Dans i vei
Man har også et vidt spekter av ulike kampteknikker til rådighet. Basisteknikkene består av sterke og svake slag med våpenet ditt, samt evnen til å fike til noen med et eventuelt skjold. Deretter har du mer sofistikerte teknikker som rulling (som er klin umulig med for tung oppakning), unnvikende hopp bakover, kritiske angrep bakfra og mye annet snop. Det stiligste er likevel evnen til å parere innkommende slag med et veltimet kontraslag med skjoldet, som fører til at fiendens forsvar åpnes opp og blottlegger herlige mengder ubeskyttet herlighet som du kan trykke våpenet ditt gjennom.
Du får også tilgang til store mengder spennende trylleformler inndelt i to kategorier: mirakler og magi. Førstnevnte er mer av den typiske prestetypen kjent fra rollespill, som helbreder og beskytter deg. Sistnevnte er for det meste knallhard angrepsmagi som gjør vei i vellinga på din kommando, og det er opptil deg selv hvordan du velger å prioritere disse. Alle klassene kan skreddersys akkurat slik du vil, og det er ingenting i veien for å kombinere begge magiskolene med tung rustning og ei diger slegge om det er måten du føler passer deg best.
Men på samme måte som du kan være en ordentlig Merlin med tryllestaven din så kan du gjøre blemmer som gir deg lyst til å si særs ufine ting. Jeg benytter anledningen til å sammenligne kampsystemet i Demon's Souls med en slags dans. Finner du rytmen og lærer deg å følge partneren din (som gjerne er en tannløs gubbe med slegge) føles det som om vinden blåser deg av gårde. Mistolker du bevegelsene til fienden din eller tar kontroll for fort så venter en ørefik før du vet ordet av det.
Og akkurat det er kanskje litt symptomatisk for dette spillet. Du må pugge det. Alle fiendene har en kode som skal knekkes, av varierende vanskelighetsgrad. Det betyr også at du noen ganger må belage deg på å stagnere mot i utgangspunktet enkle fiender, helt til du roer deg ned og analyserer situasjonen. Og du verden hvor forløsende og herlig det er å endelig løse koden. Det er dette som gjør Demon's Souls så fantastisk, og det er det som gjør det så grufullt vanskelig.
Saftige storskurker
Dette med herlig belønning og stadige forsøk for å nå målet gjelder i alle høyeste grad sluttbosskampene også, som for en gangs skyld forsvarer bruken av trendordet «episk». Tenk deg gjerne gigantiske beist av typen du gjerne møter på i God of War-spillene. Så tenker du deg at du ikke er Kratos, men en stakkars tøffelhelt i rustent middelalderutstyr som slettes ikke kan ta løpefart og tråkke på trynet til noen. Det skal bannes, svettes og jubles mye.
Striden mot marginene er for øvrig like gjeldende for disse kampene som de mot mindre fiender. Jeg tror ikke hendene mine er vanskapte nok til å telle antall ganger jeg har måttet belage meg på den sure turen tilbake til en sluttbosskamp. Det er ikke bare det at disse turene kjapt tar over femten minutter som gjør de så sure, også det faktum at du ble ukonsentert og måtte bote for det tærer på. Og det er flott. Jeg er lei av å bli behandlet som et barn når jeg spiller TV-spill. Demon's Souls er en inkarnasjon av den ubarmhjertigheten man gjerne opplevde i de gamle, sinte slåssespillene fra midten av nittitallet, og det er ikke en vending man opplever for ofte i 2010.
Sluttbosskampene er likevel ikke alltid av det mest kreative slaget, og noen føles kanskje litt enkle i måten de kan overvinnes på. Men de føles alltid velgjennomførte, og det er tydelig at denne fasen av spillet har blitt tilegnet mye tid og innsats. Du skal pløye deg gjennom en heftig mengde store og stygge beist før du kan stemple deg ut for dagen, og noen av de er særs spektakulære. Ja, du får mose drager. Ja, du får også mose ting på din egen størrelse. Ja, de gir deg herlige våpen som gjør veien videre bittelitt enklere. Nei, det blir aldri enkelt. Ikke i nærheten.
