Xenoblade Chronicles X er et svært spill. Det er åpenbart fra begynnelsen av, idet du klatrer opp den første bakketoppen og stirrer ut over den enorme spillverdenen som ligger for dine føtter. En slette strekker seg så langt øyet kan se, og digre fjell rager opp i horisonten.
Utenomjordiske beist av ymse størrelse lunter gjennom landskapet, og bader i de enorme innsjøene. Alt er fremmed, nesten eksotisk, men med et hint av det familiære. Noen av dyrene minner om øgleaktige hunder, andre ligner mer kjempedinosaurer, eller forvokste sjimpanser. Hvallignende saker med vinger bukter seg dovent gjennom lufta mens sola steiker fra en blå himmel.
Det er vanskelig å ikke la seg imponere over Xenoblade Chronicles X i åpningsminuttene, men deretter blir opplevelsen litt mer ujevn. Spillet sliter nemlig med å gi deg det du trenger av informasjon for å komme deg videre, som dessverre setter noen skår i gleden.
Ny planet, nye muligheter
Jorda har gått fullstendig til helvete etter å ha blitt fanget i kryssilden under en enorm, intergalaktisk krig. Menneskerasen gjorde det de kan for å evakuere planeten, men flere av redningsskipene ble ødelagt under flukten. Etter to år i verdensrommet har ett av de gjenværende redningsskipene krasjlandet på en fullstendig ukjent planet, og den lille delen av menneskeheten som fortsatt lever forsøker å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon.
Det er her du kommer inn. Etter å ha lagd deg en generisk spillfigur av valgfritt kjønn, hudfarge og utseende blir du kastet ut i planeten Miras ugjestmilde økosystem. De første seks timene av spillet vies til å forklare deg hvor vi er, hva som har skjedd, og hva den nåværende situasjonen innebærer for resten av menneskeheten.
Etter å ha gjennomført noen oppdrag, plantet noen sonder for å kartlegge planeten og pratet med forskjellige mennesker blir den tause, personlighetsløse figuren du har lagd invitert til å bli med i BLADE-organisasjonen. De jobber for å gjøre livet på Mira så godt som overhodet mulig for menneskeheten, og gjør alt fra å bekjempe trusler fra ville dyr til å kartlegge nye, trygge steder å slå seg ned på.
Men det viktigste er å finne «The Lifehold», der de resterende passasjerende på skipet fortsatt ligger i kryo-søvn. Alt de vet er at den ligger ett eller annet sted på Mira.
Holder kortene tett til brystet
Utgangspunktet for selve handlingen er god, selv om det innimellom minner litt for mye om anime-seriene Attack on Titan eller Knights of Sidonia. Menneskeheten er ved sin siste skanse, og trues av uforstålige trusler som står i fare for å utslette dem fullstendig.
Det vies mye tid til å fortelle deg akkurat dette de første åtte timene av Xenoblade Chronicles X. Informasjon om hvor du er, hva som foregår og hvordan menneskeheten prøver å bygge seg selv opp igjen blir nærmest matet til deg med teskje, uten at det strengt tatt gir spillet noe ekstra.
Foreløpig har jeg ikke opplevd noe mer av historien enn det jeg nettopp har nevnt. I likhet med veldig mange japanske rollespill er begynnelsen særdeles treig, men det er å forvente. Her skal det etableres helt nye omgivelser, en hel bøling med særskilte rollefigurer, og formidles mye informasjon på én gang. Spillet er stappfullt av systemer, menyer, undermenyer og andre intrikate deler som påvirker hverandre på forskjellige måter.
Problemet er bare at det du strengt tatt trenger å vite blir du aldri fortalt. Hadde utvikler Monolith Soft viet litt mindre tid til å beskrive alt rundt spillet og faktisk satt et større fokus på det mekaniske innholdet ville ikke de første åtte til ti timene vært så frustrende. For første gang på veldig lenge måtte jeg grave fram spillmanualen, som nå er digital, for å finne den informasjonen jeg tenkte.
Kampsystemet blir for eksempel aldri forklart spesielt inngående, men hvis du har spilt det foregående Xenoblade Chronicles vil du nok føle deg hjemme. Her er det ingen tilfeldige sammenstøt mot monstre som dukker opp av ingensteds, alt du kan kjempe mot er fysisk tilstede på spillkartet. Dermed kan du også snike deg rundt fiender hvis du så ønsker. Selve slåssingen går for det meste på automatikk. Figuren din er utstyrt med ett nærkampvåpen og ett skytevåpen som du fritt kan bytte mellom i striden. Spesialangrep, såkalte «Arts» velger du fra en meny nederst på skjermen.
