Variert spillpakke
Det siste spillet jeg skulle få prøve før seansen ble avsluttet var Kinect Adventures, som er en samlepakke av vidt forskjellige spill. I mitt tilfelle ble det en tredelt opplevelse som begynte med elverafting. Her skal man stå i en diger gummibåt og suse nedover fossefall alene eller med en venn. Under min økt kom jeg såvidt i gang før en Microsoft-ansatt hoppet foran kameraet og umiddelbart ble sydd inn i spilløkten min.
Gummibåten styrer man ved å lene fra side til side, og noen ganger må man sågar hoppe for å nå visse områder som byr på ekstra belønninger. Dette er rimelig simpelt alene, men blir en prøvelse når man er to og må begynne å koordinere bevegelsene ens. Bare det å bestemme seg for en retning kan være problematisk nok når tempoet tar seg opp, noe som igjen kan føre til godlynt krangling.
Det andre spillet i denne pakka var et plattformspill, bokstavelig talt. Her måtte jeg nemlig stå på en plattform i bevegelse samtidig som ulike staver poppet opp og prøvde å gjøre livet surt for meg.
Her gikk styringen ut på å lene seg fra side til side og unngå disse stavene, og etter hvert tok det seg opp til et nivå hvor jeg måtte hoppe og dukke for å unngå hindrene. Styringen fungerte rimelig greit, til tross for merkbart etterslep. Mer problematisk var det egentlig at det ikke var særlig morsomt, men så er det muligens beregnet for en annen aldersgruppe enn den jeg tilhører også.
Det siste spillet var den ferdige versjonen av teknologidemoen Ricochet, som både jeg og Kristian har testet ved tidligere anledninger. Her var det lite nytt å spore, utover at prestasjonene kvantifiseres og belønnes med en medalje i en av de tre sedvanlige valørene. Dette spillet sliter fortsatt med rimelig graverende etterslep, og når ballene når høyt nok tempo så blir det nærmest umulig å time bevegelsene riktig. Det er riktignok ganske morsomt til tider, men det er slettes ikke på grunn av den fraværende mestringsfølelsen.
Stadige spørsmål
Etter at alle de tre spillene var over så ble mine prestasjon oppsummert og bedømt. Det skulle vise seg at jeg gjorde det bra nok til å låse opp et bonusbrett, som ble innledet av en mellomsekvens som viste at en statue ble fløyet inn med helikopter. Deretter fikk jeg mulighet til å sprelle, rope, synge, danse og slå meg løs i femten sekunder samtidig som bevegelsene til avataren min ble tatt opp. Disse sekvensene kan man visstnok legge opp på Youtube og dele med venner, uten at jeg hva i all verden det skal være godt for.
Dermed var også denne økten over, og jeg føler at den besvarte mange av spørsmålene som har oppstått med tiden. Slik det ser ut per dags dato så sliter Kinect med litt seig responstid. Den er ubetydelig i noen spill og langt mer merkbar i andre. Spørsmålet blir dermed det åpnere «kommer de som er i målgruppen for de innledende Kinect-spillene, hovedsakelig ikke-spillere og yngre mennesker, til å føle at dette er like problematisk som en garvet og avansert spiller som meg selv?»
Det er ikke et spørsmål jeg føler meg skikket til å ta standpunkt til per dags dato, og historien viser vel uansett at det såkalte «casual»-markedet alltid er mer uforutsigbart enn man antar. Likevel føler jeg meg veldig sikker på at Kinect kommer til å bli en hit. Kontrollsystemet er uhyre intuitivt og sømløst, spill som Dance Central byr på en helt ny spillopplevelse og villigheten til å satse tungt på såpass upløyd mark er attråverdig i seg selv.
Utfordringen kan dermed se ut til å ligge i den kreative utnyttelsen av et eksotisk styresystem som tar et solid steg bort ifra konvensjonelle spillkontrollere. Man kan ikke forvente den samme taktile tilbakemeldingen som fra en vanlig stikke, ei heller den utvetydige kontrollen til en typisk spillkontroller eller sågar PlayStation Move. Nye stier må tråkkes opp, og det er nok en like stor utfordring som å utvikle fundamentet for slik teknologi.
Konklusjon
Jeg har hatt det svært fornøyelig med denne nyeste gjennomgangen av Kinect, som ble foretatt uten verken håndholding eller konstruerte omgivelser som påvirker opplevelsen. Kanskje har vi for første gang fått gripe inn i kjernen av et produkt som er tenkt lansert i løpet av året, og opplevd essensen av det på godt og vondt. Ja, det er fortsatt småproblemer med responstiden. Ja, det finnes titler som gjør det fullstendig ubetydelig. Nei, det er ingen grunn til at Kinect kun skal være forbeholdt enkle og overfladiske spill, selv om Microsoft tydelig satser den veien innledningsvis.
Man kan gjerne snakke om at Kinect kun er et glorifisert EyeToy-kamera, men så lenge EyeToy grenser til å kun være en gimmick og Microsofts satsning byr på en uovertruffen presisjon og utvidede bruksområder slik som fjenkontrollfunksjonalitet er det ubetydelig. Tiden vil vise akkurat hvor solid rammeverket Kinect ender opp med å bli, og hvorvidt responstiden kan perfeksjonere. Jeg tror likevel teknologien er moden nok til å lanseres med suksess.
Vi har ikke fått noe klart svar på om Kinect fungerer sittende, ettersom alle spillene vi testet var laget for å spilles stående. Jeg rakk likevel å observere en Forza-stasjon som kun bestod av et sete uten noe boltrerom i umiddelbar nærhet, uten at det er konklusivt bevis på noen som helst måte.
