Dishonored var et spill som forhekset meg og nektet å slippe taket før jeg hadde tilbrakt tjue timer i dens fantastiske, mørke, og stilfulle verden da det kom i 2012. Spillet klarte å sende et friskt pust gjennom en gammel sjanger, og det er ingen tvil om at at Dishonored: Death of the Outsider ikke en gang er i nærheten av å oppnå en lignende effekt. Snarere er dette en glorifisert utvidelsespakke som verken når opp til forgjengerens standarder, eller skaper sin egen identitet.
Å drepe en guddommelig skikkelse - 101
Death of The Outsider utspiller seg etter fortellingen i Dishonored 2. Billie Lurk, også kjent som Magen Foster, er den aller nærmeste tilhengeren til verdens mest ettertraktede snikmorder - selveste Daud. Hun fungerer som hans høyre hånd og arvtaker, nå som alderdommen har slått kloa i han.
Mange husker nok Daud fra Dishonored og dets utvidelsespakker, hvor han var en stor aktør i komplottet som fikk Corvo Attano fengslet på falske premisser, og hjalp til med å kapre Emily Kaldwins trone da hun fremdeles var et barn. Pensjonisttilværelsen har derimot fått han til å innse de grufulle tingene han har vært med på å orkestrere. Selv om han er skeptisk til at forbrytelsene var hans fortjeneste, og mener det var noe han nærmest ble utsatt for. Derfor tar spilleren på seg rollen som Billie Lurk for å utøve straff på vegne av sin tidligere læremester, og den hun blir bedt om å hevne seg på er ingen andre enn djevelen selv - The Outsider.
Kampimprovisasjon og teknisk sniking på høyt nivå
Death of the Outsider gir spilleren muligheten til å skreddersy sin egen spillestil ut i fra noen grunnleggende prinsipper. Valget står mellom sniking, slåssing og magi, eller en kombinasjon av alle tre. Der forskjellen mellom Corvo og Emily var noenlunde stor i det forrige spillet, er Billie Lurks bidrag til det magiske arsenalet langt fra banebrytende, og noe nedskalert. Heldigvis er sverdkampene fremdeles refleksbaserte og presise slik de skal være, og bevegeligheten like tilfredsstillende som den alltid har vært.
Billie har to nye magiske evner som ikke har vært med før. Den første gir henne muligheten til å stoppe tiden og nærmest sveve inn i et rom fullt av fiender, med den hensikt av å orientere seg samtidig som hun markerer målene sine en etter en. Slik synliggjøres de gjennom vegger, og gir spilleren taktiske fordeler.
Den andre evnen lar henne stjele ansiktene til alt fra vakter til sivile, slik at hun kan bevege seg fritt i all offentlighet på tross av at Billie er en etterlyst forbryter. Hun kommer heller ikke langt uten sin egen versjon av Blink, som på dette punktet er noe av det aller mest identifiserbare med Dishonored-universet. Herfra er det jo bare å slå, kutte, kaste, sparke, hakke, stikke, teleportere, og manipulere sin vei gjennom Karnaca nok en gang.
Mange av spillseriens beste sider har forsvunnet
Noen vil hevde at Dishonored-spillene har såpass mange RPG-elementer at man kan regne de for å være rollespill. En slik påstand har alltid vært for radikal for min smak, men nå er det virkelig ingenting å tvile på. Sammenlignet med tidligere er oppgraderingene i færreste laget her. På toppen av at Billie i all hovedsak kun har to nye leketøy, vil jeg også gå så langt som å si at Death of the Outsider nærmest mangler et progresjonssystem. Arkane har nemlig fjernet runene som sto for oppgraderingspoengene i de andre spillene, og det finnes dermed ingen ferdigheter å utvikle langs spillets gang. Våpenoppgraderingene og Bone Charms er fortsatt til stede, men disse har langt i fra like stor innflytelse på progresjonen som runene hadde. Det blir som å spille Fallout 4 uten perks.
Hun er like rask i spurten, like effektiv på å kaste ting, og har mange av de generelle basisoppgraderingene innebygd fra starten av, uten at man trenger å opparbeide seg disse selv. Noe som kan være vel og bra, men flere av favorittferdighetene som Domino og Devouring Swarm står likevel ikke på menyen. Istedenfor har de blitt byttet ut med en mindre dynamisk, komprimert blanding av Blink, Bend Time, og Dark Vision, som om utviklerne prøver å spare på plassen eller noe.
