Før Indiana Jones and the Great Circle ble annonsert i 2021, var nok ikke svenske MachineGames den mest åpenbare kandidaten til å skape et eventyrspill om vår alles favorittarkeolog. På den annen side hadde de jo allerede god erfaring med å lage spill der man banker opp fascister, og i kjent Indy-stil er ikke dette noe de har gått bort fra. Utvikleren bak Wolfenstein: The New Order og dets oppfølgere har i samarbeid med Lucasfilm Games laget et spill som gjenskaper stemningen fra filmene på en helt enestående måte. Men er det nok?
Ja. Dessuten er det skikkelig gøy.
Et kjærlighetsbrev
Indiana Jones and The Great Circle er et eventyrspill der man trer inn i rollen som selveste Dr. Jones. Året er 1937, så rent kronologisk havner spillet like etter Raiders of the Lost Ark, og før The Last Crusade. Det er også disse to filmene utviklerne synes å ha tatt mest inspirasjon fra.
Det hele foregår hovedsakelig i første person. Selv om spillet også byr på en del kamp, er kjerneopplevelsen preget av utforskning og problemløsing. Man utforsker ruiner og løser gåter, svimeslår vakter og trekker revolveren når det går ordentlig skeis. Hvert nye område man reiser til er forholdsvis åpent, og dette muliggjør narrative sidesprang som beriker historien som helhet.
Fyndige gåter og gjemte skatter belønner spilleren for å utforske hver bortgjemte krok i omgivelsene. Spilleren belønnes også for å bruke omgivelsene sine på interessante måter for å komme seg ut av kniper, om det er ved å kaste flasker for å distrahere vakter, bruke en slegge for å slå seg gjennom en steinvegg eller svinge seg over et stup med pisken for å plukke med seg noe potteskår som tilsynelatende hører til på et museum.
Man er som spiller etter hvert veldig bevisst på begrensningene til Indy. Det er lett å bli overveldet i kamp, så det er best å bruke hodet og holde seg skjult. Dette blir et ganske komfortabelt mønster for spilleren, og det er veldig interaktivt. Systemene man må mestre er heller ikke spesielt kompliserte. Noen av dem er mindre elegante enn andre, men jeg opplever at alle drar i samme retning og bidrar til et godt helhetsinntrykk.
Det kan likevel bli litt omstendelig. Det er ganske komisk når Indy ikke klarer å låse opp en dør på tredje forsøket, selv om man får det i fingrene etter hvert. Notatboken er sjeldent mer enn et tastetrykk unna, og navigeres i sanntid med resten av spillet. Der finner man kart, informasjon om nåværende oppdrag, og register over de forskjellige skattene man finner. Spillet har også et velintegrert hintsystem i kameraet. Kameraet brukes også til å ta bilder av ting i omgivelsene som er av historisk interesse. Dette er en av måtene man samler poeng på for å oppgradere sine ferdigheter. Nye ferdigheter finner man i bøker som er gjemt i omgivelsene, så det er nok av grunner til å utforske.
Det er likevel ikke alt som er like interaktivt. Fiender er ikke så lure, men kan fortsatt tåle en urimelig mengde kuler. Vanskelighetsgrad kan riktignok tilpasses i ganske stor detalj, om man for eksempel liker hjernetrim men ikke har god reaksjonstid. Dette er tilgjengelighetsverktøy som settes pris på. Mye av historien utspiller seg også i klipp, som på den ene siden bidrar til å sette spilleren inn i opplevelsen av å være med på et Indy-eventyr, men når det er snakk om betydelige actionsekvenser tar det også litt bort fra spillerens agens – noe Indiana Jones and The Great Circle for øvrig kommer ganske lett unna med.
For det første har dette noen actionsekvenser som fikk meg til å glise fra øre til øre. Men det er også fordi både produksjonsdesign, lydspor, manus og skuespillerprestasjoner er så forbanna bra. Stemmeskuespiller Troy Baker gjør god figur som Indiana Jones, og musikken til Gordy Haab er et vidunderlig supplement for John Williams sitt ikoniske lydspor.
