Nyversjoner kommer i mange former, fra enkle «remasters» som kommende Red Dead Redemption, til laget-fra-bunnen-av stortitler som Final Fantasy VII: Rebirth. Nå kommer Romancing SaGa 2: Revenge of the Seven, en nyversjon som holder seg veldig lik som originalen fra 1993.
Det nå over 30 år gamle spillet stilte definitivt med en spennende tilnærming til rollespillsjangeren. Men hvordan funker det i dag, og har Square Enix klart å gjøre nok for at spillet holder seg alle disse årene etterpå?
En ordentlig original tilnærming
Kongeriket Avalon er i fare etter at onde monstre stormet hovedstaden. Ingen er trygge – selv ikke den keiserlige familien – og på grunn av monstrenes fremgang er landet truet med ødeleggelse. Det er likevel en fargerik verden vi befinner oss i, og på mange måter minner både monstrene og omgivelsene om ting du har sett i spillserier som Dragon Quest.
Om introduksjonen høres enkel ut, er det fordi Romancing SaGa 2s eventyrverden faktisk er så enkel å forstå. Spillet tar imidlertid en spennende vending når keiseren dør, og vi inntar rollen som arvingen. For det er her Romancing SaGa 2 tar av – spillet bygger på at ingen helt er vernet, og at du må benytte deg av de forskjellige figurenes styrke for å komme deg seirende gjennom fortellingen.
Som keiser er du bærer av en spesiell arvemagi, som lar hver nye keiser arve kreftene til den forrige. For ja, det er ikke bare den første av dem som dør – hvis du taper i kamp må du peke ut en ny arving, og av og til hopper fortellingen mange tiår frem i tid og tvinger deg til å velge en ny en da også. Det høres kanskje merkelig ut at man på mange måter bytter ut spillets hovedperson om og om igjen, men med tanke på at Romancing SaGa 2: Revenge of the Seven aldri fokuserer på personlige fortellinger, gjør det ikke så mye. Tvert imot er det noe morsomt og sjarmerende ved at man fører den keiserlige linjen videre – selv om det på ingen måte går fra forelder til barn utenom første gang.
På liv og død
Det er ikke bare keiseren som skal dø og lenge leve – det samme gjelder for hjelperne dine. I stedet for å bygge opp en gjeng med uforglemmelige ledsagere, er kompanjongene dine kun krigere av forskjellige klasser som hjelper deg videre. Du har magikere, nærkampsoldater og bueskyttere, og avhengig av fiendene du står overfor må du bruke dem dydig. På tradisjonelt rollespillvis skal du samle erfaringspoeng, klatre på nivåstigen og låse opp nye evner, men vær forsiktig – alle figurene i spillet har en viss mengde LP, eller Life Points, og hvis du dør mange nok ganger, kommer figuren til å dø permanent.
For ikke-keiser-figurene betyr dette at nye helter må trenes for å låse opp evnene du hadde før, selv om du senere får tilgang til butikker som lar deg trene dem opp enda raskere. Og selv da er det alltid arketyper tilgjengelig som relativt kjapt lar deg komme tilbake til der du var med figuren som sa «ha det» litt før du skulle ønsket det.
En ordentlig utfordring
Turbaserte kampsystem er ikke akkurat ukjent blant japanske rollespill, men Romancing SaGa 2s versjon er interessant ettersom den benytter seg av forskjellige strategiske stillinger. Dine fem krigere kan stilles opp i forskjellige posisjoner avhengig av hva som passer best, der for eksempel figuren i førsteposisjon er mest utsatt for fiendens slag, mens «bakerste mann» er relativt beskyttet, men tregest til å handle. Hvis du sliter med en sjefsfiende som angriper laget ditt i dybden, kan det derfor være smart å benytte seg av en flatere stilling der bare en person blir truffet om gangen.
Samtidig må du tenke på at du kan lære deg nye evner midt i kampens hete. Ved å angripe med evner merket med en lyspære, kan figurene dine låse opp mer komplekse evner der og da. Det gjør at du blir nødt til å tenke på om du faktisk vil treffe der det gjør mest skade, eller om du vil bruke det angrepet som kanskje lærer deg noe nytt. Er du heldig finner du et angrep noe som oppnår begge målene.
Å benytte deg av dine kompanjongers styrker og svakheter er svært viktig for å takle fiendenes iboende styrker og svakheter – men også fordi Romancing SaGa 2 byr på en real utfordring. Dette er et av de vanskeligste rollespillene jeg har spilt på lenge, ikke bare fordi fiendene ofte slår veldig hardt, men også fordi spillet tidvis føles litt dårlig balansert. I stedet for å forsvarlig og pålitelig balansere taktikk for å holde lagmedlemmene dine i live, må du ofte ty til å bringe dem tilbake fra de døde før fienden kan begynne å drepe flere. Det føles dessverre litt teit når du blir knertet på ett slag gang på gang selv ved full helse, og slik kan figurene dine raskt dø. Det er åpenbart at Romancing SaGa 2 ikke følger samme logikk som andre rollespill, men likevel, det føles liksom ikke helt riktig selv om man skulle bruke den unnskyldningen.