Jeg fant meg selv i vante situasjoner som jeg ikke klarte å mestre på like effektivt vis fordi jeg rett og slett manglet redskapene som skulle til. Blink er et godt eksempel på dette fordi det er en egenskap som brukes til både kamp og sniking, men som ikke fungerer slik den skal i dette spillet. For selv om den nye versjonen har noen taktiske fordeler som Corvo og Emily ikke hadde, er det skikkelig irriterende at man nå må dobbeltklikke for å teleportere seg fra punkt A til punkt B. En fundamental forandring som i samsvar med alt annet jeg har nevnt gjør at flyten i spillet føles fremmed. Snikemekanikkene er heldigvis noe av det eneste som forblir urørt, og gir trygghet i en farlig verden. Om man først tar seg tiden til å snike seg gjennom banene, så skal det godt gjøres å ikke nyte spenningsfølelsen som følger.
Komprimeringen av heksekunster og andre viktige ferdigheter gjør at det ikke lenger legges så mye vekt på eksperimentering, noe Dishonored tidligere har vært kjent for. Selv om jeg kan være enig i at det er mulig å oppleve vidunderlige spilløyeblikk på tross av dette, så er valget mellom de forskjellige fremgangsmåtene ikke fullt så tilfredsstillende og variert som det en gang var.
Alt i alt fremstår Billie Lurk som en amatørversjon av Corvo, Emily, og Daud, samt er hun den karakteren jeg helst ikke vil spille som i en eventuell oppfølger. Med mindre hun lærer seg noen nye triks. Det kan virke som at Arkane Studios var klar over at denne kritikken kunne dukke opp, for de lar oss faktisk spille med alle de originale ferdighetene, men kun etter rulleteksten har kommet og gått.
Karnaca vender tilbake
Middelhavsinspirasjonen som Arkane brukte for Karnaca er heldigvis underholdende nok til at man kan kose seg de seks til ni timene man tilbringer i byen, selv om man da har vært her før. Dette er et vakkert ferieparadis med områder som fremstår ytterst levende, og med utsikter over landskap og urbane områder som er minst like imponerende som mange andre AAA-spill der ute.
Et av de kuleste tilleggene til Dishonored 2 var tanken om at hver eneste av de ni brettene skulle bringe noe helt unikt til bordet. Dette var jo også et av de få aspektene som løftet toeren over originalspillet. Arkane skapte blant annet en villa som fungerte som et puslespill i seg selv, der det å finne frem mellom, under, og over vegger var den største utfordringen.
Vel, Death of the Outsider har valgt å ignorere det fremste elementet som forgjengeren fikk skryt for. Selv om høye bygg og smale gater kan imponere med fargerike utsikter, er innendørskorridorene man vandrer langs tomme for innovasjon. En av de relativt få banene spillet har å by på er rett og slett en omarbeidet replika av en bane i Dishonored 2. Den endelige avslutninga på spillet, og muligens serien som en helhet, gir i tillegg et dårlig førsteinntrykk som et resultat av at sistebrettet er den korteste og smaleste av dem alle.
Den eneste gangen spillet hever seg over gjennomsnittlig banedesign, er via et et av oppdragene der man blir spurt om å rane en bank. Et overbrukt premiss uten tvil, men de mange måtene å bryte seg inn på ga meg en Thief-følelse som jeg setter høy pris på. Et annet tillegg som jeg tar imot med åpne armer er introduksjonen av kontrakter som kan anskaffes via det svarte markedet. Her blir man presentert med korte oppdrag som byr på et par ekstra gjøremål. Deres nytte ligger i at de får områdene man besøker til å virke litt mer spennende enn de egentlig er.
Hvorfor skal jeg egentlig bruke tid på å utforske?
Mangelen på et progresjonssystem fikk meg til å sette spørsmålstegn ved om det er nødvendig å utforske spillverdenen nå som oppgraderingspoengene er fjernet. Dishonored-spillene har for meg vært på sitt koseligste når jeg bare kan vandre land og strand rundt på utkikk etter hemmelige balkonger og leiligheter i byområdene. Likevel, om man ser på dette med øynene til en spilldesigner, så var det å finne oppgraderinger for Corvo og Emily den eneste grunnen til å egentlig bli kjent med de åpne områdene, istedenfor å bare rusle rett til målet. Nå kan man jo likegodt la være å grave i skuffer og skap fordi det eneste man finner av verdi er tyvegods.
Det å gå ut av sin vei for å opparbeide seg penger er heller ikke så viktig, ettersom de mest verdifulle gjenstandene man tidligere fikk kjøpt i butikken var de samme runene som Arkane har valgt å kvitte seg med. Billies magiske kraft ser også ut til å være overlegen sammenlignet med for eksempel Daud. Hun trenger nemlig ikke å lete etter mana-eliksirer da hun får mana gratis over tid, og er derfor ikke avhengig av å bryte seg inn i rikmannsboliger på leting etter slikt heller. Bra for henne antar jeg.
