Det er en vanskelig nøtt å skulle kombinere action og strategi i ett og samme dataspill, men på sitt eget merkelige vis har Superhot klart nettopp dette. Superhot er nemlig noe så originalt som et skytespill hvor tiden kun beveger seg når du gjør det – stå stille, og verden rundt deg vil også stoppe opp; beveg deg igjen, og omverdenen kommer sakte, men sikkert tilbake til live.
I praksis får man da all mulig tid i verden til å finne ut hva man skal gjøre videre i hvert av spillets underfundige og actionspekkede nivåer. Det som fort kunne kokt bort som en småkul gimmick, står til slutt igjen som det som virkelig gjør Superhot til et av de mest innovative skytespillene på lang tid.
Litt utenom det vanlige
For på overflaten er dette egentlig lite mer enn et vanlig, førstepersons skytespill. Man hopper inn i skoene til en veltrent actionhelt, kastes ut på oppdrag, og hamler opp med de fiendene man møter underveis. I de fleste andre tilfeller ville man da ha vært ferdig snakka.
Slik er det imidlertid ikke i Superhot, og den korte beskrivelsen over, holder rett og slett ikke mål.
Greit, så skyter man riktignok skurker, som i et hvilket som helst skytespill – med pistol, pumpehagle og automatrifle – men det er tidsmekanikkene som virkelig skiller spillet fra røkla. Fyr av et skudd, og den vil stoppe rett ved utgangen av pistolløpet; kast et sverd mot fienden, og det vil sveve i løse luften foran deg.
Ingenting skjer, med mindre du beveger deg. Ta et skritt fram, og kulen vil fyke av gårde, inntil du stanser igjen. Absolutt alt handler om hvordan omgivelsene reagerer på dine handlinger og bevegelser, og det er her spillet virkelig briljerer.
De actionpregede brettene får da plutselig et langt mer strategisk preg over seg, som dels gåtespill, dels taktisk skytespill. Hvordan skal man egentlig kunne hamle opp med de tre slemmingene man møter i heisen, og er det i det hele tatt mulig å unngå limousinen som prøver å kjøre på deg? Løsningene er ofte ganske lette å oppdage, men Superhot er likefremt et utfordrende spill, nettopp fordi man må kombinere så mange ulike ferdigheter underveis.
En god film
Med på å gjøre livet surt, er fiendene som lusker omkring i spillets marmorbleke univers. Disse er lette å få øye på, mye takket være spillets særegne og velfungerende stil. Her har farger alt å si: Omgivelsene man løper rundt i er gråhvite og skarpe av natur, mens fiender er mer duse og rødfargede av seg. Det skriker liksom fare av de, og etter en rekke kuler i pannebrasken lærer man seg fort å dukke unna skudd og våpen.
Som tidligere nevnt er det ikke alltid like enkelt å være mester over tid og rom, men nivåene man baner seg vei gjennom er akkurat korte nok til at et og annet dødsfall ikke gjør så mye.
Spillet introduserer deg ofte for heftige og heseblesende situasjoner, og flere av spillets sekvenser er som tatt rett ut av en actionfilm: Løp nedover en lang gang mens du dukker unna fiendens kuler; dukk unna en villfaren lastebil, og kjemp mot sjåføren i nevekamp; hopp gjennom et takvindu, slå den nærmeste skurken i magen, ta pistolen hans og skyt nestemann i hodet.
Man føler seg som villmann og actionhelt jevnt og trutt, og da er det bare så synd at spillet ikke har mer å by på. Den merkelige og småkjedelige historien som syr det hele sammen, er nemlig over på snaue to timer. Her lefles det med referanser til hacking, programmering og en skummel konspirasjon underveis, men fortellingen kommer liksom aldri noen vei.
Nei, spenningen ligger i å finne ut hva det neste nivået skal handle om – når man fullfører det aktuelle nivået, er det liksom bare så mange ganger man kan spille det om igjen. Spillet oppfordrer riktignok til flere ulike løsninger, med mange våpen å finne i hvert nivå, men det blir liksom bare med en eller to ganger per bane.
Spillet stiller heldigvis også opp med to spenstige ekstramoduser, hvor man på én side får kjempe mot endeløse bølinger med fiender, mens man på den andre siden får bryne seg på ulike utfordringer. Begge disse modusene er spennende for en liten stund, men også her forsvinner gleden litt etter hvert.
Konklusjon
Og det er mangelen på innhold som til syvende og sist feller Superhot på vei mot målstreken. For jeg liker opplevelsen egentlig veldig godt – spillet har en spennende visuell stil, god variasjon i oppdragene, og, ikke minst, et knalltøft konsept.
Det er rett og slett bare gøy å leke seg med tid og rom, og flere av spillets enkeltøyeblikk får det virkelig til å pumpe i brystet. Superhot er med andre ord på sitt beste når man er vågal, tar sjanser, og lykkes med sine krumspring.
Mindre kult er det når opplevelsen går tom for krutt etter noe sånt som tre timer. Spill kan gjerne være korte, men da må man sitte igjen med følelsen av at man virkelig har vært med på noe ekstraordinært spennende. For Superhots del får jeg smaken av denne følelsen fra tid til annen, men til syvende og sist mangler spillet det lille, lille ekstra.
For andre spennende skytespill, kan det fort tenkes at Splatoon er noe for deg. Eller hva med det norskutviklede Block N Load?
