Jeg tør påstå at alle som karakteriserer seg selv som såkalte "gamere," har hatt i hvert fall én helt spesiell spillopplevelse. En opplevelse av et spill som virkelig griper en, og skaper en atmosfære ulik noe annet. Klisjébefengt, sier du? Ja, kanskje det, men klisjé er ikke nødvendigvis en negativ greie.
Min desidert mest følelsladde spillopplevelse, var første gangen jeg spilte i gjennom The Legend of Zelda: Ocarina of Time som forholdsvis liten guttunge. Øynene mine var som middagstallerkener av den riktig store sorten i det øyeblikket spillet sendte ut sine første lyder og bilder. Zelda, Link og alle de andre merkverdige skapningene fanget meg i Hyrule's magiske univers, og jeg ville ikke forlate denne magien. Hvor enn jeg var lengtet jeg til eventyret som skjulte seg i spillkassetten. Lengsel.
Og så, etter mange timers underholdning, glede og fryd var jeg endelig der. Jeg var like ved veis ende, og Hyrules unnsettelse var nærmest en fullkommenhet, utført av meg. Med spenning for utfallet av det siste sammenstøtet, og med angst for sviktende ferdigheter svelget jeg en ekstra gang før jeg entret Ganondorfs noe ukoselige bopel.
Men jeg klarte det, jeg fikset biffen. Jeg hadde reddet Hyrule, med dets innbyggere fra undergangen med den onde Ganondorf i spissen. Da skjedde det noe uventet. Jeg ble rørt av det nå fullførte eventyret. Rørt over den gode, stemningsfulle og engasjerende spillopplevelsen, og også litt trist for at det nå var over. Prinsesse Zelda ytret sine siste episke linjer, Link spilte sine siste toner på Ocarinaen, rulleteksten gled inn med stemningsfull musikk i bakgrunnen ... og lille Torbjørn felte en liten tåre.
Så, hvilken hemmelighet om en spillopplevelse går du og bærer på? Hvilken setting har fascinert deg helt ut til fingertuppene? Hvilke spillkarakterer har du hatet, og hvilke har du elsket? Jeg vet du tenker på noe akkurat nå - del det gjerne.
