De ukrainske spillutviklerne i Frogwares har etter hvert rukket å bli synonyme med moderne eventyrspill, og mer enn noe annet er de kanskje kjent for å lage den smått eklektiske Sherlock Holmes-serien. Her har de gjennom de siste 20 årene bydd på mang en spennende gåte, og selv om spillene aldri har blitt mer enn sterke 7/10-produkter, har det fortsatt vært mye moro å hente her.
Dette gjelder også for det niende spillet i rekken: Sherlock Holmes Chapter One tar oss med tilbake til mesterdetektivens spede begynnelse, hvor man i rollen som en 21 år gammel Sherlock vender tilbake til barndomshjemmet på den fiktive middelhavsøya Cordona. Her skal man sakte, men sikkert få rede på hva som egentlig skjedde med Sherlocks avdøde mor, og jaggu er det ikke flere ugler i mosen underveis.
Detektiv med pistol
Handlingen er denne gangen satt i en helt åpen verden, og det er i utgangspunktet spennende å se hva Cordona har å by på. Omgivelsene er tydelig inspirert av de pittoreske delene av Italia, med brosteinsgater, gamle ruiner og et generelt sommerlig preg som de viktigste ingrediensene.
Universet er også ganske stort, med flere forskjellige distrikter å utforske. Brorparten av sakene man skal løse utnytter dette til det fulle ved å sende Sherlock fram og tilbake gjennom de store, solfylte gatene. Et ran i et galleri kan da for eksempel lede til tre andre åsteder rundt omkring i byen, og underveis må man konstant plukke opp ledetråder ved å snakke med vitner og studere omgivelsene sine.
Man snubler også over en rekke spennende sideoppdrag rundt omkring i byen, enten man plutselig finner et lik, overhører en samtale eller forviller seg inn i en nevekamp.
Sistnevnte kommer av og til i form av faktiske slåsskamper, hvor Sherlock stiller med pistol, knyttede never og evnen til å spotte svakheter i fiendenes forsvar og feller i arenaene man ruller rundt i. Dette viser seg fort å være et skikkelig halvkokt system, hvor altfor mange fiender kastes etter deg og det er lite rom for variasjon og ettertanke.
Spillet lar deg også skyte kjeltringene til døde uten annet enn en påtatt skjennepreken fra Sherlocks følgesvenn Jon, og det blir egentlig bare feil. Heldigvis er det lenge mellom hver slåsskamp, og det blir aldri mer enn bare litt kjedelig.
En verden lagd for «fast travel»
Utover dette er det ikke veldig mange andre aktiviteter å la seg rive med av, rent utenom sakene man løser, da. Det er rett og slett for lite å gjøre på vei gjennom Cordona.
Figurene man snubler over i den åpne verdenen er alle helt ålreite å se på, men identiske sjømenn, klonede skjøger og småbarn som gjentar de samme replikkene igjen og igjen avslører at Frogwares fortsatt ikke er det spillstudioet med det største budsjettet å rutte med.
Det blir etter hvert også tydelig at de ukrainske utviklerne ikke er de teknisk mest begavede i bransjen, da den åpne verdenen ofte sliter med stabilitet og enkelte visuelle problemer.
Alt i alt er det derfor godt at man kan benytte seg av «fast travel», og at dette går meget radig unna på PlayStation 5.
Lik i mosen
På denne måten kommer man raskere til sakenes kjerne, og disse er både godt skrevet og kreativt utformet. Hovedhistorien består av fem sentrale saker som må løses, men de er alle fyldige og varierte nok til å levere et spill med minst ni-ti timer med solid underholdning.
De tidligere nevnte sideoppdragene er tilsvarende interessante, og mange av disse byr på like godt og like omfattende detektivarbeid som hovedoppdragene.
Her utforsker man en rekke unike åsteder, hvor man må finkjemme omgivelsene på leting etter ting som stikker seg ut. Dette kan være i form av kullete fotavtrykk, illevarslende trusselbrev og ytringer fra tilfeldige forbipasserende.
