Historieleksjoner er som regel ganske traurige saker for menigmann, men når fortidens mange hendelser kastes inn i dataspill får pipen plutselig en litt annen tone. Strategispill tar oss for eksempel med til både da- og nåtidens verdensledere, mens skytespill ofte har det for seg at ulike kriger, og kanskje spesielt andre verdenskrig, skal bades i nytt rampelys.
Wolfenstein-serien er blant de som lengst har sognet til sistnevnte format, men der lignende spill forsøker å gjenskape store slag og mektige invasjoner, fokuserer Wolfenstein i stedet på det som foregår på sidelinjen. For hvor mange ganger har nå ikke William «B.J.» Blazckowicz rømt fra og infiltrert bortgjemte nazihovedkvarterer, for å egenhendig ta rotta på gamle tyskerskurker? Tydeligvis ikke mange nok, for nå er han jammen meg på’n igjen.
Hjemme igjen
Fjorårets slager, The New Order, så et stykke lenger fram i tid enn ditt vanlige Wolfenstein-eventyr, med et fiktivt tidsforløp hvor nazistene faktisk vinner andre verdenskrig – vår helt måtte dermed hanskes med deres postmoderne gemytter en gang utpå sekstitallet, hvor alt fra robothunder til en alternativ Jimi Hendrix fikk lufte seg.
The Old Blood tar flere skritt tilbake, og fungerer som en forløper til disse handlingene. Det hele utspiller seg faktisk på en merkelig kjent måte. Fortellingen begynner idet vi lister oss raskt og relativt uproblematisk inn i det titulære Castle Wolfenstein, med det mål for øyet at vi skal finne ut hvor nazisjefen gjemmer seg i verden. Det går likevel som det må, når vi blir tatt til fange, bryter oss ut av cellen og går i gang med å finne en vei ut av fiendens hovedkvarter.
Historien som fortelles underveis er dessverre ikke all verden. Vi blir kjent med et par spennende og helt klart minneverdige personer, men plottet strekker seg liksom aldri lenger enn denne stadige jakten på nazistenes hemmeligheter. Det hintes hele tiden til at det foregår mer enn det øyet kan se omkring på slottet, og på ett tidspunkt tar spillet en interessant overnaturlig vending, men det fenger aldri slik som motstandskampen gjorde i The New Order.
Nivåene i The Old Blood er for lange, med for lite handling til å bryte opp underveis.
Til det er nivåene i The Old Blood for lange, med for lite handling og altfor få samtaler til å bryte opp underveis. Det trenger ikke nødvendigvis å være andre figurer involvert en gang – Blazkowicz har jo tidligere vist at han kan holde interessante indre monologer i kampens hete, men her forblir han nesten anonym.
Da er det først og fremst omgivelsene og det de kan fortelle, som gir mest fornøyelse i The Old Blood. Castle Wolfenstein og omegn vekkes til live med herlig grafikk og enda bedre design, og man kan formelig lese historier langs veggene i slottet og i landsbyen man besøker senere i spillet. Spillet viser seg fram med både pomp og prakt, og det er tydelig at utviklerne har hatt en visjon for hvordan universet skal oppleves. Mer enn noe annet er det dette jeg spiller videre for, for å se hvor ferden går videre.
Smi mens liket er varmt
Øyeblikkene fra sekund til sekund bidrar selvfølgelig også til å holde meg fastlåst i sofakroken. Den herlige spillbarheten fra fjoråret lever nemlig fortsatt i beste velgående, og Blazkowicz viser seg stadig som en barsk og levedyktig spillhelt. Det nærmest parodiske hatet for nazister følger også med, og det er dette som fyrer opp under det aller meste man gjør.
Drepe slemminger skal du hvert fall, men du står fritt til å tilnærme seg ulike situasjoner slik du selv ønsker, enten du vil snike deg gjennom slottet, eller skyte vilt rundt deg med et dobbelt sett automatrifler. Veien gjennom nivåene oppfordrer også til valgfrihet, og det å bytte mellom de to spillestilene er i tillegg en ekstremt smertefri prosess.
