Siden den spede begynnelsen i 1987, har Final Fantasy-serien fått stadig nye nummererte innslag. Neste spill i rekken er ingen ringere enn nummer 16, og forhåpentligvis trenger vi ikke vente enormt mye lenger før vi vet mer om det.
Square Enix hviler imidlertid ikke på laurbærene, for nå har de slått seg sammen med Team Ninja for å lage actionsidespranget Stranger of Paradise: Final Fantasy Origin. Det er et litt kaotisk navn, men er likevel dekkende for det som i det store og hele er et ganske kaotisk spill.
Lineær action
Ved siden av lettkledde slåssespill, har Team Ninja stort sett brukt de siste 20 årene på å lage fartsfylte actionspill. På utviklerens merittliste finner vi blant annet Nioh, Hyrule Warriors og de moderne Ninja Gaiden-spillene, og etter bare en liten stund med Stranger of Paradise, begynner dette å gi veldig mening.
Stranger of Paradise er nemlig ikke som noe av det som har kommet i Final Fantasy-serien tidligere, og fremstår mer som et brautende og bøllete actionrollespill av litt den samme skolen som Dark Souls og Nioh.
Dette innebærer ikke bare at svake og sterke angrep er bundet til henholdsvis «R1» og «R2», men at man i tillegg kan og må rulle seg unna en bøling med stadig sterkere fiender. Stranger of Paradise lener seg aller mest i retning Nioh, og disker opp med en rekke mer eller mindre lineære nivåer man må ta seg gjennom.
Her skal man utforske rustne middelalderslott, smaragdgrønne skoger, gretne vulkaner og alt derimellom, med det mål for øye å gjenopprette fire krystaller og redde kongeriket Cornelia fra mørket som truer.
Det var en gang
Hvis dette høres kjent ut, er det fordi Stranger of Paradise byr på intet mindre enn en splitter ny tolkning av det aller første Final Fantasy-spillet. Det er hverken en «remake», «reboot» eller «remaster», men henter altså inspirasjon og bruker steder, navn og hendelser fra 1987.
Ved spillets åpning finner vi Jack, Jed og Ash i de tre hovedrollene, som tre fjerdedeler av de sagnomsuste «warriors of light». Etter en kjapp audiens med kongen av Cornelia, bærer det ut på tokt. Det tar ikke lang tid før det viser seg at det er mer i gjære enn først antatt, men nøyaktig hva det er, vil jeg ikke gå nærmere inn på her.
Det holder å vite at historien dessverre er langt fra Stranger of Paradises sterkeste kort. Faktisk vil jeg si at det kanskje er spillets svakeste aspekt, med klønete dialog, enormt dårlig fortellerteknikk og generelt veldig lite å la seg begeistre for.
Det hjelper ikke at hovedpersonene er ekstremt lite tiltalende. Spesielt vår figur, Jack, er så simpel og avstumpet i sin higen etter å ta «CHAOS» av dage at han nesten ikke har noen personlighet overhodet. Jeg vet godt å sette pris på staute og stillfarne protagonister, men Jack klarer liksom ikke å holde kjeft heller: I stedet maser han og de andre hovedpersonene jevnt og trutt om hvordan de skal redde verden fra ondskap. «Bla, bla, bla».
Ålreit stemmeskuespill hjelper litt på helhetsinntrykket, men det maskerer ikke det faktum at handlingen i Stranger of Paradise rett og slett ikke har så mye vettug å komme med.
Hvert av de omtrent 20 hovedoppdragene sparkes i gang og avsluttes med en mellomsekvens, men med et par nevneverdige unntak er alt ganske lite bemerkelsesverdig og veldig typisk for middelmådige japanske rollespill.
Kunne vært et PlayStation 3-spill
Det samme kan sies for spillets grafikk, som heller ikke er all verden. Jeg liker riktignok en del av fiendenes design, og spillet skal ha skryt for variasjon på tvers av de mange forskjellige omgivelsene, men det hjelper lite når resten av Stranger of Paradise ser ut som et oppskalert PlayStation 3-spill.
Særlig vemmelig er det å se på når de ulike figurene prater til hverandre, med fullstendig mangel på stemmesynkronisering og stive, dratte ansiktsuttrykk.
