Det er helt utrolig hvor stort det digitale spillutvalget er blitt for tilhengere av Warhammer 40 000-universet. Det siste året alene har det kommet intet mindre enn to spill der man har kunnet kjempe som mektige Space Marines og herjende orker, og nå står vi overfor et tredje eventyr satt til den futuristiske romkrigen. Heldigvis er det også det soleklart beste Warhammer 40 000-spillet på lenge. Warhammer 40 000: Dawn of War III blander nemlig kjapp strategi med dype mekanikker, men mangel på variert innhold gjør at opplevelsen blir litt for ensformig i lengden.
For the Emperor
Warhammer 40 000-kampanjene er ofte relativt gjenkjennelige. Det betyr ikke at de er kjedelige, men om det er Battleship Gothic: Armada eller Dawn of War man spiller er det morsomt hvor mye som går igjen, og det selv om utviklerne av spillene varierer. Imperiet består av noen ordentlig mektige, men fæle skikkelser, og selv om det er orker og mystiske alver de kjemper mot, er det ikke lett å vite hvilken av disse fraksjonene man skal heie på. Nå er det imidlertid slik at spillets kampanje tar dette valget for deg; kampanjen består nemlig av en tredelt fortelling der man kontrollerer spillets tre fraksjoner én etter den andre. Med andre ord spiller man som orkene i hvert tredje oppdrag, og det samme gjelder for Imperiet og Eldar-fraksjonen.
En tredelt fortelling er en overraskende morsom måte å formidle en historie på, men det garanterer også et visst nivå med variasjon. Der imperiets soldater setter sin lit til tunge våpen og rustninger, er Eldar-alvene kjappe og smidige, og orkene på sin side er uforutsigbare gærninger som kan forvandle skrap til brukbart utstyr. Å lære seg å utnytte hver fraksjons styrker og svakheter er noe av det som gjør kampanjen mest verdifull, da den på mange måter fungerer som en oppvarmingsmodus før flerspilleren.
Selv om kampanjen selv ikke er spesielt spennende – det er mye gjenbruk av gamle formler som å skulle forsvare og angripe spesielle punkt uten mye dybde bak – er det merkbart at det har gått mye ressurser inn i presentasjonen. Stemmeskuespill og dialoger virker troverdige, og fungerer som tiltenkt; imperiets ledere fremstår som sterke og autoritære uten å fremstå som 8-åringer som sammenligner pappaer, og orkene er så morsomme at man ikke klarer unngå å fnise. Samtidig gjør gode og troverdige lydeffekter, som repeterende maskingevær, tunge kanoner og massive motorsager at man føler seg enda nærmere slagmarken. Det visuelle er heller ikke noe å klage på, og har du en sterk nok maskin er det bare å glede seg over glinsende kuleregn og tykke røykeffekter.
Ved å fullføre kampanjens brett tjener man såkalte Skull-poeng, og disse kan bli brukt til å låse opp evner og andre ting man vil kunne ta med seg på neste oppdrag. Vil du at en viss type enhet skal bli sterkere, eller tilføye en annen nye angrepsmuligheter? Da trenger du nok hodeskaller, og det er en smart måte å gjøre kampanjen enda litt mer spennende på.
Krysning av strategi og MOBA
Det er aldri mangel på kule skikkelser i Warhammer 40 000. Blant imperiets offiserer og generaler finner vi blant andre Gabriel Angelos og Imperial Knight Solaria, som henholdsvis er en mektig, hammerbærende mann, og en kvinne som styrer et massivt beist av en marsjerende dødsmaskin. I Dawn of War III er ikke disse utelukkende figurer du hører over intercommen, men de er en del av Dawn of Wars nye Elite-utvalg.
Noe av det som gjør Dawn of War III spesielt er hvordan det blander tradisjonell sanntidsstrategi med MOBA-egenskaper som sterke helter og unike skikkelser. Som vanlig skal du bygge baser, tropper og gjerne oppgradere disse, men via opptjeningen av Skull-poeng har man også mulighet til å låse opp nye unike helter og personliggjøre spillopplevelsen ytterligere. Skull-poeng tjenes også etterhvert som heltene når nye nivåer, og slik blir Dawn of War III et strategispill som baserer seg på rollespillelementer og en god del kverning.
For å nå nye nivåer må heltene delta i kamper og kvitte seg med fiender, noe som naturligvis tar lenger og lenger tid jo bedre de blir. Ettersom det er svært mange måter å oppgradere fraksjonen sin på, er det mye spilling i vente for de som ønsker å skaffe en spesiell leder eller fraksjonsoppgradering.
Er man forelsket i Dawn of War IIIs mekanikker er dette en velsignelse da det gir hver kamp mening og tilføyer hele spillet for øvrig – ikke minst bruk av helter – mye mer mening. Samtidig kan det ofte føles ut som at man må spillet mye mer enn man kanskje har lyst til for å kunne låse opp visse evner. Med tanke på hvor like kampene blir etterhvert, og hvor tilfeldig det er hvor gode medspillere man møter – kan opptjeningen av Skull-poeng bli en strevsom affære over tid.
Flerspilleren er stedet
Det er i flerspillermodusen man sannsynligvis kommer til å bruke mesteparten av tiden sin, men det betyr ikke at variasjonen er mye større enn i kampanjen. I det hele tatt foregår slagene på mellomstore brett der målet er å ødelegge fiendens skjoldgeneratorer og base for øvrig, enten i slag mellom tre og tre, to og to, eller en og en spiller. Ønsker du heller å spille sammen med andre mot den kunstige intelligensen er dette også mulig.
Bruken av baser og holdepunkter oppmuntrer til en blanding av defensiv og offensiv planlegging. Opplevelsen blir tyngre av at så godt som hver eneste enhet kommer med alternative våpenmuligheter og oppgraderinger, noe som kan dette bety at de som har lyst på en litt kjappere opplevelse faller av.
Sammenlignet med smidige og fartsfylte Halo Wars 2 kan Dawn of War III virke direkte tregt, og det skal sies at førstnevntes kjappe Blitz-modus – der man bruker enhetskort i korte, men spennende slag – fremstår som en mye større nyvinning enn det Elite- og Skull-systemet i Dawn of War III gjør.
Konklusjon
Det er mye ved Warhammer 40 000: Dawn of War III som skal berømmes. Spillet tar i bruk klassiske strategitrekk som basebygging og kjemping om ressurspunkter, og gjør det på en god måte. Samtidig tilføyer Dawn of War III sider fra MOBA-sjangeren ved å benytte seg av viktige, unike helter og ledere som kan endre kampens gang. Skull-poengene bidrar til å skape rollespillelementer via det enorme oppgraderingssystemet, noe som forlenger spillets levetid.
Dessverre kan den noe ensformige spillestilen og fokuset på kverning gjøre at mange faller av, og det er for lite variasjon til å kunne rose Dawn of War III opp i skyene. Enspilleren er heldigvis for det meste god så lenge den varer, og flerspilleren – selv om gleden ofte avhenger av medspillerne – er solid. Warhammer 40 000: Dawn of War III ender dermed opp som et morsomt og interessant sanntidsstrategispill, men som nok trenger et par oppdateringer og utvidelser før det blir så givende som mulig.
