Mediesirkuset knyttet til Sonic the Hedgehog-filmen og figurens opprinnelige design virker som en fjern drøm idet jeg inntar kinosetet på premieredagen. Borte er alle spor av den merkelig usammenhengende visuelle stilen som ble presentert i filmens første trailer, og igjen sitter vi med en hovedperson som ikke bare lever opp til spillseriens arv, men som det også er mulig å bli skikkelig glad i.
For selv om Sonics nyeste utflukt på det store lerretet er både for enkel og masete for sitt eget beste, er det også en film det er plent umulig å mislike.
Gal av lengsel
Handlingen i Sonic the Hedgehog begynner som seg hør og bør in medias res, med fart og spenning fra første stund. Det blå pinnsvinet er nok en gang på flukt fra den mannevonde Dr. Robotnik, og det går hardt for seg idet de to leker klappjakt gjennom gatene i San Francisco. Her ser vi figurene slik vi kjenner dem, hvor Sonic hopper og spretter gatelangs i en enorm fart, mens den onde forskeren følger hakk i hæl med høyteknologiske duppeditter.
Det viser seg raskt at denne sekvensen er hentet fra mye senere i filmen; etter litt om og men spoles eventyret tilbake, og vi får se en mye yngre Sonic og bruddstykker av hans oppvekst i et parallelt univers. Også her går ting raskt unna, og det tar ikke mer enn et par minutter før premisset for filmen og hovedpersonens viktigste karaktertekk etableres: Han er en villstyring som takket være sine enorme krefter alltid må være på rømmen og bruker magiske ringer for å ferdes til andre verdener når han er i ferd med å oppdages.
Ti år senere befinner vi oss på jorden, i den fiktive småbyen Green Hills. Her har Sonic holdt til en stund, og han har tydelig kjennskap til de landlige menneskene som holder til der. De kjenner imidlertid ikke til ham, og det åpenbarer seg fort at det blå pinnsvinet er ensomt og lengter etter en form for tilknytning. Dette gjøres gjennom store mengder eksposisjon, hvor Sonic er nødt til å snakke høylytt med seg selv for å hamre inn det faktum at han trenger en venn eller to.
Nevnte jeg at han er ensom? For, jo det er han. Ensom, altså. Filmen forteller oss dette igjen og igjen i løpet av de første 20 minuttene, og det som i utgangspunktet er en sår og unik fremstilling av figuren, blir etter hvert svært anmassende. Ben Schwartz (kjent fra Parks and Recreation og House of Lies) ikler seg uanstrengt stemmen til Sonic og gjør en grei figur gjennom hele filmen, men i den første akten — hvor han er på sitt mest «jeg-må-snakke-med-meg-selv-fordi-jeg-er-bokstavelig-talt-gal-av-ensomhet» — blir det rett og slett litt pinlig.
Gutta på tur
Heldigvis varer ikke denne delen av filmen for evig, og etter hvert blir Sonic oppdaget av og deretter nødt til å samarbeide med den lokale sheriffen, Tom (spilt av James Marsden). De to må komme seg til San Francisco for å finne Sonics magiske ringer slik at han kan flykte til et annet univers, vekk fra klørne til Dr. Robotnik.
Mye av filmen koker med andre ord ned i en god gammeldags «road trip/buddy cop»-smørje, hvor Tom og Sonic må overkomme sine ulikheter og lære seg å samarbeide for å redde dagen. Heldigvis er dynamikken og dialogen mellom de to hovedpersonene svært god, og etter mye fram og tilbake utvikler det seg et slags bånd mellom dem. Dette er imponerende, all den tid Sonic er en fullstendig digital konstruksjon og Marsden i all hovedsak spiller mot ingen verdens ting. Jeg kjøper rett og slett vennskapet og filmen får mye av sin emosjonelle brodd herfra — dette leder til et par øyeblikk som faktisk er genuint vakre.
