Det er for mange 2D-plattform-spill der ute til å kunne spille dem alle. Er du Nintendo Switch-eier er du nok også klar over hvor mange indie-spill som finnes i Nintendo-butikken akkurat nå, selv om det kan være vanskelige å skille de gode fra de dårlige. Kanskje spesielt er det derfor også viktigere enn noen gang å være obs på hva som finnes i den virtuelle butikken, for kanskje snubler du over et spill som Castle of Heart, som lover kul 2D-plattforming og nostalgiske mekanismer, men som definitivt ikke lever opp til egne lovord.
Klisjé
Castle of Heart har ikke akkurat den kuleste introen jeg har sett. En landsby blir truet av en slem trollmann, og rett før nevnte magiker sender en dødelig forbannelse mot en vakker kvinne, kaster en ridder seg foran henne, blir til stein, og dør. Det vil si, nesten. Et mirakel redder ridderens liv, da en tåre fra kvinnens gråtende øyer treffer offeret. Dama blir naturligvis kidnappet, og bing barabong, gjett hvem som skal leke helt.
Denne forbannelsen, som du som en levende steinmann nå må, ja, leve med, gjør tilværelsen vanskeligere enn den frelste mannen nok hadde håpet på. Som steinmann mister han nemlig konstant helse, og blir ting stygt nok, mister man også lemmer og liv.
Det er i hele tatt premisset i Castle of Heart. Du er ridderen som må redde jenta, mens du løper forbi gale, sjelløse fiender og konstant ergrer deg over livmåleren. At det å miste helsepoeng uten å gjøre noe er en så fundamental del av spillet gjør naturligvis noe med opplevelsen. Man har aldri lov til å ta en pust i bakken fordi man alltid er på jakt etter neste helsepakke å plukke opp, og på grunn av dette oppleves irriterende motstandere som nettopp det.
Uresponsivt og repeterende
Tidspresset i Castle of Heart lenket til helsemåleren er egentlig ikke noe nytt i seg selv; plukker du opp hvilket som helst rollespill finnes det gift-effekter som tvinger deg til å møte på det samme problemet. Forskjellen er at det i Castle of Heart er hovedaspektet i spillet selv, og at man derfor ikke kommer utenom å miste liv. Det gjør dessverre ikke noe for moroa, og føles ut som en gimmick som går av moten etter en håndfull minutter.
Man skulle kanskje tro at et spill som krever at man er kjapp på foten også ville by på et skarpt kontrollsystem. Å kunne spille med presisjon er jo tross alt noe av det aller viktigste i 2D-plattformspill hvor nøye planlagte hopp og kalkuleringer betyr forskjell på liv og død. Om du forventer et system likt det jeg nettopp beskrev, blir du nok skuffet. For det er merkelig hvor trege og uresponsive kontrollene er i Castle of Heart. Denne tregheten er så tilstedeværende at man nesten skulle tro det var et aspekt ved spillet – ikke en feil som burde rettes opp i. Å bevege seg til høyre og venstre, hoppe og slå tar alle noen mikrosekunder lenger enn det som er komfortabelt, og skaper frustrerende situasjoner ingen ønsker seg.
Kampsystemet gjør ikke ting bedre. Om du ikke gyver løs på fienden ved å trykke den samme knappen om og om igjen, blokkerer du angrep, eller kanskje du skyter en pil fra en bue du har plukket opp. Hva enn det er virker det som regide og trege mekanismer har vært målet, spesielt når det kommer til fektekampene. Å blokkere fienden gjør egentlig ingen verdens ting, for slår du rett etterpå går det svært kort tid før motstanderen igjen hakker løs på deg. Det er en akutt mangel på ordentlige mekanismer for «stagger»-effekter, som betyr at fienden blir satt ut etter å ha mottatt slag eller andre angrep. Det er heller ingen innslag av egentilpasning, som hemmer følelsen av ordentlig progresjon.
Den eneste nesten-reddende faktoren
I Castle of Heart løper man så godt som konstant fremover, og spillet er delt inn i brett. Det burde være en utfordring å finne ut hvordan man kommer seg videre, og helsemåleren burde ikke være en faktor å ta med i den regningen. Jeg tok aldri meg selv i å måpe over hvor fantastisk brettutformingen var, men den var heller ikke håpløs. Kjedelig og enkel er to adjektiv jeg mener passer godt inn, men Castle of Heart kommer også med noen morsomme punkter hvor man må tenke raskt for ikke å bli drept av skarpe trestokker eller uventede flammer. Den visuelle stilen er heller ikke fullstendig håpløs, men er såpass uinteressant og kjedelig med en haltende bildefrekvens, og gjør dermed lite for å bedre opplevelsen.
Dette ene – relativt lite – lyspunktet som brettdesignet representerer betyr imidlertid nærmere null når alt er sagt og gjort. For irriterer du deg ikke over spillmekanismene, er det lyden som tar deg. Jeg fatter ikke hva som gikk inn i produksjonen av løpe- og slåsselydene, men noe har tydeligvis gått galt når jeg ett sekund etter å ha tatt mitt første steg har lyst til å banke en spiker inn i øret. Lydene er uskarpe, musikken stusselig generisk og rett og slett fæl å lytte til over tid.
Vil du bli enda litt mer sur kan du jo prøve å avslutte spillet før du har fullført brettet du er på. Du vil nemlig måtte spille hele nivået om igjen om du ikke fullfører banen før du avslutter.
Konklusjon
Da jeg først fikk øyet på Castle of Heart minnet det meg om noe som kunne bygget bro mellom 2D-plattformsjangeren og et Dark Souls-inspirert univers. Å, så feil jeg tok. Castle of Heart mangler nemlig fundamentet som gjør et spill bra; en nyskapende og/eller en gjennomført fortelling, kule mekanismer, et godt kampsystem, responsive kontrollere og kule visuelle- og lydeffekter. Det eneste morsomme omhandler visse deler av brettene hvor man må tenke litt lenger over hvordan man kommer seg videre, og noen av plattform-aspektene, som å hoppe inn i et tau og hoppe av, er gjort på en helt ok måte. Om du liker selvpining ville jeg anbefalt Castle of Heart på det varmeste, men ønsker du deg noe du kan nyte på ordentlig, vil jeg be deg holde deg langt unna dette klisjé-eventyret.
Castle of Heart er tilgjengelig nå til Nintendo Switch.
