre, og hvor alle har sjansen til å leke med en enorm verktøykasse og skape unike opplevelser. Det er her Dreams’ potensiale ligger. Her finnes nemlig 2D- og 3D-spill, skyte- slåsse- og plattform-spill, og enda mer. Før man går løs på den store verden, er det nok imidlertid lurt å spille gjennom Art’s Dream, Media Molecules egen enspillerdel.

Art’s Dream

Art’s Dream er Media Molecules utstillingsvindu for Dreams. Her følger vi Art, en bass-spiller som kjemper mot sitt eget sinn i en fortelling som går fra å oppføre seg som en film, til et plattformspill, et skytespill sett fra fugleperspektiv, og et aldri så lite bilspill.

Det er ingen tvil om at Art’s Dream er vakkert laget, og det er ganske morsomt å tenke på at hele fortelling – og alt man ser og gjør – er skapt i Dreams selv. Det er imponerende. Likevel hadde jeg det aldri spesielt morsomt i Art’s Dream. Mekanismene, bortsett fra de man utførte med bevegelsessensorene i kontrollen – var ikke noe jeg ikke har sett før, og mulighetene var heller ikke så mange for figurene man spilte som. For eksempel hadde ingen av figurene mer enn to eller tre egenskaper man kunne tukle med, som gjerne betød at man kunne løpe, hoppe og slå, eventuelt en siste annen egenskap. Det minnet meg heller om mini-spill jeg har sett før enn unike individuelle opplevelser, og ganske enkle versjoner av dem til og med, bare at alt hang sammen i en relativt unik og sømløs innpakning.

Den lille imp

Når du starter opp Dreams er det første du gjør å velge en «imp», et lite kosete ball-vesen som så godt som alltid kommer til å befinne seg et sted på skjermen din, spesielt når du lager egne baner. I det hele tatt fungerer impen som en musepeker; du styrer den rundt med bevegelsessensoren i spillkontrollen, og utfører diverse oppgaver når du enten klikker eller holder inne X eller R2 (og en haug med knappekombinasjoner). I Art’s Dream bruker du for eksempel impen til skru av og på lys, åpne dører, velge dialog-mulighet, og vri og vende på ting.

Impen kan også ta kontroll over figurer, slik at du plutselig går fra å styre en musepeker til å styre diverse skapninger i forskjellige situasjoner, med kameravinkler og regi-teknikker dratt rett ut fra forskjellige sjangre.

Skaperverktøyet

Det som gjør Dreams unikt, er hvor enorm spillverktøykassa er. Reglene er få – om ingen – utover de forskjellige måtene man skaper spillene sine på. Å hoppe rett inn i å skape ville vært veldig vanskelig, så det er flott at Media Molecule har laget en omfattende serie med veiledningsspill og tilhørende videoer for at vi skal komme i gang så fort som mulig. At det nå betyr at det er enkelt å komme i gang, er nok dessverre ikke tilfellet. Når jeg sier omfattende, mener jeg faktisk omfattende, for det er timevis – om ikke dagevis – med veiledningsbaner å spille seg gjennom før man kan få skikkelig greie på ting. Du kan skape egne modeller, endre teksturer, lage dine helt egne lyder og sanger, og mye, mye mer. Man trenger nødvendigvis ikke spille alle for å begynne å lage sine egne univers, men fy søren som det hjelper.

Skaperverktøyet i seg selv er nok det mest omfattende vi har på «denne» siden av bruker-skaper-siden. Det er nemlig intet mindre enn en spillmotor vi har å gjøre med her, og i motsetning til LittleBigPlanet – hvor man kunne skape ting relativt enkelt på en X-Y-akse, er det en helt annen virkelighet vi har å gjøre med i et 3D-univers hvor ting kan beveges både opp og ned, til begge sider, og frem og tilbake i rommet. Spesielt det siste er noe jeg har problemer med å få helt på greip i Dreams, blant annet fordi DualShock 4-kontrollen ikke alltid virker så presise som de burde være. Men at jeg i Dreams kan lage så godt som hva jeg vil, og at det finnes en brukerveiledning for så godt som alt man trenger for å komme i gang, er, igjen, imponerende.

