Slukøret trasker jeg nedover gaten med hendene i lommene. Rundt meg ser jeg glade mennesker – uten bekymringer, og uten den skyldfølelsen jeg nå går og føler på. Om disse personene ante hva jeg bruker store deler av fritiden min på hadde de muligens gått på andre siden av gaten for å unngå meg. Kanskje er jeg et utskudd, en horribel person og en potensiell fare for samfunnet.
Hvorfor, spør du?
Fordi jeg liker å spille videospill.
Videospill + menneske = morder?
Den ubegripelige terroren i Oslo og på Utøya 22. juli har blitt uløselig knyttet opp mot videospill gjennom kronikker og meningsytringer denne uken. Det er først og fremst snakk om to spill. Skytespillet Call of Duty: Modern Warfare 2 blir av terroristen selv beskrevet som et ypperlig simuleringsverktøy for å trene mot den planlagte aksjonen. Det andre spillet, online-sensasjonen World of Warcraft, blir også navngitt som et mulig skalkeskjul for å rettferdiggjøre manglende sosial kontakt.
Basert på denne informasjonen har debatten om voldspillenes plass i samfunnet blusset opp nok en gang. Noen mener voldelige spill er forkastelige og spør seg selv om hvorfor vi ønsker å underholdes av ondskap, mens andre beskylder mediet for å ha hatt en direkte påvirkning på situasjonen. For eksempel publiserte Dagens Næringsliv en artikkel hvor Pat Brown, en amerikansk seriemorder- og terrorekspert, hevder at konsum av voldelige spill øker muligheten for at slike massedrap kan skje.
Jeg spiller voldelige videospill. Betyr det at jeg er en potensiell massemorder?
Nei, det tror jeg ikke. Jeg er ikke spesielt aggressiv av meg, liker godt å være sammen med folk og jeg har ingen problemer med etnisitet eller hudfarge. Jeg har en fantastisk samboer, og studerer på universitetet. Ikke er jeg for dødsstraff, og kan med hånden på hjertet si at jeg aldri, selv ikke under forrige ukes situasjon, er tørst på hevn.
Jeg er ingen morder, og det samme vil jeg påstå om de flerfoldige unike menneskene jeg kjenner som spiller videospill.
En slik logikk er også problematisk når man tenker over hvor mange som spiller disse spillene, uten å begå kriminelle eller aggressive handlinger. Når om lag 10 millioner mennesker spiller World of Warcraft, og over 20 millioner har spilt det nyeste innslaget i Call of Duty-serien, er det en selvfølge at noen av disse millionene vil begå store eller små forbrytelser. En logikk som baserer seg på «videospill + menneske = morder» vil derfor bli helt feilaktig.
Anklagende pekefinger
29. juli meldte VG at Coop Norge og Platekompaniet velger å midlertidig fjerne diverse voldelige spill, blant andre Call of Duty: Modern Warfare 2 og World of Warcraft, fra sine hyller for å skåne berørte av Oslo-terroren. Det er vanskelig å se på denne inndragningen av disse isolert fra et spørsmål om skyld. Så langt har ingen andre typer varer nevnt av gjerningspersonen blitt fjernet fra salgshyllene, og jeg tviler også på at det kommer til å skje. For meg virker det nå som om videospill, på grunn av denne beslutningen, blir urettferdig anklaget for å ha vært en tydelig medvirkende faktor i tragedien.
Så er vi her igjen da, med den samme anklagende pekefingeren som alltid peker mot et aktuelt medie. Det har hendt med så å si alle typer medier – musikk, litteratur, film og tegneserier. Platon pekte på poesiens fiktive natur, PMRC pekte på musikkartisten Prince, og vi peker fremdeles på videospill.
Og jeg som spiller videospill går slukøret langs gaten med hendene i lommen, med en feilplassert skyldfølelse hengende over meg. Det er nok ikke min skyld, men akkurat nå virker det nesten litt sånn.
