Første dag på jobben
Ministrene er utvalgt, og regjeringen er klar. Jeg bestemmer meg for å ta en runde med ministrene mine, for å høre hvilke saker de brenner for. Først ut er landbruksministeren, og jeg bestemmer meg for å ta opp en landreform. Han mener vi bør kunngjøre planer for å fordele noe av jorden fra de rikeste til de fattigste. Jeg er enig. Det er enorme forskjeller i Chimerica, og disse må vi få bukt med.
Forsvarsministeren er neste. Han er opptatt av et alvorlig tema jeg må ta stilling til – medlemmene av den tidligere diktatorens elitestyrke. Farsante var ingen Pol Pot, men styrkene hans stod for omfattende brudd på menneskeretten, og de ansvarlige bør straffes. Dette er et farlig tema – disse folkene har tross alt mye makt og mange sympatisører, men jeg velger å følge forsvarsministerens råd, og arrestere tidligere militærledere.
Det tar ikke lang tid før det tikker inn et telegram på kontoret mitt. Jeg liker ikke det jeg leser. Telegrammet er fra den amerikanske ambassadøren, som er glad for å kunne meddele at USA har valgt å gjenoppta den militære støtten til Chimericas forsvar. Problemet er at de ikke sender denne støtten til forsvarsministeren min, men lederen av den konservative delen av hæren, Oberst Horatio Ehrlich. Selvsagt har de allerede tatt kontakt med ham – bak min rygg.
Dette er ikke bra. Ehrlich kan ikke beskrives som noe annet enn en fascist, og han er garantert uenig i både landreformen og planen om å arrestere tidligere krigsforbrytere. I tillegg er det et problem at den ene delen av hæren får støtte uten at den andre gjør det. Jeg utsetter de to neste ministermøtene, og drar i et nødmøte med forsvarsministeren. Som ventet er han rimelig sur. Hans anbefaling er at jeg påpeker overfor amerikanerne at det er jeg som skal bestemme hva slags støtte Chimerica skal få. Akkurat det jeg ville høre, og jeg følger rådet.
Folket sulter
Før jeg får tid til å møte de andre ministerne, er det enda en sak som presser seg frem. Etter revolusjonen har prisene på matvarer flydd i været, og resultatet er sult. Nå protesterer folk i gatene. Lederen deres er fagforeningsmann Hector Ferrera, og han vil ha et ord med meg. Kort fortalt: Han ønsker priskontroll på grunnleggende matvarer, slik at alle skal kunne få råd til dem. Dette kommer til å irritere produsentene grenseløst, og Washington kommer til å se på det som nok et tegn på at jeg er en vaskeekte kommunist.
Jeg ber den moderate jordbruksministeren min om råd. Han mener det ikke er nødvendig med slike tiltak enda. I stedet mener han jeg bør mane til ro, og advare folk mot å gå mann av huse for å få fylle matlagerne sine. Jeg er litt redd for at dette bare vil utsette problemet, men jeg følger rådet hans. Contreras liker ikke svaret mitt, og kommer med en dårlig skjult trussel. Et sultent folk er et misfornøyd folk, og det kan bli farlig.
Det viser seg raskt at ministerens råd ikke var spesielt godt. Protestene fortsetter, og jeg må gjøre noe. Ferrera kommer på ny til kontoret mitt, med samme krav som før. Ministeren min gir etter, og anbefaler meg å godta kravet. Jeg har med andre ord ikke noe valg. Hadde jeg valgt en mer konservativ minister, hadde han kanskje anbefalt at jeg satte politiet inn, men det hadde kanskje bare skapt større problemer. Vi trenger ro, og hvis priskontroll er det som skal til, får vi prøve det. I en periode. Ferrera er fornøyd, og gir meg et fast håndtrykk før han forlater kontoret med noen oppløftende ord.
Møte med amerikanerne
Endelig er det fred, tenker jeg, før jeg plutselig får en telefon fra den amerikanske ambassaden. Ambassadøren vil møtes, så raskt som mulig. Jeg tørker svetten fra pannen, og forbereder meg på det verste. Ambassadør L. Quentin Buffard møter meg med et skarpt blikk, og ber meg om forklaring. Hvorfor vil jeg ikke godta den tradisjonsrike støtten fra amerikanerne? Ønsker jeg å nekte støtte totalt? Han er klar i sin anbefaling, nemlig å la amerikanerne gjenoppta støtten til Oberst Ehrlich.
Jeg har mest lyst til å be den amerikanske hauken om å dra til helvete, og det samme har selvsagt forsvarsministeren min, som er kalt inn for å gi råd. Jeg nøyer meg med å understreke nok en gang at all hjelp til militæret må godkjennes av den sivile regjeringen først. Det sier seg selv, mener jeg. Buffard mottar beskjeden med stor ro, men jeg vet han er rasende. Han sier, langsomt og bestemt, at han tviler på jeg forstår konsekvensen av det jeg har gjort. Deretter understreker han at USA følger ekstremt nøye med på saker som kan få konsekvenser for deres nasjonale sikkerhet.
Det er ikke det at jeg ikke kan forstå dem. Jeg kan jo se saken fra deres ståsted – de er redde for at Chimerica blir et nytt Kuba. Jeg er ukjent for dem, det eneste de vet er at jeg har en kommunist som forsvarsminister, og at jeg allerede nå har tatt flere skritt i sosialistisk retning. For alt de vet, går det mot en ny Kuba-krise. Men jeg kan ikke la dem gi støtte til en del av militæret som ikke svarer til forsvarsministeren. Får Ehrlich og kompanjongene hans for mye makt, kan det gå mot en ny borgerkrig.
Jeg har i alle fall skaffet meg en potensiell fiende. Og jeg har flere problemer i vente. Nok et protesttog har samlet seg utenfor regjeringsbygget, og denne gangen er det bønder som vil ha fart på landreformen. De er lei av snakket, og ønsker resultater – nå. Hadde de bare visst hva jeg hadde å stri med, men nok om det. Jeg er i alle fall ikke uenig i at vi skal dele opp noen av de største gårdene for å distribuere landområder til de fattige, så jeg går med på kravet – forutsatt at det er snakk om en begrenset reform.
Claudio Aguilar Herrera, som snakker for bøndene, er fornøyd. Han smiler, og forteller at folkene hans skal be for meg. Det trenger jeg. Jeg vet nemlig konsekvensen av å støtte dem. Det er de store gårdene og plantasjene som står for størstedelen av eksporten, som landet tjener penger på. Denne reformen vil hjelpe de fattigste, men den vil potensielt kunne bety mindre penger til statskassen. Dessuten vet jeg hva amerikanerne tenker om omfordeling av land fra de rike til de fattige.
