Jeg har alltid hatt en fascinasjon for snikskytterspill, og særlig liker jeg måten de kombinerer det lydløse og skjulte med plutselige, øredøvende og bombastiske actionklimaks. Men til tross for denne fascinasjonen, har jeg likevel aldri kommet helt godt ut av å faktisk spille disse spillene.
Jeg har tidligere anmeldt innslag i både Sniper: Ghost Warrior-, Sniper Elite- og Zombie Army-seriene, med blandet hell. Med unntak av sistnevnte – som uansett er en litt annerledes greie – har ingen av spillene falt helt i smak, og jeg begynner å lure på om det er spillene eller kanskje meg det er noe galt med.
Det nyeste spillet i rekken, Sniper Elite 5, synes jeg nemlig er det verste av dem alle så langt.
Snikende Karl, skjult Fairburne
Etter forgjengernes rundturer i henholdsvis Tyskland, Nord-Afrika og Italia, vender Sniper Elite 5 siktet mot Frankrike, 1944 og alt som hører med. Man inntar nok en gang rollen som skyggemester og skarpskytter Karl Fairburne, og man har ikke mer enn satt føttene på fransk jord før det dukker opp nyss om et nytt, omfattende nazi-komplott.
Denne gangen er det rakkeren Moller som står på verstinglista: Han har for sikkerhets skyld satt i gang produksjonen av et dritdødelig ubåtvåpen, og det blir da opp til deg og deg alene å forkvakle nazistenes onde planer.
Karl møter på en motstandsbevegelse som hjelper ham med ujevne mellomrom, mens man flere ganger får innblikk i hva fiendene driver med i kulissene. Det er syltynne greier, og føles som mer av det vi har fått i serien tidligere. Historien er for det meste ganske ikke-eksisterende, og det er kanskje helt greit.
Vi vil ha France!
Handlingen foregår på tvers av totalt åtte forskjellige nivåer spredt rundt omkring i Frankrike. En skulle tro at et land som er så omfangsrikt og kulturelt spennende som Frankrike ga god grobunn for tonnevis av interessante omgivelser, men dessverre får man en heller blandet sammensetning.
Pittoreske landsbyer og storslagne katedraler utgjør visuelt unike og spennende steder å besøke på reisen, men utfylles dessverre av grålige ubåthangarer, mørke skoger og trange fabrikkområder. Det er klaustrofobisk og nitrist store deler av tiden, og det hjelper heller ikke at spillet har ganske det som må beskrives som ganske tam grafikk.
Faktisk måtte jeg dobbeltsjekke at jeg ikke hadde lastet ned feil versjon av spillet da jeg startet det for første gang – den gang ei, dette er faktisk et PlayStation 5-spill.
Det visuelle gjør seg best når man ser store områder fra langt unna: Et slott på motsatt side av en beleiret bro er et mektig skue, og det er kult å titte utover et mosegrønt landskap dekket av en salig blanding av fort og skyttergraver. Ruiner og innendørsområder fungerer også ganske bra, men det meste annet er mindre imponerende.
Teksturene som kler vegger, løvverk og bakken under føttene dine er for det meste ganske stygge greier, og de rare, tegneserieaktige figurene i spillet står i skarp kontrast til den voksne og voldelige linjen Sniper Elite 5 ligger på ellers.
Til og med seriens x-faktor, de imponerende og groteske sekvensene som lar deg se spesielt tøffe skudd i sakte film og røntgenmodus, er mindre virkningsfulle denne gangen. Blod og bein er kult nok det, men jeg føler at jeg har sett alt spillet har å by på tidligere, og jeg likte det jeg spilte av Sniper Elite 4 langt bedre enn dette.
Av med masken
Det samme kan sies for selve spillingen: Som et typiske snikskytterspill, bruker man mye tid på å snike seg i høyt gress, markere fiender med kikkerten sin og bruke diverse triks for å ta kjeltringene av dage, men jeg føler det meste har blitt gjort så mye bedre i de forrige spillene.
Et av hovedproblemene er knyttet til den kunstige intelligensen, som ikke bare er dum som et brød, men som også hører ekstremt godt og har en tilsynelatende overnaturlig evne til å finne ut hvor man er til enhver tid.
Det gir selvfølgelig mening at lyden fra en gammel skarpskytterrifle gir en kraftig gjenklang i omgivelsene, men tidligere spill har bøtt på dette ved å legge til rette for såkalte «sound masks». Lyden av et fly som raker over himmelen med jevne mellomrom, et godstog i det fjerne eller drønn fra artilleriregn er alle typiske eksempler på naturlige maskeringer, men det er dessverre svært få av disse i Sniper Elite 5.
Utviklerne lar deg riktignok sabotere biler og generatorer for å lage enkle lokale maskeringsmuligheter, men disse gjør fienden øyeblikkelig mer aktsom, og erfaringsmessig fungerer de heller ikke optimalt. Brorparten av gangene jeg har benyttet meg av en harkete motor for å maskere et velplassert skudd, blir lyden likevel fanget opp av fiender i nærheten, og da er på en måte moroa over.
Stiv sniper
For det er faktisk mulig å ha det litt gøy her, særlig når man bruker list for å utmanøvrere fienden. Da kan man gjerne sitte med hjertet i halsen mens man kravler forbi vakttårn, dumper bevisstløse fiender i trekasser slik at de ikke skal bli oppdaget og løper på kryss og tvers av kartet for å gjøre det vanskelig for skurkene å peile ut hvor man befinner seg.
