Oppdatering, 22. juni: Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert som importanmeldelse i mars. Torsdag slippes spillet i Norge, derfor løfter vi frem anmeldelsen igjen nå.
Det var en gang for lenge, lenge siden, ja faktisk helt tilbake i 1994, at den perifere japanske utvikleren From Software gav ut et spilt kalt King's Field. I ly av skurrete, pikselert grafikk fikk du i førsteperson karnøfle og lage hakkebiff av demoner, mumier og alskens ufyselige skapninger. Ja, dette PlayStation-rollespillet ble med tiden en kultklassiker godt posjonert utover verdenskartet, til tross for at det aldri fikk en offisiell utgivelse utenfor moderlandet.
King's Field ble etter hvert en liten familie bestående av fire raringer av noen spill, alle notoriske for smertefull vanskelighetsgrad og intens stemning. Det fjerde og siste spillet i serien kom ut til PlayStation 2, og fikk sågar europeisk utgivelse i motsetning til storebrødrene, som kun tok noen saftige skritt over den andre dammen og endte opp i USA.
I fjor fant From Software atter en gang gamle takter, og knadde sammen nok et grisevanskelig tryneklaskerollespill i gotisk middelalderstil – Demon's Souls. Dette er riktignok ikke et spill i King's Field-serien, men det er tydelig at ringrevene husker noen gamle triks. Dessverre for oss har spillet enda ikke blitt utgitt på dette kontinentet, men vi visste råd og sendte et telegram til Amerika etter et eksemplar. Du verden hvor lurt det skulle vise seg å være.
Et skittent univers
Premisset for dette spillet er egentlig grufullt enkelt: En herskesyk konge begynner å lefle med mørke krefter, finner ut at han kan melke andres sjeler for rikdom, bla bla bla, alt går ad undas, du tar på deg jobben med å samle inn de skumle demonenes sjeler, bla bla bla. Historien er veldig kjip og erketypisk, men best av alt – helt irrelevant. Den bygger et bakteppe for at du skal få muligheten til å vakle skadeskutt i limbo i et anseelig antall timer, og er på ingen som helst måte sentral for opplevelsen.
En av de tingene som står i sentrum for opplevelsen er derimot verdenen det hele utspiller seg i, kalt Boletaria. Dette er en grusom og forfallen middelalderverden bebodd av ufine skrømt i alle former og fasonger, og de bærer alle denne dyrebare valutaen i form av sjela si. Disse demonene styres igjen av større demoner som igjen styres av større demoner, og du skal kverke dem alle. Veien dit er likevel ikke enkel.
Det har seg nemlig slik at en utvikler endelig har forstått at en eller annen jypling i skinnklær ikke automatisk smadrer beinmel ut av alt og alle etter at han finner seg noe butt å hamre løs med, og resultatet er omtrent så ugjestmildt som et spill kan være uten å være uattraktivt. Du føler deg aldri hjemme i Boletaria, og det er så altfor mange grunner til det.
Saftige sjeler
Etter at du har snekret sammen figuren din, da i form av å velge en klassemal som bestemmer hva slags egenskaper, våpen og stæsj du starter med, blir du umiddelbart drept. Sånn er livet. Demon's Souls er ikke snauere enn å gi deg et solid spark i stumpen fra starten av, og du ender opp med å bli gjenfødt i sjeleform. Her har du mindre helse og vakler rundt i en tilstand mellom gjenferd og fysisk skapning, og det er i denne formen du tilbringer brorparten av spillet om du ikke skulle vise deg å være altfor god til at det en gang er sannsynlig.
Fra det punktet og ut kastes du inn i den ubarmhjertige verdenen på jakt etter mektige sjeler, som også brukes som ytterst fleksibel valuta. De kan nemlig veksles inn for å anskaffe nytt utstyr, forbedre eksisterende utstyr, oppgradere figuren din og handle magi. Dette er verdifulle saker, altså, og kjernen av dette spillet er i bunn og grunn å loppe de uheldige massene under deg på næringskjeden for livsenergien deres, for så å benytte den til å forsterke deg selv.
Det som er unikt med dette systemet, utover at det får selv egoismen i Ayn Rand-inspirerte Bioshock til å se ut som Frelsesarmeens verk, er at du mister sjelene så snart du dør. Det vil si, du får én sjanse til å plukke opp sjelene du mister etter at du dør, men dør du på veien dit så vil du stå på bar mark igjen. Det burde i grunn høres rimelig fryktelig ut i seg selv, men det blir en anelse kjipere når man innser at det egentlig ikke er så mange spill man dør oftere i enn dette sammensuriumet.
Rollespillbetegnelsen kan du egentlig bare glemme først som sist, for øvrig. Dette er i bunn og grunn et såkalt hack 'n slash-spill, selv om du kan polstre egenskapene dine med sjelene du finner, og det er lite rollehåndtering utover tallknusing å finne her. Men det betyr bare at det er desto mer juling å dele ut!
Perfekt kampsystem
Det som gjør dette spillet så vanskelig er det stadige kravet til taktisk og strategisk fleksibilitet. De mange ulike fiendene er glupe, treffer hardt og har alle forskjellige måter å vise deg hvem som er sjef på. Du møter sjeldent rettferdige odds, og du møter minst like ofte usle bakholdsangrep og skitne triks. Boletaria er i aller høyeste grad preget av den sterkestes rett, og det er i disse nyansene den fantastiske opplevelsen Demon's Souls virkelig åpenbarer seg.
Du må alltid være på tå hev, og å holde guarden hevet til enhver tid blir umiddelbart en refleks. Hvert minste lille feilgrep kan i verste fall bety at du mister flere timers arbeid. Det er heller ingen barnslige sikkerhetsnett som verner om deg her. I stedet spenner spillet stadig vekk bein på deg, later som om det hjelper deg opp og gnir sand inn i øynene dine. Venn deg til det, sånn er livet der de kjipeste av de kjipe bor.
Heldigvis har du en reddende engel oppi det hele – deg selv. Det er nemlig slik at Demon's Souls strekker seg til det geniale i hvordan det alltid gir deg kontroll over dine handlinger. Kampsystemet, som i stor grad baserer seg på svært virkelighetstro og bunnsolid nærkamp med middelaldervåpen, er noe av det bedre jeg har opplevd i noe spill. Alle aspekter av utstyrssammensetningen din spiller en rolle, fra hvor tung rustningen din er til hvor langt spydet du bærer kan nå. Står du i en trang korridor, og de er det mange av, så vil ikke det gigantiske tohåndssverdet ditt nødvendigvis være like brukbart som når du halshugger skurker over en lav lest i åpne områder.
Det beste (og noen ganger mest frustrerende) er likevel at utstyret ditt i bunn og grunn ikke spiller særlig stor rolle før mot slutten av spillet. Det viktigste er alltid hvordan du spiller, og om du befinner deg 20 erfaringsnivåer høyere enn normalt for et brett så vil du aldri kunne hvile på laurbærene. Selv noen av de enkleste fiendene i spillet er fullt i stand til å gjøre kort prosess av deg om du er uoppmerksom, og dette går heldigvis begge veier. Mestrer du spillet så slipper du å føle et jag etter nye gjenstander eller erfaringsnivåer. Her er du overlatt til deg selv, på godt og vondt.