Personene man faktisk kan snakke med, som er en del av hoved- og sideoppdragene, er alle desidert bedre designet enn de man møter ute i verdenen, og spillet kan med det være veldig pent til tider.
Det er likevel litt «B-film» over det hele, med stive animasjoner, tilgjorte ansiktsuttrykk og noen klønete stemmeprestasjoner, men det er også her litt av spillets sjarm ligger – det er nedpå og har massevis av glimt i de blodskutte øynene sine.
Ingen smertefri opplevelse
Når man så har samlet nok ledetråder, kan Sherlock benytte seg av flere ulike teknikker for å finne veien videre, enten man visuelt gjenskaper udåden eller trekker slutninger i hovedpersonens tankepalass.
Som vordende mesterdetektiv, står man overraskende fritt til å takle ting litt som man selv måtte ønske. Spillet er for all del lineært, med en klar rute fra A til Å, men utviklerne har ingen betenkeligheter med å la deg finne veien selv. Dette er stort sett meget forfriskende, og lar meg virkelig føle at det er jeg som bruker deduksjon og de små grå for å løse disse sakene.
Det er også flott å se at Frogwares stadig sverger til sitt fokus på nyanserte mysterier og moralske gråsoner. Noen saker representerer dette ved at man for eksempel kan komme fram til to eller flere gjerningsmenn – som begge virker like sannsynlige – mens andre lar deg velge skjebnen til de involverte figurene. Dette byr på mange oppriktig vanskelige valg.
Noen ganger blir opplevelsen selvfølgelig litt for diffus, og da sier det også skikkelig stopp. Her kunne spillet godt vært litt mer behjelpelig, ved å for eksempel la Sherlocks kompanjong bidra med flere matnyttige hint, men i stedet kommer Jon bare med irriterende slengbemerkninger og bortkastede skriblerier i notatboka.
Flokene løser seg som regel etter en stund, men dette er altså på ingen måte en smertefri opplevelse.
Konklusjon
Sherlock Holmes Chapter One er en frisk ny start for den snart 20 år gamle spillserien, og klarer til en viss grad å finne opp kruttet på nytt.
Overgangen til en massiv åpen verden tilfører helt klart spillet noe, og muligheten til å snuble over saker som dynamisk tar deg på kryss og tvers av den flotte middelhavsøya Cordona er spennende i og for seg selv. Det er bare synd at det er fryktelig lite annet å gjøre her; det tekniske er heller ikke uten feil og mangler; og etter hvert blir det stort sett til at man bruker «fast travel» så fort anledningen byr seg.
Spillet forsøker også å gjøre denne unge utgaven av Sherlock til en mer nevenyttig figur, med et nytt kampsystem som gjør så godt det kan for å by på litt action her og der. Disse basketakene er imidlertid ikke all verden å skryte av – det blir riktignok aldri kjedelig, og utviklerne gjør klokt i å spre dem med ganske store mellomrom utover spillet, men det er heller ikke særlig givende på noen som helst måte.
Da er detektivarbeidet langt, langt bedre, og det er her spillet virkelig skinner. Ikke bare byr eventyret på fem knallsterke hovedsaker, men det er også et par dusin sideoppdrag å løse, og disse holder faktisk samme høye nivå som hovedinnholdet. Spillet byr på mye variasjon her, med godt skrevne figurer, unike gåter og masse frihet for spilleren – utviklerne holder deg sjelden i hånden, og dette er stort sett en fordel.
Alt i alt er dette derfor en litt typisk Frogwares-opplevelse, hvor kjernen er meget solid, mens fyllmassen rundt godt kunne vært mye bedre. Jeg liker det godt, men det er altfor upolert til å klatre noe høyere på karakterskalaen.
Sherlock Holmes Chapter One er tilgjengelig på PlayStation 5 (testet), Xbox Series X/S og Windows. Versjoner til PlayStation 4 og Xbox One er forventet senere i år.