Fairburne har også et par nye, Hitman-aktige evner denne gangen, slik som muligheten til å klatre på eføy, henge seg ut fra vinduer og fly nedover zipliner for å komme seg vekk fra nazistene. Alt dette fungerer som bestilt, men utnyttes på ingen måte godt nok.
Enda verre er det at spillmotoren er så stiv på andre områder at det enkelte ganger er tilsynelatende umulig å forsere knehøye murvegger og knusktørt buskas, mens man andre ganger må løpe lange omveier for å komme rundt en dresin eller en annen bagatellmessig hindring.
Disse stivhetene gjør at de nye funksjonene føles som en hul og tafatt inkludering – som å ta på plaster når man sitter der med brukket bein.
Grunnleggende svakheter
Ikke hjelper det noe særlig når man først er oppdaget heller. Da går som regel alarmen, og så sitter man der, mens bølge på bølge av idiotiske motstandere løper i ring rundt deg.
Man kan fint ta beina fatt og prøve å skape litt avstand til nazistene, men så kommer man på at dette er et snikskytterspill og at man på et eller annet tidspunkt kanskje har lyst til å fyre av rifla si igjen. Og siden lydmaskering sjelden fungerer, vil man jo da mest sannsynlig bli oppdaget nok en gang. Og da kan man kanskje like greit leke Rambo først som sist.
En del av poenget med spillet kollapser når man tilnærmer seg det på denne måten: Det blir mye løping, maskingevær og knivstikking, mens snikingen og skarpskytterrifla faller mer og mer i glemmeboka. Tro meg, jeg prøvde å være så «sneaky» jeg bare kunne, men det fungerer rett og slett ikke i lengden.
Enkle sideoppdrag og muligheten til å låse opp nye steder å starte hvert nivå fra hjelper litt på vei – tidtakere og medaljer for gode prestasjoner er fine intensiver for å lære banene å kjenne, men det er dessverre få av de åtte hovedoppdragene som frister til noen øyeblikkelig gjentagelse når de grunnleggende mekanikkene er så svake.
Flerspiller som forsøker
Sniper Elite 5 forsøker å bøte på tort og svie ved å lansere en ny invasjonsmodus, ikke ulikt for eksempel Dark Souls eller Deathloop. Her kan man hoppe inn i en annen spillers verden forkledd som en tilfeldig nazist med egen skarpskytterrifle på ryggen.
Det er faktisk en litt fiffig modus, med et par unike grep. For eksempel kan man i rollen som nazist bruker kikkert for å markere figurer som deretter vil rapportere til deg hvis de oppdager den andre spilleren; en egen evne lar deg gjøre enkeltsoldater mer på vakt; mens man utover i rundene kan bruke telefoner for å få informasjon om hvor motstanderen befinner seg.
Dessverre blir kartene gjerne litt for store for denne modusens beste. Det kan for all del være fryktelig intenst i perioder – særlig når man er den som blir invadert – men ofte koker det hele bort i lange perioder med meningsløs løping og markering, før ett enkelt skudd setter et noe antiklimaktisk punktum på opptrinnet.
Da er de innbakte flerspiller- og samarbeidsmodusene mer givende og trygge, men også her skusles mye av moroa bort på stive mekanikker, tilkoblingsproblemer og få muligheter for å koordinere på tvers av lagmedlemmene. Det kan nok være litt mer interessant hvis man spiller med noen man kjenner og kan kommunisere godt med, men det hjelper bare litt på vei.
Konklusjon
Sniper Elite 5 er ett steg frem og fire steg tilbake for den tilårskomne snikskytterserien. Her introduserer utviklerne flere nye metoder for å utforske andre verdenskrig og ta rotta på nazistene, men pakker det inn i det som hovedsakelig er kjedelige omgivelser, irriterende kunstig intelligens og intetsigende action.
Spillet er på sitt beste når det faktisk lar deg være en snikskytter: Det er tidvis svært givende å utmanøvrere stridsvogner, forsere klokketårn og blåse skallen av en håndfull ubarmhjertige krigshissere, men upålitelige mekanikker gjør at det går lang tid mellom de gode opplevelsene.
I stedet utvikler de fleste oppdrag seg til klaustrofobiske møljeslagsmål hvor man løper i ring rundt stadig dummere fiender.
Det er kult at hovedpersonen er mer manøvrerbar denne gangen, slik at man for eksempel kan klatre på enkelte vegger og bruke zipline for å nå andre utkikkspunkter og falle tilbake i skyggene, men det føles til syvende og sist som en rekke ganske hule funksjoner.
Jeg tar meg ofte i å tenke på Hitman-serien underveis, og dette er en sammenligning som Sniper Elite 5 virkelig ikke er tjent med. Spillet har glimtvis forsøk på galgenhumor, flere startpunkter og unike muligheter spredd rundt omkring på hver bane, men det blir bare med forsøkene – stort sett er dette en stiv og stokkete affære som jeg helst skulle vært foruten.
Opplevelsen reddes delvis av flerspillerelementer som er ganske fiffige, men også her preges moroa av knot og fjas. Det blir dermed skivebom for Sniper Elite denne gangen.
Sniper Elite 5 er tilgjengelig på Playstation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox One, Xbox Series X/S, Windows.
