I likhet med de fleste andre spillhelter, hadde også Sonic en litt brokete vei fram til kinolerretet. Det virker selvfølgelig som en evighet siden nå, men det er faktisk ikke mer enn tre år siden Paramount og SEGA dro sløret av en mildt sagt forstyrrende utgave av det blå pinnsvinet.
De tok imidlertid til seg kritikken, endret designet, og leverte en filmopplevelse som tross alt ikke var så aller verst. Det syntes tydeligvis også de andre kinogjengerne, som sørget for at den første Sonic-filmen faktisk ble en kassasuksess. En oppfølger var dermed uunngåelig, og etter å ha sett den fornøyelige Sonic the Hedgehog 2 på kino i helgen, ser jeg for meg at også denne filmen kommer til å rake inn en del kroner.
Mye for de yngste
Sonic the Hedgehog 2 begynner omtrent der den forrige filmen sluttet: En pinnsvinvond Dr. Robotnik er strandet i det ytre rom og må gjøre sitt ytterste for å overleve, mens Sonic lever livets glade dager på loftet til Tom og Maddie i Green Hills.
Idyllen varer følgelig ikke lenge, og når Robotnik vender tilbake til jorden med en rød og gretten «echidna» på slep, må Sonic støtte seg på sin nye makker Tails idet de to blir drevet på flukt.
Filmen er ingen «road trip/buddy cop»-opplevelse på samme måte som originalen, men føles mer som en skattejakt av den gode, gamle skolen. Målet er å finne en mytisk smaragd som har potensial til å både redde og ødelegge verden, og det utløser en iherdig klappjakt på tvers av kloden.
Dette er fortsatt en familievennlig og lettspist affære, og det bærer også store deler av filmen preg av. Særlig den første akten har en del rene barnefilm-øyeblikk, slik som når Sonic og Tails må ha en «dance battle» med stereotypiske russiske «banditter», eller når vi blir tvunget til å se Sonic ha hjemme-alene-fest. Det fenger kanskje for de yngste, men gjør undertegnede heller ille til mote der jeg sitter i kinosalen.
Da får opplevelsen øyeblikkelig mer fart i sin andre halvdel, og her veksler filmen lekent mellom kjappe humorpoeng, spennende sammenstøt og kule referanser til spillene. Jeg setter særlig pris på en lengre sekvens fra tempel, hvor hovedpersonene dukker unna feller i stor stil – det er nesten som tatt rett ut av et av de moderne Sonic-spillene, og jeg merker at jeg storkoser meg.
Klare motsetninger
Introduksjonen av både Knuckles og Tails i en og samme film gjør mye for plottet – ingen av de to stjeler showet på noen som helst måte, men påvirker likevel dynamikken mellom hovedpersonene og gir en følelse av at dette er et større univers enn det vi opprinnelig trodde.
De visuelle effektene som bringer Sonic og kompani til live gjør en tilsvarende solid jobb, og jeg har ingen problemer med å kjøpe at dette er levende og ekte figurer. De er pelskledde, slagkraftige, fargerike og flotte å se på, og motsetningene dem imellom – både visuelt og personlig – kommer meget godt til syne gjennom hele filmen.
Stemmeskuespillerne bak personlighetene fungerer også godt: Idris Elba er en bøllete og passe hissig Knuckles; Colleen O’Shaughnessey viderefører det hun har gjort siden 2014 og leverer en sjarmerende Tails; mens Ben Schwartz er kvikk, rask og rappkjeftet som den likendes hovedpersonen.
Det hjelper også at manuset er mer presist enn sist. Tempoet er stadig litt masete, og mange vitser bommer helt underveis, men jeg ler likevel oftere og mer hjertelig enn det jeg gjorde i 2020.
Rare mennesker
En viktig del av filmens humor er Jim Carrey i rollen som Dr. Robotnik. Jeg var nok en av få som ikke likte Carreys prestasjon i den første filmen – hans tolkning av den selvgode forskeren var rett og slett ganske udregelig den gang – men pipen har fått en nokså annerledes lyd i oppfølgeren.
Han er fortsatt oppesen og småfrekk store deler av tiden, men er mindre direkte nedsettende og det hele balanseres av en skuespiller som går absolutt bananas hver gang han er på skjermen. Det virker som om Carrey har fått nærmest fritt spillerom, og han leverer et show fylt med bisarr mimikk, absurde latterutbrudd og kaudervelsk på både latin og fransk. Også dette blir litt vel i perioder, men det fungerer altså langt bedre enn sist.
Ellers er de andre menneskene i rollegalleriet ikke veldig mye å skryte av. James Marsden og Tika Sumpter er fremdeles koselige støttespillere i rollen som Sonics adoptivforeldre, men har tydelig utspilt sine roller og er malplassert i store deler av filmen. Et helt handlingsforløp ser de to dra til Hawaii for å delta i et tilsynelatende urelatert bryllup, og det føles veldig, veldig rart.
Ting begynner å gi mer mening etter hvert, og Natasha Rothwell (i rollen som Rachel) formelig stjeler showet i en lengre sekvens satt til nettopp dette bryllupet. Det er fortsatt litt kleint at så mye tid vies til andre figurer enn Sonic i en Sonic-film, men utviklerne skal hvert fall ha for forsøket.
Konklusjon
Sonic har tydelig lært mye fra den litt klønete debuten i 2020, og leverer en mer tettpakket og langt morsommere filmopplevelse denne gangen. Her spiller mennesker og spillfigurer på lag for å lage en artig, lettspist og familievennlig skattejakt.
De visuelle effektene selger Sonic og vennene hans som merkelige, men likevel troverdige skapninger i dette fiktive universet, og stemmeskuespillet er gjennomgående fornøyelig. Jim Carrey gjør i tillegg en langt bedre og mindre irriterende jobb som Dr. Robotnik, og dette alene gjør mye for å lette på frustrasjonen jeg følte etter å ha sett originalfilmen.
Opplevelsen har personlighet, sjarm og masse hjertevarme, og de popkulturelle referansene er heller ikke å fordra.
Man kommer stadig ikke unna de enormt enkle løsningene, de kleine bifigurene og sekvensene som tydelig er myntet på den yngre garde. Jeg ser meg nødt til å himle en del med øynene underveis og vrir meg ubekvemt i kinosetet ved flere anledninger, men utover dette koser jeg meg stort sett hele tiden i løpet av de to timene filmen varer.
Det er veldig klart at det også er mer å hente i form av eventuelle oppfølgere, og jeg gleder meg allerede til å se hvor det blå pinnsvinet havner neste gang.
Sonic the Hedgehog 2 går på norske kinoer fra og med 1. april.
