Amerikanerne er bekymret
Deretter drar jeg til den amerikanske ambassaden igjen. Ambassadør Buffard forteller meg at Washington er sterkt kritiske til de nye tiltakene for å styrke hæren, og at de mener de er en trussel mot stabiliteten i regionen. De er tydeligvis ikke klar over hvilken vanskelig situasjon vi står overfor, men jeg tør ikke risikere å provosere dem mer enn nødvendig. Dessuten har jeg egentlig lett etter et påskudd for å moderere oppbyggingen av hæren – i utgangspunktet bruker vi nemlig mer penger på militære enn det jeg egentlig setter pris på.
Jeg velger å gå med på amerikanernes krav, til forsvarsministerens store skuffelse. Som takk får jeg nye tilbud om økonomisk hjelp, som jeg godtar. Deretter snakker jeg med innenriksministeren om demokratiseringsprosessen. Hun ønsker å styrke nasjonalforsamlingen, for å sikre et klart skille mellom regjering og politiske partier. Jeg er enig; vi skal ikke gå mot et system der makten samles i partiorganisasjonen til det regjerende partiet.
I tillegg vil hun ha lovgivning som hindrer presidenten i å sitte for lenge. Hun ønsker at en president skal tvinges til å gå av etter endt periode, utvilsomt for å hindre ham i å bli for komfortabel i lederstolen. Her vil jeg imidlertid støtte de liberale, som ønsker et amerikansk system hvor presidenten må gå av etter to perioder (såfremt han faktisk vinner valget mellom periodene). Innenriksministeren er uansett fornøyd med at jeg støttet prinsippet. Livstidspresidenter er ikke noe for Chimerica.
Etter en stille periode, tvinges jeg til å gjenoppta investeringene i forsvaret. Raidene fra de reaksjonære fortsetter, og det går hardt ut over de sivile. Jeg vet både amerikanerne og statskassereren setter liten pris på dette, men vi ser ut til å være låst i denne konflikten, og vi må forsvare folket vårt. Like etterpå møtes jeg av fagforeningenes representant, Ferrera, som ønsker økte rettigheter. Mange jobber fra seks om morgenen til syv om kvelden, seks dager i uken, og da er det naturligvis vanskelig å få et kvalitetsrikt liv. Jeg går med på kravet.
Nå er det på tide å tenke på valg. I samarbeid med ministrene mine kunngjør vi at en folkeavstemning skal arrangeres i slutten av neste sesong, og vi setter i gang et valgråd som skal jobbe for en ny grunnlov. Forslaget de legger frem er imidlertid langt rødere enn jeg hadde håpet. De foreslår få eller ingen restriksjoner på gjenvalg, lokale ledere som velges gjennom komiteer (og ikke avstemninger) og mye makt samlet hos presidenten. Innenriksministeren er heller ikke fornøyd, og hun ber meg om min støtte til å få gjennom omfattende endringer i grunnlovsforslaget, hvilket jeg gjør.
Økonomien går stadig dårligere, og jeg blir nok en gang nødt til å sette en stopper for den militære opprustingen. Dessuten tar jeg en samtale med en representant for kaffeprodusentene, som ønsker at det skal fokuseres mer på støtte til eksportindustrien. Sjefen for nasjonalbanken ønsker i tillegg å kutte ned på støtten vi gir til småbøndene, for å unngå konkurs. Jeg går med på begge forslagene, før jeg får nok en truende beskjed om at staten nærmer seg konkurs. Heldigvis får jeg også en positiv beskjed; kristenreformistene ønsker å nominere meg som deres presidentkandidat for neste års valg. Med det er sesongen over.
Kommunistene får mer makt
Neste sesong begynner med foruroligende nyheter – den kommunistiske hæren støtter det kommunistiske partiet, og skaper problemer for de andre partiene. Utenriksministeren min ber meg sette en stopper for dette, og jeg gir ordre om at hæren skal holde seg unna. Samtidig får jeg beskjed om at forsvarsministeren min sier opp stillingen sin, da han vil være kommunistenes presidentkandidat. Den samme beskjeden får jeg av utenriksministeren kort etter.
Jeg bestemmer meg for å utnytte dette for å hindre kommunistene i å få mer makt, så jeg ber Antonio Alejos Espinales fra Popular Stability om å ta over forsvarsministerposten. Deretter ber jeg kristenreformistenes Fransisco Ferrante Oberon om å ta til på jobben som ny utenriksminister. Den nye forsvarsministerens første punkt på agendaen er nettopp kontrollen over hæren. Denne har i praksis blitt hæren til det kommunistiske partiet, og ikke hæren til Chimerica. Forsvarsministeren ber om støtte til å holde hæren partipolitisk uavhengig, og jeg er enig.
Deretter må jeg i et krisemøte med hærsjef Correa, som nok en gang ber om mer investeringer for å kjempe mot opprørerne. Denne gangen har han imidlertid ikke forsvarsministeren på sin side, og støtten avslås. Like etter at møtet er avsluttet får jeg beskjed om at en kommunistisk gruppe har samlet seg utenfor partihovedkvarteret til kristenreformistene, hvor de kastet stein og ropte slagord uten at politiet løftet en finger.
Valgprosessen i fare?
Den amerikanske ambassadøren mener slike situasjoner setter hele valgprosessen i fare. Samtidig har han interessante nyheter – Washington ønsker å støtte meg og kristenreformistene finansielt, samtidig som de vil tilby etterretningsinformasjon som kan hjelpe oss til å slå ned på kommunistenes ulovlige forsøk på å hindre de andre partiene i å drive valgkamp. Jeg tar i mot gavepakken, og ambassadør Buffard forsikrer meg om at Washington vil motta nyheten med glede.
Deretter tar jeg en pause fra valgforberedelsene, og sammen med landbruksministeren min setter jeg i gang et program for å hjelpe mindre eksportprodusenter å få bedre priser for varene deres. Han vil også at vi skal sette søkelyset på korrupsjon i det offentlige, og etterforske tjenestemenn som mistenkes for å utnytte seg av posisjonene sine for personlig vinning, noe jeg er enig i. Etterpå velger jeg å investere mer i infrastruktur, før kommandant Correra nok en gang ber om mer penger – en anmodning jeg nok en gang må avslå.
Dette ble det siste jeg fikk gjort som president. Valget ble avholdt som det skulle, og min tidligere forsvarsminister, Manuel Calderon, vant. Dermed fikk kommunistene makten, og takket være den nye grunnloven virker det som jeg har feilet i mitt forsøk på å skape et demokratisk samfunn. Perioden min ble dessverre preget av konflikter, og forholdene til de fattige ble ikke spesielt mye bedre. Landreformen fungerte bare delvis, og selv om priskontrollen på matvarer var en suksess i en periode, kunne den ikke vare.
Helsevesenet og skolene fikk imidlertid store forbedringer, noe jeg er stolt av. Jeg er også stolt av å ha overlevd i tre år, og ledet landet til den første fredelige maktovertakelsen noensinne. Alt i alt kan jeg ikke akkurat si at perioden min som Chimericas leder var en særlig stor suksess, og i ettertid ser jeg at jeg har gjort flere (til dels alvorlige) feil, men jeg vet av erfaring at det kunne gått langt verre.
Dermed sier jeg takk for meg. Jeg håper disse to artiklene har vært interessante, og at dere satt pris på mitt forsøk på å skrive om spill på en litt annerledes måte. I tillegg håper jeg selvsagt at dere ble fristet til å prøve Hidden Agenda selv, da det er et av de mest interessante spillene jeg har spilt i mine 20 år som gamer.