Det er også mye godt å si om resten av persongalleriet. Emmerich Voss er en spesielt fryktelig figur. Han er svært godt spilt av den gresk-tyske stemmeskuespilleren Marios Gavrilis. Tony Todd spiller Locus, i en av sine siste roller før han gikk bort tidligere i år. Vi får et gjensyn med noen kjente fjes, og jeg likte godt dynamikken mellom Indy og Alessandra Mastronardis nye figur, Gina.
For Indiana Jones har også humor veldig mye å si, og jeg er rett og slett sjarmert. Da er det egentlig bare en belønning å få lene seg tilbake og se historien utspille seg iblant.
Et verdensomspennende eventyr
Når en mystisk skikkelse bryter seg inn på Indy sitt universitet og stjeler en kulturgjenstand, er det opp til ham å løse mysteriet om The Great Circle – før fascistene gjør det. Fra gangene i Marshall College, og ut til alle verdens hjørner, tar Indiana Jones and The Great Circle spilleren med på en reise som er filmene verdig. Det er helt påfallende hvor mye innsats som har gått inn i både detaljene og den overordnede historiefortellingen her. Resultatet er et spill som det er lekende lett å leve seg inn i.
I sammenheng med utviklingen av Indiana Jones and The Great Circle, har MachineGames fått tilgang på ressurspersoner og arkivmateriale fra produksjonen av de tre første filmene. Resultatet er imponerende. Fra første stund byr spillet så klart også på bøttevis med «fan-service».
Indiana Jones var jo i sin tid inspirert av mellomkrigstidens såkalte pulp-litteratur, og har leflet med verdensreligioner, konspirasjonsteorier og tidvis også ekte arkeologi. Noe som imponerte meg i The Great Circle var hvor lekent i dialog med fortiden det var. Indy omtaler den kjente egyptologen Margaret Murray som en kollega, og at handlingen foregår på tvers av så mange landegrenser gjør at man får glimt av mange spennende og urovekkende situasjoner som utspilte seg i 1937.
Indy er også seg selv lik i dette spillet: Lynende intelligent, men tar alltid vann over hodet; både en action-helt og mannen i gata. Han er ingen slåsskjempe, han er sarkastisk og varm, klosset og en helt. Sånn sett ville egentlig en fullmakt til spilleren for å gjøre akkurat som de ville, ikke vært ønskelig. Å balansere historiefortelling og spillerens agens er ikke bare lett. Så jeg syns egentlig at Indiana Jones and The Great Circle treffer ganske godt der også.
Konklusjon
Det er ikke første gang spillere har fått anledning til å tre inn i rollen som Indy. Selv har jeg gode minner om Indiana Jones and The Infernal Machine på Game Boy Color, og Indiana Jones and The Emperor's Tomb på PC. Jeg har likevel aldri sittet igjen med en følelse som kan sammenliknes med filmene, før nå.
Dette spillet er en bragd. Da jeg først var kommet litt inn i spillopplevelsen, forsto jeg noe av det som frustrerte meg tidligere i et nytt lys. Indiana Jones and The Great Circle har en tiltenkt måte å spille det på – som om du var Indiana Jones, rett og slett. Det er ikke en helt åpen sandkasse, men et forholdsvis lineært spill som gir store muligheter for utforskning, og der man alltids kan ta omveier.
Begrensningene her frigjør spilleren til å leve seg inn i en fortelling som, i likhet med alle andre Indiana Jones-fortellinger, går helt av skaftet mot slutten. Høydepunktene er virkelig, virkelig høye. Hvis det du egentlig ønsker deg er en interaktiv Indiana Jones-film (eller TV-serie da, for spillet er ikke akkurat kort), så kommer du til å sette stor pris på Indiana Jones and The Great Circle. Jeg har vanskeligheter for å bedømme spillet på noen andre premisser enn det. Det hadde nesten klart seg på stemningen alene, men MachineGames har laget et spill jeg kommer til å ha glede av i lang tid.
Indiana Jones and the Great Circle lanseres 9. desember, for PC, Xbox Series X/S (testet) og via Game Pass. Spillet kommer også til PlayStation 5 tidlig neste år.