Til å begynne med følte jeg aldri at jeg hadde særlig kontroll over kampene, men etter hvert som jeg fikk tilgang på flere spesialangrep begynte ting å falle litt mer på plass. Ulike typer Arts kan påføre en motstander statuseffekter som igjen øker styrken til andre angrep. Du kan også velge å angripe spesifikke lemmer på de større monstrene, men det finnes ingen pålitelig måte å gjøre det på. Medhjelperne dine har du strengt tatt ingen kontroll over, men den kunstige intelligensen er helt grei. Det føles egentlig litt som å spille et énspiller-MMO.
Hva nå, egentlig?
Rundt ti timer inn i spillet sa progresjonen plutselig stopp. Etter å ha blitt en del av BLADE, sluttet meg til en underdivisjon og støtt på noen ugjestmilde aliens var jeg klar til å gi meg i kast med neste historieoppdrag. Men det fikk jeg ikke lov til å gjøre. Jeg hadde nemlig ikke høy nok «Survey rate» til å kunne låse opp neste del av historien. Også her måtte jeg ty til manualen, da spillet ikke hadde noe å si om hvordan jeg skulle løse dette problemet. Dessverre kom manualen til kort, og det var først etter å ha trålet Reddit, NeoGAF og GameFAQs at brikkene falt litt på plass.
Survey rate øker etter hvert som man gjør planeten mer beboelig for menneskeheten. Dette innebærer å plassere ut overvåkningssonder eller fullfører oppdrag ute i felten. Hadde denne informasjonen vært lettere tilgjengelig ville jeg nok hatt en bedre opplevelse av de første ti timene av Xenoblade Chronicles X.
Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så utrolig vanskelig å bare kort fortelle meg hvordan ting fungerer. Spill som krever at du må sjekke en manual eller andre eksterne kilder for å få med deg de viktigste delene av opplevelsen har misforstått hele potensialet som ligger i mediet. Det burde være fullstendig unødvendig å gå utenfor spillets rammer for å finne ut av hvordan spillereglene fungerer.
Konklusjon
Foreløpig har Xenoblade Chronicles X vært en delvis forundrende og forvirrende opplevelse. Etter rundt ti timer kan jeg konkludere såpass. Planeten Mira er et herlig sted, stappfullt av ukjente vesener og skjulte hemmeligheter. Det er lenge siden jeg har sett en spillverden i et dataspill som føles så ambisiøs, storslått og regelrett fremmed før. Alt er nytt og innbydende, og gitt at du ikke ser for nærme på teksturene er det ganske nydelig også. Det er åpenbart at gjengen i Monolith Soft har brukt mye tid og ressurser på å få denne ukjente planeten til å virke så levende som overhodet mulig.
På den annen side får opplevelsen når skår i gleden når det er så lite som blir forklart. Nei, jeg ønsker ikke at utviklerne skal holde meg i hånden hele tiden. Vi så hvordan det gikk i The Legend of Zelda: Skyward Sword, og det var enormt irriterende. Men jeg vil veldig gjerne vite hvordan de grunnleggende spillereglene fungerer. Når noe hindrer meg i å komme meg videre i historien hadde det vært ålreit å i det minste få en indikasjon på hvordan jeg kan komme meg videre.
Xenoblade Chronicles X er et svært spill, og jeg håper virkelig at bitene vil falle ytterligere på plass etter hvert som jeg spiller. Det er håpløst gjort å snekre sammen noe så omfattende og komplekst uten å vie spesielt mye tid til hvordan ting fungerer, men spillereglene vil nok åpenbare seg etter hvert. Jeg har for eksempel begynt å få et langt bedre grep rundt kampsystemet enn jeg gjorde til å begynne med. Selve handlingen har enda ikke kommet skikkelig i gang, noe som er å forvente i et 50-60 timer stort japansk rollespill. Foreløpig går jeg og gleder meg til jeg får løpe rundt i en svær robotdrakt. Det blir tøft det.
Har du spilt det forrige Xenoblade Chronicles-spillet?
Vår anmelder mente det var ett av de beste og mest gjennomførte spillene på flere år »
