Det har nå gått seks år siden skytebonanzaen Atomic Heart ble annonsert, og hver eneste gang spillet har blitt vist fram siden har det bare virket mer og mer voldsomt, eksplosivt og eklektisk. Etter endt gjennomspilling er det omtrent nøyaktig disse inntrykkene jeg sitter igjen med, selv om Atomic Heart i perioder også kan bli for uregjerlig og vimsete for sitt eget beste.
LES OGSÅ: Ukraina ber Microsoft, Sony og Valve om å stanse salget av Atomic Heart »
Omfangsrik historieforfalskning
Allerede fra start er det tydelig at Atomic Heart byr på en litt annerledes historieleksjon. Her sendes man nemlig tilbake i tid, men til et historieforfalsket univers hvor oppdagelsen av det fiktive stoffet «polymer» på 1930-tallet førte til enorm teknologisk utvikling. Midt oppi det hele står Sovjetunionen som den nye verdenseneren, og de har brukt polymer i tiåret etter slutten på andre verdenskrig for å videreutvikle den nye moderne tidsalderen.
Dette innebærer blant annet masseproduksjon av automatiserte roboter som mer eller mindre har tatt over jobbene til menigmann, og ved spillets begynnelse i 1955 er det bare dager til en ny revolusjonerende oppfinnelse skal settes ut i verden.
Ting går selvfølgelig ikke helt som forventet: Under avdukingen av den nye oppfinnelsen, som skal la mennesker kontrollere maskiner via tankens kraft, sendes en ondsinnet puls ut til samtlige roboter ved et nærliggende sovjetisk anlegg. Maskinene går følgelig splitter pine og setter seg fore å ta livet av alle som er til stede ved anlegget.
Slikt kan man selvfølgelig ikke ha noe av, og i rollen som den dekorerte krigsveteranen «P-3» sendes man av gårde til åstedet for å ta rede på hva som har gått galt, samtidig som man redder eventuelle overlevende.
For mye av det gode
Det er egentlig et nokså enkelt premiss, men Atomic Heart finner det for godt å bruke uforholdsmessig mange ord på å begrunne hvorfor man må slakte hundretalls med mannevonde drapsmaskiner. På samme måte bruker utviklerne mye tid og krefter på å detaljert forklare hvordan dette universet er skrudd sammen.
Til å begynne med forsøker spillet riktignok å etablere verdenen på en mer naturlig måte, hvor man får traske rundt i den svevende, utopiske himmelbyen Chelomey, mens man undersøker friske teknologiske fraspark og lytter til den livlige folkemassen.
Her minner opplevelsen en god del om Bioshock-serien, og parallellene blir ikke mindre påtrengende når man senere introduseres for en velmenende farsfigur, mystiske synsbedrag og underjordiske ganger fylt med «loot», lydopptak og skremmende fiender.
I motsetning til Bioshock, faller dessverre Atomic Heart litt fra hverandre underveis, og mye av skylden for dette må tillegges det noe klønete manuset. Her pepres man med stadig mer informasjon jo lenger ut i spillet man kommer, og mantraet «show, don't tell» skrotes fullstendig et lite stykke ut i spillet.
Utviklerne overlater skuffende lite til fantasien, og bruker i stedet figurene P-3 interagerer med som mer eller mindre ren eksposisjon. Noen ganger fungerer dette helt greit, mens man andre ganger blir sittende fast i evigvarende samtaler som egentlig ikke gir meg veldig mye. Dette er spesielt irriterende i spillets første halvdel, hvor den strie flommen av ny informasjon ofte fører til at den ene samtalen avbryter den neste hvis man beveger seg videre i handlingen mens figurene fortsatt snakker sammen.
Det hjelper på ingen måte at P-3 er en figur med tilnærmet null karisma – det platte stemmeskuespillet må ta sin del av skylden for dette, men hverken manus eller karakterdesign er heller på hovedpersonens side. Det meste han lirer av seg fremstår som lite gjennomtenkt, med overdreven bruk av bannskap og kleine slagord som gjentas til det kjedsommelige.
Råflotte roboter
Den stive og kjedelige hovedpersonen står i sterk kontrast til de andre figurene i spillet, og særlig interessant er de mange robotene man snubler over underveis. Disse deles opp i spesifikke typer som alle har sine styrker og svakheter, og varierer fra enkle utstillingsdukker og sjarmerende treskjæremaskiner som kaster sagblader etter deg, til intrikate flyvemaskiner og overseksualiserte ballerinaer.
Sistnevnte har selvfølgelig fått mye oppmerksomhet i opptakten til og i etterkant av spillets lansering, men fremstår for det meste som et litt pubertalt forsøk på å tekkes en målgruppe som liker roboter med store rumper og smale midjer. Ikke at det er noe galt med det, altså.