Ute i selve verdenen hjelpes opplevelsen litt på vei takket være hardtslående spesialangrep, kule antrekk og mektig magi, men nivåene man utforsker er svært lite innbydende og jeg gremmes så smått med ujevne mellomrom.
Voldelig fantasi
Heldigvis er det å faktisk spille Stranger of Paradise en langt hyggeligere affære. Team Ninja har flere spennende triks på lur, slik som muligheten til å stjele utvalgte angrep fra fiender, åparere med større risiko for å bygge opp MP og å kombinere svake og sterke slag for å skape unike komboer.
Spillet er energisk og fartsfylt, men flyten i kampene blir jeg aldri helt klok på. Til det er fiendene for hissige, med få og begrensede muligheter for å slå tilbake.
Dette gjør seg særlig gjeldende i møte med de forskjellige sjefsfiendene, og etter mange lange stunder med prøving og feiling, ser jeg meg nødt til å skru ned vanskelighetsgraden. Da er det til gjengjeld ganske gøyalt å bokstavelig talt kryste livskiten ut av alskens fantasy-beist – Team Ninja er jo tross alt gode på action.
Jobber og flerspiller til unnsetning!
Utover sin enorme nevenyttighet er Jack også vel bevandret med de fleste former for våpen, noe som utarter seg i form av 27 forskjellige klasser man kan innta. Dette er en videreutvikling av jobbsystemet som har dukket opp i mang et henfarent Final Fantasy-spill, og lar deg spille som alt fra en vanlig sverdfekter til en veldig trollmann.
Man tjener følgelig erfaringspoeng etter hvert som man kvester fiender, og når man har puttet mange nok poeng inn i en jobb, kan man etter hvert låse opp avanserte utgaver av den aktuelle klassen. En nokså alminnelig «mage» kan senere bane veien for både «white mage», «black mage» og «red mage», og hvis man mestrer både lys og mørk magi, kan man etter hvert også låse opp ekspertklassen «sage».
Det er et ganske omfattende system, og er med på å gi spillet tonnevis av dybde og grunn til å fortsette å spille også etter at rulleteksten har sagt sitt.
Jeg hadde i utgangspunktet ingen ambisjoner om dette: Jeg begynte så smått å gå lei mot slutten av spillet, og var egentlig klar til å stemple det med en litt laber 4/10. Men så kom jeg på at Stranger of Paradise også har en flerspillermodus.
Her kan man slå seg sammen med opptil to andre spillere for å takle de mange oppdragene man har tilgjengelig, og jaggu kommer i spillet mer til sin rett her. Der jeg i løpet av enspillerdelen måtte slite med ubrukelige datamedhjelperne, fungerer både jobbsystemet og samarbeidet langt bedre i møte med andre spillere. Jeg inntok kjapt rollen som «support»-figur, og disket opp med både helse, magiske skjold og en rekke andre trylleformler, og ting flyter stort sett godt.
Man kommer stadig ikke utenom spillets enorme svakheter, men det henter seg litt inn ved å ha dette på plass fra start.
Konklusjon
Jeg er fortsatt ikke helt sikker på om Stranger of Paradise: Final Fantasy Origin er ment å være en hyllest eller en parodi.
Det er helt klart en viss respekt for Final Fantasy-serien som ligger til grunn her: Både musikk og omgivelser låner glimtvis av det som har kommet før, og til tider lar jeg meg sågar rive med av de nostalgiske undertonene.
Stort sett føles spillet likevel som en eneste stor actionsmørje, hvor hverken grafikk, lydbilde eller figurer klarer å leve opp til det den årelange spillserien er verdt. Historien er også utrolig klønete fortalt, til tross for et par fiffige vendinger mot slutten av eventyret.
Det å faktisk spille Stranger of Paradise er heldigvis mer givende. Spillet er raskt og hardtslående, med interessante løsninger på magi og et utypisk dyptgående jobbsystem. Den helt enorme flyten har jeg fortsatt til gode å oppleve, men takket være en bunnsolid flerspillermodus kan det faktisk være en del samarbeidsmoro å hente her.
Stranger of Paradise: Final Fantasy Origin lanseres på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox One, Xbox Series X/S og Windows den 18. mars.