Viktig for at dette fungerer så godt som det det gjør, er selvfølgelig den visuelle overhalingen Sonic har fått siden han ble vist fram for første gang i begynnelsen av 2019. Den endelige utgaven ligner langt mer på opphavsmaterialet, med en figur som en mer tegneserieaktig, men samtidig også veldig fargerik og levende. Han ser rett og slett bare bra ut.
I tillegg er flyten i filmen meget god (etter den noe brokete åpningsdelen): det går fort unna når hovedpersonene først treffer hverandre, og derfra og ut ser eventyret seg aldri tilbake.
Krampaktig Carrey
En viktig grunn til at det går så fort unna, er det faktum at opplevelsen er tjokkfull av kjapp og spenstig humor. Det går sjelden lang tid mellom hver vits, og selv om ikke alt er like slagkraftig, treffer filmen oftere enn den bommer. Det går riktignok lang tid mellom de virkelig store latterkulene, men dette er likefremt en film hvor humringen sitter svært løst.
Det finnes selvfølgelig unntak, med vitser og enkeltøyeblikk som er fryktelig teite (og antagelig beregnet på et yngre publikum). Det største unntaket (og i tur filmens desidert svakeste punkt) er imidlertid noe jeg virkelig ikke så komme: Jim Carrey som Dr. Robotnik. Carreys fysiske og absurde form for humor virket i utgangspunktet som en perfekt match for den hissige forskeren, men i praksis fungerer det dessverre svært dårlig.
Carrey leverer riktignok en finfin skuespillerprestasjon, hvor han lager en slags amalgamasjon av en rekke av hans tidligere roller, men materialet han har fått å jobbe med er rett og slett altfor dårlig. Jeg skjønner at Dr. Robotnik skal være oppesen og udregelig, men han må i hvert fall være bittelitt underholdende mens han holder på. I stedet kjefter og smeller han kontinuerlig mot alle rundt seg, og det hele føles krampaktig og påtatt.
Slik det er nå, er det bare direkte ubehagelig store deler av tiden Carrey er på skjermen, og jeg kjenner jeg vrir meg ubekvemt i kinosetet (med et par nevneverdige unntak). Når Dr. Robotnik etter hvert får en større og viktigere rolle i historien, ødelegger dette for mye av filmgleden.
Konklusjon
Sonic the Hedgehog-filmen minner meg egentlig veldig mye om fjorårets Detective Pikachu-film: den er fartsfylt, spennende og underholdende så det holder. Opplevelsen bærer kraftig preg av filmskapere som har hatt moro og glede for øyet, og som et resultat er det vanskelig å ikke like det man får servert i løpet av den drøye halvannen timen filmen varer. Her sitter vitsene løst, og selv om ikke alt treffer og det hele blir hakket for masete til tider, kommer latteren jevnt og trutt.
Den visuelle overhalingen har også gjort underverker — denne utgaven av Sonic er lystig og fargerik, og jeg har etter hvert ingen problemer med å bli glad i den lille krabaten. På denne måten gir det også mye mer mening at figurene det blå pinnsvinet møter på sin vei også blir glad i ham, og samspillet mellom spillhelten og James Marsdens Tom er antagelig det beste med hele filmen.
Dessverre holdes opplevelsen tilbake av mye av det samme som også stagget Detective Pikachu for et snaut år siden, deriblant enorm forutsigbarhet, en rekke regelrett pinlige øyeblikk og en håndfull kjipe skuespillerprestasjoner.
Jim Carrey står dessverre for brorparten av begge de sistnevnte. Det er ikke det at han spiller dårlig på noen som helst måte, men heller det at figuren hans er fryktelig dårlig skrevet og at han derfor ender opp som et eneste stort dragsug gjennom hele filmen.
Som et resultatet er Sonic the Hedgehog bare en halvveis suksess her i gården. Den har et enormt hjerte og byr på mye moro for de som er interessert i enkel underholdning, men er rett og slett for teit og litt for pinlig litt for ofte. Likevel sitter jeg igjen med en ganske god følelse når alt er sagt og gjort, og skal vi tro de respektive «post-credit»-scenene, er det mye spennende i vente i dette merksnodige filmuniverset.
LES OGSÅ: Vår anmeldelse av Detective Pikachu
