Ettersom januar er en forholdsvis stille måned for oss spillskribenter, gir dette blant annet meg tid til å prøve spill jeg har hatt lyst å spille, men aldri fått tid til. Denne gangen falt valget på et spill jeg har forbasket meg på at jeg ikke skulle sette min fot innom, ettersom det kan late til å ha en tendens til å ta både resten av beinet og kroppen likeså.
World of Warcraft har opparbeidet seg en enorm brukerbase som kan telles i millioner, og det faktum at jeg ikke engang har tittet innom og sett hva de driver med i Azeroth, har lagt og knuget på lillehjernen min en god stund. Jeg har alltid hatt lyst å spille det spillet, men fornuftens soldater har ytt god motstand mot dverger, orker og troll.
Sist fredag var nærmere ett års beleiring over, og fienden veltet over murene og inn gjennom alle sinnets åpninger. Lite ante jeg at det var akkurat min samboer som skulle bli benyttet som rambukk. Vi var på en spillforretning bare for å kikke litt, og før jeg visste ordet av det, sto hun der med coveret i hånden og spurte om jeg ikke skulle prøve dette spillet. Den fagre nattalv-fruen på forsiden blunket til meg, jeg ble helt mo i knærne og innså umiddelbart at jeg nettopp hadde tapt krigen – jeg hadde blitt vervet til Alliansens styrker i den fortryllende verden Azeroth.
Noen timer senere var jeg klar for heder og ære, og mitt alter ego kom til liv utenfor klosteret i Northshire Valley. Fordi jeg er helt ny, akter jeg ikke å kaste meg på en såkalt PvP-server hvor hvem som helst kan komme å plante øksa i skallen på deg. Jeg og min lille warrior akter å ha en slak læringskurve hvor vi kan utforske alt nogenlunde i fred.
Gudene var meg ikke nådige i starten, og selv om jeg ikke hadde sett for meg en gullbrynje og silkekappe med mitt navn innbrodert på, skulle en tro jeg ble tildelt noe hvassere enn sverd og skjold jeg kunne lagd i sløydtimen i 7. klasse. Her er man sin egen lykkes smed, og skal man ha tak i noe, får man jammen fikse seg det selv.
Etter litt innledende felling av en overbefolket ulvebestand, samt å ha skaffet abbeden vin slik at helgas fest kunne gå av stabelen, gledet det meg å få ros fra en av vaktene som gav meg et lite klaps på rompa og sendte meg avgårde med et brev til en fyr i Goldshire. Jeg var foreløpig ikke annet enn en ussel budbringer, men håpet at min ferd sørover skulle bringe hell, lykke og større fiender enn små nusselige ulveunger.
Det lidde mot kveld i Azeroth. Skumringen presset seg på, og innen jeg hadde nådd den lille landsbyen Goldshire, midt i hjertet av Elwynnskogen, var det blitt mørkt. Jeg snakket først med noen hyggelige mennesker ved det lokale motellet, før jeg oppsøkte vakten som skulle ha brevet. Jeg fikk umiddelbart et oppdrag fra ham, og skulle dra sørover for å sjekke ut et gruvekompleks hvor det visstnok skulle befinne seg noe iltre Kobolds.
Jeg la i vei, og skogen som tidligere hadde sett så flott og innbydende ut, var etter mørkets frembrudd ganske skummel. Jeg stoppet opp og snudde meg litt rundt, det var ikke en sjel i sikte. Denne warrioren skulle ikke være noen pyse, og er i alle fall ikke redd for å gå i skogen alene på natterstid.
Jeg løp og løp, samtidig som jeg forbarmet meg over hvor denne gruven kunne befinne seg. Akkurat da jeg rundet toppen av en åskam, kom to frådende bjørner farende i mot meg. De var ikke der for å kose, de ville ha middag. Jeg slo full retrett og prøvde å løpe fra dem, uten hell. Jeg måtte bare ta opp kampen, og disse to var mye sterkere enn alle mine tidligere nedleggelser. Jeg jobbet febrilsk med det lille sverdet mitt, løp tidvis litt unna for å komme meg til hektene, men dette gikk en vei – og det var til kirkegården. Da jeg hadde begynt å akseptere min skjebne, som snart var spikret i en trekasse, nedgravd på lunden i Northshire Valley, dukket det en trollkvinne opp fra ingenting:
- Trenger du hjelp?
"Neida, dette går så fint så. Jeg bare venter på at de skal bite i sverdet mitt slik at jeg kan gi dem treflis i munnen", var det svaret jeg hadde mest lyst til å gi. To bjørner står klare til å spise meg opp, og jeg står her i en lang underbukse med et lekesverd og et gammelt, beinløst kjøkkenbord i en kamp for mitt liv. Hallo? Selvfølgelig trenger jeg hjelp!
Tynget av alvoret lot jeg sarkasmen ligge:
- Ja, gjerne!
I en fei fyrte trollkvinnen som var noe mektigere enn meg, av noen salige triks som sendte bjørnene til de evige jaktmarker. Æsj, den store og tapre krigeren var blitt reddet av en jente med en tryllestav, heldigvis var det bare oss to så dypt inne i skogen.
- Eh, takk skal du ha!
- Ikke noe problem!
- Vet du forresten om Fargodeep Mine er i nærheten?
Kvinnen fniser:
- Da er du på feil vei, du må gå et godt stykke lengre øst og nordover fra her vi er nå.
- Hvordan vet du dette?
- Det er jo på kartet ...
- Kart?
Kvinnen gapskratter før jeg rekker å konstatere at nok en teori om mannen blir bekreftet: Trangen til å navigere uten kart. Etter å ha fått inn med teskje at jeg er ny, forklarte kvinnen meg hvordan jeg skulle finne både kartet og Fargodeep Mine. Jeg takket henne nok en gang før hun ba meg være forsiktig og våre veier skiltes.
Noe senere kom jeg frem til Fargodeep Mine og spent som jeg var, løp jeg inn i gruvesystemet uten å merke at sverdet mitt var blitt noe sløvt og skjoldet ganske skadet. Dypt inne i gruven kom jeg i konflikt med et par små Kobolds uten større problemer. Jeg fortsatte lenger inn og støtte på noen fler samt det som så ut til å være sjefen for hele hopprennet. De gikk selvfølgelig løs på meg, alle som én, og jeg hadde det gående. "Å nei, ikke nå igjen!"
Midt i kampens hete så jeg i tekstfeltet at noen sto og lo. Det var hun, igjen.
- Ja ...
Som sist veivet hun med tryllestaven, og det tok ikke lange tida før jeg kunne gå levende ut av kampen.
Jeg var småirritert:
- Hva gjør du her?
- Jeg visste vel at en med så lavt erfaringsnivå som deg sjelden kommer levende ut av Fargodeep.
- Så du fulgte etter meg for å forsikre deg om at jeg gjorde akkurat det?
- Ja.
- Du er irriterende hyggelig, vet du det? :)
- Og du er n00b :P
Jeg takket henne atter en gang før vi dro tilbake til Goldshire slik at jeg kunne få fullført oppdraget mitt og få noen slanter i pengepungen. Jeg spanderte et par mugger med rom på henne i baren på Lion´s Pride Inn, før det var kvelden for min lille warrior. En barsk kriger som blir reddet to ganger på samme dag av en jente er nok ikke hverdagskost i Azeroth engang, men jeg merket fort at jeg er fersk her, rykende fersk.