Til tross for den litt upålitelige kampflyten er det spennende å oppleve at det faktisk er vanskelig å kjempe, og hvis laget ditt skulle dø, at du må velge deg ut en ny keiser.
Det skal også nevnes at vi har fått en haug med genuint gode livskvalitetsmekanismer sammenlignet med originalen. «United Attacks» lar flere lagmedlemmer angripe samtidig med kraftige versjoner av sine vanlige angrep, og kan i beste fall snu en kamp som ser mørk ut. Vi kan nå også se rekkefølgen på figurenes tur i kampbildet, slik at det er mulig å planlegge hvilke evner man vil bruke når før fienden får mulighet til å stoppe deg.
Invester i byen
På veldig mange måter er Romancing SaGa 2: Revenge of the Seven en eneste stor «dungeon crawler», en spilltype hvor brorparten av opplevelsen handler om å ta seg gjennom lukkede brett som er fylt av fiender og skatter før du møter på en vanskelig sjefskamp. Men spillet prøver også å heve seg litt over det ensidige, og lar deg blant annet investere penger i nye konstruksjoner i hovedstaden.
Dette koster mye og kan ta lang tid – faktisk kan det være noe du først opplever etter at spillet hopper tiår frem i tid og etter du har pekt ut en ny etterfølger. Hva du kan bygge, varierer fra smeder som lar deg oppgradere og lage nye våpen til magi-fabrikker, og slik kan du fort utruste dine nye soldater med banebrytende teknologi og krefter.
Det gjør faktisk noe med opplevelsen at man har dette nivået med fremtidsplanlegging og investering, og det er samtidig morsomt at verden for øvrig utfolder seg jo flere oppdrag du fullfører.
Et stort «men»
Det er mye som sitter bra i Romancing SaGa 2, men minst like mye som ikke helt henger på greip. Som en nyversjon av et eldgammelt spill er det ikke rart at man har hatt lyst til å benytte seg av ny teknologi, og jeg er i utgangspunktet en stor tilhenger av nyversjoner. Selv om det ofte ser bra ut, er det noe som ikke føles helt riktig denne gangen. Med en mangel på detaljer ute i verdenen, gammeldagse animasjoner og en generell mangel på dybde i bildet, fremstår Romancing SaGa 2 heller ofte som en demo enn et faktisk ferdig produkt. Ting kan se litt for plastisk ut, men den verste konsekvensen er at verdenen ikke har dybde eller tekstur, og at det hele føles litt falskt.
Mangelen på en spennende fortelling og valget om å forkaste minneverdige figurer for klassesystemet spillet baserer seg på, gjør også at opplevelsen virker mye enklere enn det mekanikkene tilsier. Jo, noen figurerer er mer sjarmerende enn andre, og noen tredjeparter har faktisk noe de skulle sagt, men for det aller meste er fortellingene her så lavterskel og så enkle og klisjefylte at det er til å klø seg i hodet av. Og når alt kommer til stykket, er det du som må gi figurene dine iboende mening, ikke omvendt.
En liten trøst er at denne nyversjonen har bakt inn små «minnestasjoner» hvor det er mulig å få innblikk i verdenens bakgrunnshistorie. Det er definitivt bra med mer kontekst, men blir liksom ikke så mye mer enn å putte et plaster på et åpent sår hva fortellingens overveiende mangler angår.
Det skal også sies at selv om spillets lydspor ikke bare er minneverdig, men også nynneverdig, lider det av at de originale sporene var forbeholdt datidens konsollers lagringsplass. Derfor varer de ofte i bare 30-60 sekunder, som kan medføre at visse melodier blir repetert om og om igjen i det kjedsommelige.
Konklusjon
Romancing SaGa 2: Revenge of the Seven byr på en spennende rollespillformel jeg aldri har vært borti før, og som på papiret er veldig morsom. Å ta et keiserrike gjennom historien fra keiser til keiser, bygge opp en by med nye fasiliteter og lede en gjeng krigere som lærer basert på sine forgjengere, er en kul oppskrift på et eventyr.
Dessverre ofres det litt for mye av det man tradisjonelt forventer av et rollespill i prosessen. Minneverdige figurer, fortellinger og en generell dybde i verdenen uteblir nærmest fullstendig. Og selv om kampsystemet og den medfølgende musikken er blant spillets store styrker, er kampene litt kinkig balansert og til tider altfor upålitelig, slik at det kan føles som om spillet ikke følger sine egne regler.
Romancing SaGa 2 lider rett og slett av å være en nærmest identisk versjon av originalspillet i en oppusset form, og kunne tjent veldig mye på å ha blitt skapt med litt mer dybde og langsiktighet i tankene.
Om du er forelsket i Romancing SaGa 2s mekanikker og unike tilnærming til arvesystemet, og du har gledet deg til en nyversjon som på mange måter følger originalen til punkt og prikke, er det trolig at du kommer til å digge hva som tilbys etter alle disse årene. Bare husk på at alt av visuelle stilistiske valg er saga blott, og at du like så godt kunne løpt på en linje fra A til B enn å late som om du befinner deg i en magisk, levende eventyrverden.
