I den senere tid har en rekke drap blitt satt i sammenheng med påvirkning fra data- og TV-spill av norske aviser. Senest har det vært aktuelt i forbindelse med den tragiske drapssaken i Skaun, der tiltalte selv har opplyst at han likte å spille Hitman og Splinter Cell. En drapssak i Kongsvinger i juli i fjor ble også rett før jul satt i sammenheng med at drapsmannen var en ivrig spiller av World of Warcraft.
Begge sakene har blitt slått opp med fete typer i blant annet VG. I den første saken kommer det ikke klart frem hvorvidt det er forsvareren eller journalistene selv som egentlig mener at spill er relevant for saken. I den andre saken kommer tiltalte og tiltaltes forsvarer til orde med sin overbevisning om at TV-spill kan ha påvirket drapsmannen til å utføre handlingen. Budskapet som insinueres til leserne er det samme – at det er en naturlig årsakssammenheng mellom spilling og drapshandlinger. Slike artikler har etter hvert blitt en gjenganger i norske medier, ofte uten noen forklaring av hvorfor det er relevant, og ofte uten at noe tilsvar slipper til.
En beleilig syndebukk?
Det kan virke som om enkelte journalister har lært seg et nytt triks i dekningen av drapssaker – å undersøke om gjerningsmannen spilte dataspill, og i tilfelle å lete opp mest mulig informasjon om det. Andre mulige påvirkninger, enten det er depresjoner og mentale lidelser, avtjening av militærtjeneste eller sosiale forhold blir i mindre grad utforsket og nedprioritert dersom det viser seg at vedkommende hadde et forhold til dataspill. Samtidig mesker journalistene seg på perverst vis i detaljer om gjerningsmannens nettprofiler, skjermbilder og annen spillrelatert aktivitet.
Å automatisk knytte spill, som et relativt nytt medium, til slike grusomme handlinger gir en veldig gjenklang i hvordan film, TV og musikk har blitt, og fortsatt blir, anklaget for de samme påvirkningene. Spill er av natur annerledes enn andre medier på grunn av interaktiviten, og grunnen til at vi er så opptatt av det er at det kan påvirke oss på andre måter enn de øvrige mediene gjør. Dermed er det naturlig å undersøke om det kan ha negativ virkning. Samtidig er det langt fra noe etablert faktum at en eventuell negativ påvirkning er så stor at den kan føre til slike voldelige handlinger, slik det kan virke ut fra mange av disse sakene.
Jeg vil understreke at jeg ikke sitter med noe fasitsvar på hvorvidt dataspill kan påvirke i en slik grad at det kan bidra til voldelige handlinger. Det samme gjelder nok journalistene som har skrevet om disse drapssakene. Selv forskerne strides til stadighet om hva slags påvirkning som utøves av dataspill. Desto viktigere er det at slike saker blir belyst på en ordentlig måte, og at man ikke skaper falske sannheter som ikke har rot i virkeligheten.
"– Spilte Doom, vant i Lotto"
At unge voksne spiller dataspill i stor utstrekning bør ikke komme som en overraskelse på noen. I 2008 hadde mer enn en av ti nordmenn spilt dataspill daglig, mens i enkelte aldersgrupper var andelen så høy som fire av ti. Det betyr at i en vilkårlig drapssak er det relativt høy sannsynlighet for at gjerningsmannen tilfeldigvis har spilt data- eller TV-spill. Hvorfor er det da oppsiktsvekkende og nyhetsverdig at en morder har spilt spill i tiden før ugjerningen?
Det tjener slett ikke ofrenes eller de pårørendes sak dersom skyld plasseres feil. Samtidig risikerer en stor del av befolkningen og en hel industri å bli stigmatisert av det som kan karakteriseres som svært lettvinte slutninger. I Norge er det hundretusenvis av dataspillende, velfungerende samfunnsborgere som aldri begår slike handlinger.
Derfor er det viktig at ikke mediene opptrår som nyttige idioter for drapsmenn og forsvarere som vil fremme sin egen agenda, eller for andres ubegrunnede frykt for et nytt medium. Min opplevelse er at spill er noe som i en stor overvekt av tilfeller er en positiv og gledesbetont aktivitet for en betydelig del av befolkningen, og ikke den skadelige utingen det blir fremstilt som. Ingen fortjener en slik ensidig og ubegrunnet mistenkeliggjøring av sin hobby.