Utover robotene er selve universet også flott sammensatt, med en herlig blanding av fortid, fremtid og merkelig teknologi som faller et sted midt imellom. Her har utviklerne tøyet strikken så langt det lar seg gjøre, og det er flere sekvenser og elementer i løpet av spillets gang som likner mer på ren magi enn utrolige teknologiske framskritt.
Men det fungerer veldig godt, og utgjør et herlig grunnlag for det spillet Atomic Heart tross alt forsøker å være: Bioshock satt til Sovjetunionen.
Bioshock opp av dage
For ved siden av å ha et univers og en historie som minner om Bioshock (og delvis også om de moderne Wolfenstein-spillene), har Atomic Heart jaggu også gameplay som minner veldig om nettopp Bioshock.
P-3 kommer ferdig utstyrt med slagvåpen og pumpehagle, og etter en stund viser det seg at han kan skyte både strøm og is fra håndflaten sin for å lamslå fiender. Det er et kampsystem som øyeblikkelig virker både kjent og kjært, men i likhet med Bioshock tar det nokså lang tid å bli komfortabel med hvordan de forskjellige våpnene fungerer.
Etter en stund begynner ting likevel å flyte bedre og bedre, og takket være et omfattende oppgraderingssystem og stadig nye måter å håndtere motstanderne på, klarer Atomic Heart å levere en spenstig og engasjerende actionsmørje.
Enkelte kamper blir dessverre altfor langdryge for min smak, og særlig et par av bossene i spillets midtparti kunne jeg glatt hoppet over. Men takket være god flyt, kraftige angrep og et solid lydspor – hvor blant annet Doom-komponist Mick Gordon har bidratt stort – blir det aldri blir kjedelig å spille Atomic Heart. Og det til tross for at spillet fremstår som en relativt ublu kopi av et 16 år gammelt spill.
LES OGSÅ: Atomic Heart-komponist Mick Gordon gir lønna til Ukraina-hjelp »
Best under bakken
Atomic Heart nøyer seg likevel ikke med å bare være en Bioshock-klone, men byr i tillegg på en rekke andre aktiviteter som man kan ta seg til mellom skuddvekslingene.
Blant annet viser det seg etter en stund at Atomic Heart også har en åpen verden hvor man kan løpe rundt og utforske andre anlegg på jakt etter oppgraderinger og nytt utstyr. Akkurat denne delen av spillet kan jeg godt styre meg for – det tar for lang tid å reise fra sted til sted og hvor hen man går bombarderes man av innpåslitne fiender.
Da er de underjordiske og mer lineære historiesekvensene desto bedre. Særlig artig er det å bli bedre kjent med den vilt amorøse oppgraderingsroboten NORA; jeg liker meget godt de mange kortfattede gåtene som må løses for å åpne låste dører; og den snakkende hansken CHAR-les er en stadig mer gåtefull medhjelper. Man kan utover dette snakke med de døde; se klipp fra den russiske utgaven av Tom og Jerry; man kan hacke overvåkningskameraer; og får til og med moralsk støtte av en barsk «babushka» med ujevne mellomrom.
Altså er det mye rart å oppdage og leke seg med i Atomic Heart — utviklerne skal ha mye skryt for innsatsen og kreativiteten de har lagt inn, selv om ingenting av det spillet prøver seg på er hundre prosent vellykket.
Konklusjon
Til tross for å være både masete, klønete og pubertalt gjennom deler av de snaut 15 timene spillet varer, har Atomic Heart akkurat nok særpreg og kule sekvenser til at dette likevel er et spill det kan være vel verdt å se nærmere på.
Spillet er tydelig inspirert av både Bioshock og Wolfenstein, men byr også på en del friske ideer underveis. Jeg lar meg spesielt begeistre for fiende- og nivådesignet, og takket være kraftfulle våpen og interessante oppgraderinger blir det aldri kjedelig å faktisk spille Atomic Heart.
Med enkelte besnærende unntak gjør ikke historien spesielt mye ut av seg, men spillet klarer likevel både å overraske, skremme og imponere flere ganger før rulleteksten. Om noe skulle jeg bare ønske at figurene kunne vært litt mer interessante – det er for eksempel sjokkerende lite å like ved vår snakkende protagonist, og både animasjoner og stemmeskuespill sliter med å gi meg grunner til å bry meg.
Det blir rett og slett altfor mye av det gode: Man får servert altfor mye informasjon på altfor kort tid; leveringen er veldig lite elegant; og det aller meste fremstår som ekstremt forutsigbart.
Likevel har Atomic Heart et såpass underfundig og merkelig univers at det skal godt gjøres å ikke finne noe å like underveis, enten det er det heftige lydsporet, snakkende hansker eller bare en overdimensjonert robotrumpe i ny og ne.
Atomic Heart er tilgjengelig på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox One, Xbox Series X/S og Windows.