Fortellerkvaliteten har ikke forandret seg
Dishonored har alltid vært en spillserie som har strevd med skribentenes bidrag. Spillene og utvidelsespakkene var ikke nødvendigvis dårlig skrevet, men de var sjeldent bedre enn gjennomsnittet når det kom til de tre viktigste kategoriene: plot, karakterer, og dialog. Mye av dialogen mellom Billie og Daud, samt store deler av det skrevne materialet spilleren kan lese i bøker og brev, har heldigvis glimt av kvalitet ved seg. På tross av dette kan Death of the Outsider stort sett beskrives som forhastet når det kommer til fortellingen.
Om man ikke var avhengig av fortellerkvaliteten i Dishonored 2, og bare koste seg med å sparke folk utenfor hustak, så blir man sikkert ikke å legge merke til manglene rundt dette punktet. Det som plager en som meg mest av alt er følelsen av at klimakset hadde hatt mye større tematisk virkning om det var Corvo eller Daud som hadde gjennomført jobben. Begge kan regnes for å være nøkkelpersoner som har vært med fra begynnelsen av sagaen, sammenlignet med Billie Lurk som på sitt beste er en D-karakter.
Jeg spilte gjennom toeren uten egentlig å få et godt inntrykk av hvem Billie var eller hva hun stod for. Så spiller jeg gjennom dette og hun fremstår langt i fra like anonym, men som alle de andre hovedpersonene har hun likevel ikke et følelsesspekter som er verdt å skryte av. Til hennes forsvar, så er hun en god del mer reflektert enn Corvo var i Dishonored 2. Hun fremstår som en sterk person som allerede har håndtert sine verste demoner tidligere i sin ferd, og er dermed kampklar med læremesteren Dauds beste triks i ermet fra det øyeblikket vi møter henne.
Også er det jo en smule paradoksalt at tittelkarakteren, The Outsider, som på dette punktet er den eneste gjennomgående figuren i alle spillene, egentlig ikke har en prominent rolle her. Han bare dukker opp fra tid til annen og gjør det han alltid har gjort - gir kryptiske beskjeder som fører til mange spørsmål og færre svar.
Om mange av navnene jeg har beskrevet i anmeldelsen ikke høres kjent ut forresten, så burde du muligens ikke spille dette spillet. Fortellingen omhandler en rekke karakterer som serien har introdusert tidligere. Nykommere får derimot ytterst lite innføring i dette universet.
Vi i Gamer.no fikk tilsendt PlayStation 4-versjonen av Bethesda, så vi har ikke fått testet PC-utgaven. Den ser ikke ut til å ha like mange tekniske problemer som Dishonored 2 hadde da det ble lansert i november 2016, basert på brukeranmeldelsene der ute. I løpet av min tid på PlayStation 4 har jeg ikke opplevd noen tekniske problemer som virkelig skader opplevelsen, selv om det er noen irritasjonsmomenter som burde nevnes.
Lasteskjermene er brutalt lange om man sliter med en vanskelig del av spillet. De står i veien for at man bare kan prøve på nytt så raskt som overhodet mulig når man først har tråkket i salaten. Lyddesignet oppførte seg merkelig mer enn bare en gang. Det er ikke uvanlig med gatemusikere som formodentlig spiller lydløse instrumenter, og støyen av skritt som fremstår å være så nærme at man burde luktet fotsvetten, selv om fienden i realiteten befinner seg i et helt annet rom.
Det er meningen at man skal kunne identifisere trusler ved å kun bruke hørselen i et snikespill som dette, og da må man kunne stole på lydkvaliteten. I tillegg er skriftstørrelsen så liten at man må opp av sofaen for å tyde den.
Konklusjon
Dishonored 2 var et vellykket spill etter de fleste standarder, og fikk gode anmeldelser, men det fremsto alltid som en smule forglemmelig på sikt. Death of the Outsider hadde muligheten til å ordne opp i dette inntrykket ved å skape en minneverdig opplevelse, men lever ikke opp til den høye standarden som Arkane Studios selv satte med førstespillet. Dette grunnet et mangelfullt progresjonssystem, og en middelmådig fortelling som egentlig ikke går noen sted.
Billie Lurks egenskaper er som nevnt heller ikke så mangfoldige, og brettene hun utforsker ikke fullt så unike som i tidligere utgivelser.
Death of the Outsider er ikke her for å forandre noens oppfatning av verken spillserien eller studioet som skapte det. På sitt beste fungerer spillet som påfyll til de som er sulten på mer Dishonored. Disse spillene er vanskelig å anklage for å være direkte kjedelige, siden de alltids kan være gøy å leke seg med som følge av spillmekanikkene som bygger opp deres fundament. Men så er det jo samtidig lite nytt i akkurat denne utgaven, og det som er nytt er dessverre ikke særlig bra.