Å se hva man får til å skape er givende, og selv om det er slitsomt å komme seg gjennom alle bruksanvisningene, er det veldig gøy når ting endelig kommer sammen og man er underveis med å lage noe eget. Det er definitivt her Dreams’ styrke ligger på nåværende tidspunkt, nemlig i det å kunne bruke kreativiteten og se ting utfolde seg på skjermen. Å gå fra skaper- til spillermodusen er sømløs, og det samme kan sies om å gå inn og ut av andre skaperes spill. Det er noe av det som gjør det så enkelt å plukke opp og spille.

Spillverdens YouTube

Dreams er delt inn i to hovedseksjoner; Dream Surfing og Dream Crafting. De snakker for så vidt for seg selv; du søker etter andres spill i Dream Surfing, og lager egne spill i Dream Crafting. Så langt, så bra. Men i øyeblikket du entrer det enorme spill-biblioteket, finner du fort ut av hvor enormt og massivt dette skaperverktøyet faktisk er. Her finnes nemlig ikke bare spill – isometriske, i tredje- og førsteperson osv – men også gallerier hvor noen har laget modeller man kan titte på og beundre, kortfilmer, og work-in-progress-utgaver for diverse prosjekter. Å hoppe inn og ut av opplevelsene er så enkelt som å klikke og spille, som gjør det ekstremt lett å gå fra spill til spill, eller avslutte noe man ikke liker og begynne på noe mer lovende.

Igjen har Media Molecule laget noe som ikke har sammenligning andre steder. Som konsept og utførelse er Dreams’ systemer – være det brukergrensesnittet når man vil finne nye drømmer eller skape det man ønsker – helt unikt, og nokså enkelt å ha å gjøre med. Som spillmotor er Dreams noe helt eget.

Men hva med spillopplevelsen?

Dessverre kan ikke det samme sies om spillene selv. For det aller meste som finnes i Dreams nå, er en haug med stusslige kopier av kjente merkevarer som Star Wars, Fallout, Sonic, eller Superman, og rett og slett uferdige spill. Man finner også de relativt gode opplevelsene – som gjerne befinner seg i plattformsjangeren eller som spilles i ovenfra-ned-perspektivet, men det er heller ikke mange av disse som faktisk er spesielt «gode» i ordets tradisjonelle betydning. For eksempel gjør et P.T Silent Hills-inspirert spill meg genuint redd (og skrekk er et av områdene Dreams fungerer spesielt bra på) på grunn av den gode bruken av lyden, men også på grunn av at dette er Dreams, og jeg vet aldri helt hva jeg kan forvente. Utenom det er grafikk og spillmekanismene, og ikke minst finpussen – i de aller fleste tilfellene – uspillbare i mer enn noen få minutter. Selv de jeg regner som gode klarer ikke holde på oppmerksomheten min i lang tid, ettersom jeg vet jeg kan få et bedre tilbud fra et dedikert dungeon-crawler-, plattform-, eller skytespill et annet sted.

Dette betyr aldeles ikke at det er ikke morsomt at disse blir laget, eller at det ikke er imponerende at «vanlige» bruker både har mulighet til – og klarer – å skape så mye forskjellig. Men det gjør ikke spillene deres morsomme av den grunn. På nåværende tidspunkt ligner
Dreams mye mer en spillmotor for allmennbrukeren, med en haug med tech-demoer, enn en plattform hvor spennende og engasjerende opplevelser venter.

