Den japanske rollespillserien Dragon Quest er ikke akkurat en spesielt kjent serie i Norge og ellers i Europa, men er noe mer kjent i Nord-Amerika under navnet Dragon Warrior, og umåtelig populær i hjemlandet Japan. Dragon Quest VII: Fragments of the Forgotten Past er det syvende innslaget i serien, men siden spillene ikke er bundet sammen direkte, er det absolutt ikke nødvendig at man har spilt de foregående seks spillene for å få noe ut av spillet.
Egentlig er Dragon Quest VII seksten år gammelt, da det opprinnelig ble sluppet til PlayStation i år 2000. Spillet var da for ordens skyld det mest solgte PlayStation-spillet i Japan det året. Denne porteringen til Nintendo 3DS er også faktisk fra 2013, og det har tatt utgiver Square Enix tre år å få spillet utgitt i Nord-Amerika og Europa.
Dette er imidlertid ingen direkte konsollportering. Spillet har fått en visuell overhaling, i tillegg til en viss strømlinjeforming i form av færre pratesekvenser og mer forståelige puslespill og gåter.
Fanebærer for den eldre garden
Det bør være klart med en gang at dette er et japansk rollespill av den gamle skolen. Hvis du har spilt rollespill fra Nintendo- og Super Nintendo-perioden, som for eksempel Breath of Fire, Final Fantasy I til III og Chrono Trigger, vil du ha et visst begrep om hva slags spill Dragon Quest VII er.
Hovedsaklig handler det om er et langt, forholdsvis uformelt eventyr uten den tette regien og fetisjismen for flotte fremmedord som nyere japanske rollespill har blitt kjent for. Dragon Quest VII har en enkel historie, og minimalt med fokus på spillverdenens bakgrunnshistorie. Man kan lære om verdenen ved å snakke med figurer og utforske valgfrie områder, men det er helt opp til en selv i hvilken grad man velger å fordype seg i denne.
Dragon Quest VII kunne likevel trengt fornyelse på enkelte områder. Menyene er knotete, langsomme og ikke spesielt pene å se på. Figurene kan til tider virke veldig sterotypiske, med dialog og ytringer som ikke ellers passer inn i spillets formspråk. Riktignok er ikke historiene til dine medeventyrere fryktelig viktig uansett, men siden man ofte skal prate med dem for å få hint om hvor man skal dra videre, kan de til tider bli ganske irriterende.
Ekstremt seig i starten
Til tross for noe strømlinjeforming fra PlayStation-utgaven til denne, kunne spillet ha nytt godt av ytterlige fornyelse. Det hører med til sjangeren at det skal brukes god tid på å etablere rollefigurer og verden, men begynnelsen av Dragon Quest VII er dårlig balansert uten noen kamper eller nevneverdige hendelser de første to timene.
Å gå to timer uten å få prøve seg på kampsystemet i et så kampfokusert spill, skaper uønsket distanse til kjernemekanikker som erfaringspoeng, våpen, gjenstander og klasser. Noen få, enkle kamper i begynnelsen hadde vært mer enn nok til å unngå dette.
Før du kan dra ut og kjempe, skal det virkelig hamres inn at du er en ydmyk sønn av en ydmyk fisker, som bor i en ydmyk fiskerlandsby. Øya dere bor på er muligens den eneste i hele verden; det er i hvert fall det kirken og de kongelige forteller innbyggerne. Kongens sønn, og din gode venn, Kiefer er dog av den mer nysgjerrige typen, så han tar initiativet til å dra på en reise for å se om verden består av andre land enn øya dere vokste opp på.
Selvfølgelig finner dere flere øysamfunn etterhvert, men disse er forlatt da de er tatt over av mørke krefter. Eventyret går deretter hovedsakelig ut på å gjenopprette disse ved å reise tilbake til fortiden og fri øya fra slemmingene – vanligvis gjennom å bekjempe sjefsmonstre som holder til i grotter og borger. Historien skiller seg ikke noe spesielt ut, og tidsreiseaspektet er ikke utført på noen spesielt finurlig måte som i Chrono Trigger. Likevel er det ganske tilfredsstillende å gjenopprette liv til disse stakkarslige områdene.
Når eventyret først kommer i gang, venter en lang, innholdsrik reise med utrolig mye å gjøre. Mengden med uavbrutt spilletid uten film- og pratesekvenser er tidvis imponerende – det samme gjelder mengden områder og gjenstander man kan finne ved å hoppe av hovedhistorien på jakt etter valgfrie gjøremål.
Massevis av sjarm og humor
Figurene, og da kanskje aller helst monstrene, er herlig utformet – gjerne med forvridde og overdrevne trekk som fungerer som herlige komiske motsetninger til alvoret i kampene. Den kjente manga-tegneren Akira Toriyama, som er kjent for sin mildt sagt eksentriske stil, har hatt hovedansvaret for utformingen av figurer og beist – noe spillet tjener veldig godt på.
Dialogen har også en herlig uhøytidelighet ved seg som hjelper å lette på stemningen i situasjoner som i andre spill lett kunne ha hatt langt mer klisjépreget og pompøs dialog.
Lyden er også feiende flott, med store og små stykker som alltid ser ut til å passe miljøene som hånd i hanske. En liten, og kanskje rar klage jeg har med lyddesignen ellers, er at fottrinnene dine ikke er lydlagte. Derfor føles dype grotter som har rolig eller ingen musikk merkelig stille og tomme. Lyden av fottrinn med en passe mengde romklang kunne her gjort underverker for å høyne spenningen i grottene.
Konklusjon
Dragon Quest VII: Fragments of the Forgotten Past er absolutt ikke for alle. Å spille såpass lange spill på Nintendo 3DS kan være et problem for enkelte. Hvis du er vant med mer moderne rollespill med tettere regi, en mer åpenbar historietråd, og høyere produksjonsverdier, er muligens ikke dette spillet noe for deg.
Fragments of the Forgotten Past er nemlig «gammeldags» på både godt og vondt. Spillet er en herlig nostalgisk opplevelse, men det er samtidig en grunn til at visse troper fra den gamle rollespillskolen er enten blitt fjernet eller strømlinjeformet.
Hvis du imidlertid er ute etter å spille et godt, gammeldags japansk rollespill fra enklere tider, er Dragon Quest VII et meget godt valg. Hvis du savner Breath of Fire, de gamle Final Fantasy-spillene og Chrono Trigger, er dette spillet en fin påminnelse om hvorfor disse spillene var såpass spesielle. Hvis du velger å hopper inn, får du et langt, innholdsrikt eventyr med mye morro og sjarm. Alt i alt er Dragon Quest VII: Fragments of the Forgotten Past en solid seier for den gamle skolen japanske rollespill.
Når det gjelder rollespill på Nintendo 3DS, får vi ikke nok av å anbefale den glimrende trilogien Fire Emblem Fates. Blant spillutvalget på storebror Wii U kan du kanskje vurdere det enorme Xenoblade Chronicles X.
