Året var 2005. Her i Norge feiret vi 100 år siden unionsoppløsningen med Sverige, George W. Bush hadde nettopp begynt sin andre periode som amerikansk president og et lite spill kalt World of Warcraft tok sine første steg mot verdensherredømme blant nettrollespill.
13 år senere er WoW fortsatt svært populært, men opplevelsen har forandret seg drastisk – både med tanke på innhold og spillmekanikker. Vi mennesker er nostalgidrevne beist, og i lang tid har fans bedt om å få vende tilbake til «de gode, gamle dagene».
Etter flere år med vegring valgte Blizzard omsider å etterkomme kravet, og i helgen fikk vi vår første smakebit på World of Warcraft Classic.
Ingen som holder deg i hånda
Ser du bort ifra de åpenbare endringene, utseendet på omgivelser, færre klasser og raser å velge mellom, talentpoeng og så videre, er det først noen minutter ut i opplevelsen at du virkelig får smake på hvor annerledes World of Warcraft var for over ti år siden.
Classic-demoens innledende oppdrag ber spillere om å bekjempe noen skurker i nærheten – en tilsynelatende enkel oppgave. Tappert legger du i vei for å gjøre din plikt for konge og fedreland. Det er bare det at du ikke kan veien.
I World of Warcraft Classic finnes det ingen systemer som sporer oppdrag og peker vei på kartet. I stedet må du faktisk lese oppdragsteksen, og lete deg frem basert på noen enkle veiledninger av typen «østenfor sol» eller «vestenfor måne». Om du ikke vet hvor de er kan for øvrig også oppdragsgiverne være vanskelige å finne, da heller ikke de vises på kartet.
Etter å ha labbet langt om lenge og lengre enn langt, kommer du omsider frem, tar sikte på en gruppe med skurker og fyrer løs det du har av kuler og krutt. Tre sekunder senere kan jeg garantere at du er like død som Varian Wrynn.
Eller vent. Han er jo ikke død enda i Classic. Like død som Teldrassil? Nei? Bare glem det.
Dette er vanskelig, jo!
Jeg begynte min World of Warcraft-karriere mot slutten av 2005, og vil påstå at jeg kjenner originalspillet omtrent så godt som min egen bukselomme. I hvert fall på Alliance-siden. Likevel hadde jeg fullstendig glemt hvor vanskelig dette spillet pleide å være.
Noe av det som har ødelagt moderne World of Warcraft for meg er at det, foruten raids, ikke lenger finnes noen utfordring. Hele opplevelsen kan oppsummeres omtrent slik:
Besøk nytt sted, bli bombardert med oppdrag, følg pilens retning til målet, fullfør oppdrag uten store vanskeligheter, lever inn oppdrag, reis til nytt sted.
I World of Warcraft Classic er det å beseire fiender en krevende jobb, spesielt tidlig i spillet. Ofte står de i samlet flokk, og dersom det ikke er mulig å lure bort én eller to av gangen er det nærmest ingen vits i å prøve deg engang.
I stedet for å bare kunne pløye gjennom enhver oppgave, tvinger spillet deg til å bruke hodet og tenke på hva du gjør. Du må vurdere hvilke kamper du kan vinne og hvilke du må styre unna, og jeg har ikke hatt det så moro med WoW på mange, mange år.
Originalopplevelsen – på både godt og vondt
Mens veteraner gjerne minnes den opprinnelige World of Warcraft-opplevelsen med lett slørede øyne og glis om munnen, har nok mange en tendens til å overse de mindre glamorøse øyeblikkene. Det er for eksempel lett å glemme hvor lang tid det faktisk tok å utrette noe som helst.
Ta for eksempel noe så simpelt som å utvinne malm. I dagens World of Warcraft trykker du én gang på en åre, og så tømmer du den for samtlige ressurser. For ti år siden måtte du trykke på nytt for hver eneste malmklump. Noen ganger var du ikke engang flink nok til å utvinne malm, så da måtte prosessen begynnes forfra igjen.