Verre blir det av at kontrollene – være det i første- eller tredjepersonsspill – virker så upresise. Det gjør meg rett og slett bekymret for Dreams’ fremtid. For selv Media Molecules’ egne spill føles ikke så godt å hånden som de burde, og det eneste «spillet» de har laget som viser noen form for originalitet er overnevnte Art’s Dream; resten av deres spillbare opplevelser er mye smalere og enklere opplevelser hva spillmekanismer angår, selv om de kan regnes som kreative på et visuelt eller estetisk plan. De har laget plattformspill som ikke i nærheten er så skarpe opplevelser som vi finner andre steder, hvor kontrollene har for lite tyngde, og som sammen med en haltende bildefrekvens skaper en ikke-optimal opplevelse.

Konklusjon

Det er ganske vanskelig å sette en karakter på et spill som Dreams, for det er så mye. Det er alt og ingenting. Det er imponerende, skuffende, søtt, kjedelig, krevende, og fult av potensiale. Det er ikke et spill i vanlig forstand, og utvikleren selv gir deg svært lite av hva man kan forvente av fortellinger. I stedet tilbyr de deg muligheten til å skape noe eget, og lar deg spille det andre har kommet opp med. I praksis betyr dette at Dreams er noe uendelig, og noe som kan forandre seg og bli svært mye bedre – som spillopplevelse – enn det det er nå.

For Dreams er ikke først og fremst et spill. Dreams har spill inne i seg. Men Dreams er en spillmotor, en dyp verktøykasse du må lære deg å kjenne inn og ut for virkelig å kunne skape noe bra, og som er interessant i mer enn to minutter. 99 prosent av det som finnes i Dreams nå, er nemlig intet mer enn kuriositeter, ting det er «morsomt» å se at andre har laget, og som du kan lage selv. Jeg kan ikke tenke på en eneste opplevelse i Dreams jeg ikke kunne fått servert mange ganger bedre i et annet spill som spesialiserte seg på det relevante området. Og hvis dette er tilfellet, hvorfor bry seg? Bare fordi Dreams teoretisk sett kan tilby «alt», betyr ikke det at kvaliteten samstemmer med kvantiteten.

Nei, det er lovnaden, potensialet, og Dreams’ fremtid som virkelig er noe å følge med på. For som alle økosystemer kommer Dreams forhåpentligvis til å utvikle seg med tiden, hærskaren av skapere vil utvide seg, og kvaliteten på de brukerskapte spillene kommer, hvis vi er heldige, også til å heves. Er du en skaper vil nok Dreams være mer enn verdt å skaffe seg nå, da det er få ting som kan sammenlignes med verktøykassa man har her. Det er helt unikt på dette punktet, men krever timevis og dagevis med opplæring – for ikke å snakke om selve utviklingen – for å kunne skape noe som er verdig folks tid.

Er du derimot hovedsakelig en spiller – som liker å spille andres kreasjoner – ville jeg nok anbefalt å vente noen måneder. Det vil si, hvis nok spillere fortsatt gir Dreams oppmerksomhet. For storspillene er mange i 2020, og det Dreams nå kan tilby av opplevelser kan ikke sammenlignes med andre, dedikerte spill. For akkurat nå er det meste som finnes i Dreams spill med tunggrodde kontroller som minner om PlayStation 2-eraen, enkle, uferdige opplevelser, og en haug med tech-demoer som attpåtil er så rene kopier av kjente figurer at det blir for snilt å regne det som pastisj. Selv Media Molecules egne spill i Dreams er alt for enkle til å kunne kalles givende (kanskje utenom Art's Dream, og selv det varer bare i 2-3 timer), og det med et relativt stort team som har brukt år på å skape dette produktet.

Det blir spennende å se hvor Dreams er om ett, to eller tre år, når folk virkelig har lært Dreams å kjenne. Kanskje kan vi komme tilbake til denne anmeldelsen da. Enn så lenge er nok dette en opplevelse først og fremst forbeholdt skaperne. Forhåpentligvis blir det like morsomt å faktisk spille Dreams i fremtiden.

Dreams er ute nå til PlayStation 4.