Selv forsøkte jeg å holde meg i det skjulte så langt det lot seg gjøre, men idet alarmen gikk var det fram med pumpehagler, granater og det som enn måtte befinne seg i Blazkowicz' magetaske der og da. Skytingen sitter stramt i fingertuppene, og våpnene bringes til live med tyngde og trøkk, slik bare svært få skytespill klarer. Det føles med andre ord godt å plaffe løs, og til tider koker skuddvekslingen sammen i en beskjeden euforisk drapsorgie.
Andre ganger blir det nesten litt for simpelt. Mye avhenger av hvilke fiender man møter, og der vanlige soldater gjør seg godt som kanonføde, blir kampen plutselig litt mer utfordrende, og litt mer frustrerende, i møte med rustningskledde robotfiender.
Skal det være noe mer før vi stenger?
Verst er det antagelig likevel når spillet byr opp til bonusrunder og ekstra utfordringer. Med i pakken får man nemlig også ti ulike utfordringer, hvor omgivelser fra kampanjen kan spilles om og om igjen, i søken etter gullmedaljer og høye poengsummer. Skytingen er for så vidt den samme som i resten av spillet, men måten utviklerne utdeler poeng fjerner effektivt valgfriheten som definerer historiens gang.
Sniking lønner seg rett og slett ikke, og ren, høyoktan action er det som tilsynelatende kreves for å klatre på poenglistene. Nok en gang kan det bli litt for simpelt.
Da er jeg langt mer fornøyd med den andre tilleggsmodusen, hvor man overraskende nok får muligheten til å spille gjennom hele den første episoden av Wolfenstein 3D på nytt. Disse sekvensene kommer til deg som valgfrie mareritt spredt utover spillets ni kapitler, gjengitt i den samme herlige stilarten som i 1992, bare med nymotens våpen og dagens styring.
Gjensynet med Wolfenstein 3D er kjært, og implementeringen fungerer godt som et tydelig speilbilde på den første halvdelen av The Old Blood. Gjenspillingsverdien forsvinner imidlertid noe, ikke bare fordi utviklerne har byttet de klassiske skattene med kjedelige sølvplater, men også fordi man ikke får vite hvor bra man har gjort det på hvert nivå, slik det var i gamle dager. Hvorfor det er gjort slik, er heller uforståelig.
Konklusjon
Wolfenstein: The Old Blood er mer Wolfenstein, og hvis du som meg likte fjorårets nysatsing, vil antagelig også denne tidsreisen falle i smak. Spillbarheten er omtrent identisk nå som da, og valgfriheten til å enten snike seg lydløst gjennom store deler av slottet, eller skyte absolutt alt og alle i en herlig drapsrus, er det som definerer opplevelsen.
Det kan bli litt simpelt til tider, men innslaget av Wolfenstein 3D-baner bidrar til å holde stemningen oppe, selv om også her kunne utviklerne gjort det bedre.
Omgivelsene er uansett flott laget, og det er først og fremst disse som imponerer mest, være seg man lusker i mørke ganger under slottet, skuer utover en majestetisk fjellkjede, eller skyter nazister i en liten, sjarmerende landsby.
The Old Blood mangler likevel en del av det som gjorde The New Order så unikt og spennende, og hverken det overhengende plottet eller handlingen fra kapittel til kapittel klarer å vekke det helt store engasjementet. Når også hovedpersonen forblir bortimot anonym, er det tydelig at denne prologen mangler litt av sjelen til det som kommer senere, selv om The Old Blood på ingen måte rekker å bli kjedelig.
Har du fremdeles til gode å spille Wolfenstein: The New Order? Da har du ingenting å vente på. Vil du heller ha en litt mer tradisjonell andre verdenskrig kan antagelig Call of Duty: World at War slukke tørsten din.