Dette strekker seg over hele opplevelsen. Samler du villsvinhaler for et oppdrag? Færre enn halvparten av svinene du avliver har haler. Leter du etter en bestemt fiendetype å beseire? Det finnes bare to av dem, og hver gang noen knerter dem tar det fem minutter for de dukker opp igjen.
Har du fått et nytt våpen? Da må du bruke en liten evighet på å lære deg å bruke det først. Husker du hvordan det var å måtte drikke melk for å få tilbake manapoeng etter hver bidige kamp?
Det tok meg over 20 dager (ja, dager) med total spilletid å nå erfaringsnivå 60 – nivåtaket i World of Warcraft Classic – med min aller første figur. Spillere flest vil nok komme seg gjennom langt hurtigere, men for de som ikke kjenner så godt til World of Warcraft slik det kom rett ut av forseglingen, bør tallet gi en pekepinn på arbeidet man må legge inn i dette spillet.
Når det er sagt har jeg kost meg glugg ihjel med absolutt alt av tidtrøyte og ensformighet som Classic-demoen har å by på.
En helt ny (gammel) jord
For det er en helt spesiell opplevelse å vandre gjennom områder du ikke har sett på aldri så lenge. Deathwing har enda ikke revet Azeroth i fillebiter, og demoens to områder – Westfall for Alliance-spillere og The Barrens for Horde – vekker mange spennende minner.
Og er det ikke det som er hele poenget med World of Warcraft Classic? Endelig får gamlinger som meg vende tilbake til gladere dager, og vi kan mimre om heltemodige erobringer mens vi bruker år og dag på å komme oss fra sted til sted fordi riding ikke er tilgjengelig før nivå 40.
Ved siden å restaurere hvert område, har Blizzard også justert på spillets generelle utseende. Mens Classic fortsatt skilter med en rekke moderne grafikkinnstillinger, er så godt som alt av teksturer, modeller og animasjoner rullet tilbake til slik de så ut i 2006.
Det – kombinert med World of Warcrafts stemningsfylte lydpor – gjør at Classic føles som å komme hjem etter å ha bodd i nabobyen noen år. Ting ser i utgangspunktet ganske likt ut, men alt er likevel så mye bedre her.
Konklusjon
Det tok sin tid, men endelig har Blizzard åpnet dørene til tidsmaskinen sin. Så langt har vi bare sett en ørliten bit av World of Warcraft Classic, men etter å ha fått gjenoppdage områdene, klassene og oppdragene slik de var i 2006 må jeg si at jeg har trua.
Selv om spillet i utgangspunktet ligner på sin mer moderne variant, er det en annen og mer spennende opplevelse du møter her. Jeg tror ikke alle vil sette pris på hvor lang tid alt tar, men for meg er dette noe av sjarmen og utfordringen. Bruker du en time på å finne åtte Gnoll-poter for ett oppdrag er det selvfølgelig frustrerende, men fy søren så godt det smaker når du er ferdig og kan le av alle de andre spillerne som fortsatt holder på.
Hva nyvinningene som opprinnelig ikke eksisterte i originalopplevelsen angår, tror jeg Blizzard har truffet en god balanse. Dette er World of Warcraft slik du husker det, og det som er av endringer er såpass ubetydelig at du ikke legger merke til det uansett.
Når det er sagt har det gått rykter om såkalt «sharding» i Classic, altså at spillere på samme server plasseres i ulike dimensjoner for å unngå overbelastning i populære områder. Noe av det som gjorde World of Warcraft så moro i begynnelsen var å bli kjent med andre spillere, og med sharding reduseres sjansen for at du noen gang treffer på de samme folkene igjen. Jeg håper dette kun er en midlertidig løsning for demoen, og at utvikleren fjerner sharding i det endelige spillet.
Ute etter mer Warcraft-nostalgi?
Blizzard jobber med en oppusset utgave av Warcraft III »