Nydelig stemning
Det som rammer hele herligheten inn er de fantastiske omgivelsene, i den grad det er rett ord å bruke om den gjennomførte forferdelsen som preger hver eneste lille krok av Boletaria. Totalt sett får du ta turen innom fem vidt forskjellige spillverdener, som til sammen utgjør 16 ulike spillområder. Mye av sjarmen ligger i at du til enhver tid kan velge hvilken verden du vil farte rundt i, og dermed er det mulig å selv skreddersy rekkefølgen etter din figurs styrker og svakheter.
Disse verdenene spenner fra det nærmest sorgmodige og forfalne Boletaria-slottet til det regelrett gyselige fengselstårnet til et visst frekt kvinnemenneske. Stemningsbyggingen er upåklagelig i absolutt alle ledd, uten unntak, og det har sjeldent vært mer fascinerende og spennende å traversere så uhyggelige omgivelser som i dette spillet.
Og da har jeg enda ikke nevnt den halvspesielle Internett-integrasjonen utviklerne har valgt å smette inn her. For det er slik at om du er tilkoblet nettet samtidig som du spiller så vil du få en rekke andre funksjoner til tross for at dette i utgangspunktet er et enspillerspill. Spillere kan for eksempel til enhver tid legge ut beskjeder i form av advarsler, tips, lureri og hån på bakken. Disse kan du lese når du passerer, og de kan ofte være det lille hintet du trenger for å komme over ei kneik eller det bedraget det lettpåvirkelige sinnet ditt trenger for å løpe ut i den visse død.
En av de tingene som visker ut grensen mellom en- og flerspillerspill er muligheten til å invitere andre spillere inn til din sesjon. Du må avtale møtested med en kamerat om du skal få hjelp av noe annet enn en eller annen tilfeldig raring fra hvor som helst i verden, men selv en liten avledning kan være nok til å overkomme en hindring som tidligere virket håpløs. Men det er ikke bare gull og grønne skoger.
Det har seg nemlig slik at man også kan invadere andres spilløkter om man er av omtrent samme erfaringsnivå, kun for å stikke kjepper i noen famøse hjul. Spillerne får riktignok en notis om at noen har entret økten deres, men Demon's Souls er ærlig talt klamt nok fra før av, og det er vanskelig å forberede seg fullstendig på innkommende fare. Jeg vet at mange ikke synes noe særlig om denne funksjonen, men jeg tror de fleste kommer til å endre den oppfatningen når får daske snørra ut av den lille besserwisseren som skal være ekkel med en.
Som en siste lille bonus finner du også blodspor av andre spillere rundt omkring. Ved å aktivere dette vil du se de siste sekundene av livet deres, noe som like ofte fordrer til latter som advarsel. Notis: folk har en umettelig trang til å løpe utenfor stup. Bare fordi.
Konklusjon
Det har vært et langt opphold i Boletaria, faktisk i underkant av femti timer langt, og det har aldri vært særlig hyggelig. Tusenvis av skapninger har møtt den stumpe enden av hammeren min, og jeg har nok brukt minst et titalls timer på å løpe etter blodsporene mine i håp om å få tilbake de dyrebare sjelene mine. Demon's Souls er en veldig todelt opplevelse, med ekstremt sinne og en fantastisk mestringsfølelse på hver sin pol, men på et punkt møtes de to kontrastene og skaper en fantastisk synergi.
Jeg tror at det er veldig lett å utnevne Demon's Souls til et spill forbeholdt den hardbarka minoriteten av spillere, som ikke nødvendigvis koser seg med spillet engang, men jeg har ikke tenkt å gå ned den stien. Snarere vil jeg anbefale dette spillet til alle som har pågangsmot og et genuint ønske om et seriøst dypdykk i en hundre prosent unik opplevelse som ofte føles mer belønnende enn noe annet jeg har spilt de siste ti årene.
Demon's Souls gjør i grunn ingenting nytt. Det tar bare en knallsolid, erkedepressiv middelalderverden, mikser den med et fantastisk kampsystem og tøyer grensene for tålmodigheten din til det ekstreme. Resultatet er unikt på alle de rette måtene.
Demon's Souls kommer i salg i Norge torsdag 24. juni, kun for PlayStation 3. Den europeiske utgaven inneholder lydsporet på CD, en kunstbok og en strategiguide.
