OSLO (Gamer.no): Tar man kun et kjapt gløtt på Mosaic kan man sitte igjen med et inntrykk av et dunkelt, grått spill som sverger til en deprimerende storbydystopi. Og det er absolutt dette norske Krillbite Studio har lagt opp til med det lille vi har fått se av spillet siden annonseringen for to år siden – små scener fra et monotont hverdagsliv der hver eneste dag bunner ut i en ensom og fargeløs tilværelse.
Når man faktisk får spille det, slik vi fikk nylig, forstår man kjapt at det bare er én side av en mye mer sammensatt opplevelse som bygger på sterke kontraster – en opplevelse som mest sannsynlig har mye mer å by på enn det virker som på overflaten.
Lysglimt i en mørk hverdag
For oss som selv har kjent på den typen isolasjon og hverdagsmonotoni som spillet bygger på, er det lett å kjenne seg igjen her. Vi spiller som en helt normal kontorarbeider som står opp, pusser tennene, går ut av høyblokken han bor i og legger ut på tur til jobb. Alt rundt ham er grått. Menneskene virker distanserte og kalde, alle ser ned på mobiltelefonen sin, og ingenting på den vante veien til jobb utmerker seg. Det er trist og melankolsk på en måte som treffer underlig godt.
– Det er jo inspirert av ganske mange ting. Det er både livet i storbyen og det å se seg rundt i dag og i samfunnet forøvrig. Det er forskjellige strømninger. Om det er bruken av teknologi eller distanserte forhold eller politiske endringer, og det er veldig mange faktorer der som er inspirerende og som jeg tror kommer tydelig frem i spillet, sier spilldesigner Adrian Tingstad Husby når vi spør om hvor konseptet kom fra.
Det interessante er det som skjer når man stritter imot og tør å gå utenom den opplagte veien. Allerede på tur ut av blokka får man en slik mulighet: enten kan man gå i retning kontoret, eller så kan man se hva som skjer om man går den andre veien. Tar man den ikke-opplagte veien snubler man over en oransje katt som ikke kommer seg ned fra et høyt tre. Dersom man står under treet og strekker ut armene, tar den mot til seg og hopper ned, og blir en følgesvenn en liten stund – helt til den hopper ned og går sin egen vei. Og du er alene igjen.
Ifølge utviklerne er kontrasten mellom slike fargeklattøyeblikk og det personlige deprimerende vakuumet en stor del av Mosaic.
– Noe av det vi ikke har fokusert mye på er kontrasten mellom det fargerike og levende, og det harde og kalde systemet som man er en del av. Det å sette disse kontrastene opp mot hverandre er noe av hovedmålet, forteller Tingstad Husby når vi spør om disse øyeblikkene.
Og det er en besynderlig følelse å veksle mellom disse lysglimtene og gråheten, særlig når de blir mer grandiose. På vei til jobb kommer vi også over en gul sommerfugl som plutselig tar fokus vekk fra de grå gatene. Vi flyr den gule fargeklatten i forgrunnen, mens men som bruker byens konstruksjonsarbeid for å vise at det finnes liv gjemt i den grå asfaltjungelen. Lydbildet eskalerer til et dramatisk øyeblikk – før distraksjonen plutselig tar brutalt slutt. Og du er alene igjen.
Ukjente mysterier og mekanikker
Samtidig er finner vi små hint om at det ikke kun er denne melankolisyklusen som skjuler seg bak Mosaic, og allerede i vår knappe spilleomgang skimter vi konturene av et større mysterium. Ting begynner å bli mer abstrakt enn tidligere idet vi går inn i et smug, når verden åpner for nye muligheter. Det vitner om at virkeligheten ikke er til å stole på, eller muligens sinnet til spillfiguren vår Noe mindre vag enn det trenger jeg ikke å være – dette virker som noe man vil få mer ut av å oppleve selv.
Tankene går umiddelbart mot spill som Inside og Kentucky Route Zero – spill som baserer seg minst like mye på å legge opp til et mer abstrakt narrativ der mysteriet stadig kommer mer og mer i fokus. Og det er progresjonen i historien som Krillbite tilsynelatende lener mye av spillengasjementet på.
– Narrativet håper vi skal drive det hele fremover. Det er en av de store utfordringene med å lage et spill om det repeterende og mundane med livet, for spillet kan ikke være rutinepreget på samme måte, men må by på en engasjerende spillopplevelse, forteller Tingstad Husby.
Akkurat hvordan de skal gjøre dette er vi ikke sikker på etter vår knappe spilløkt, men Krillbite har hatt et uttalt mål om å sette nettopp narrative opplevelser først i sine spill – først med grøsserspillet Among the Sleep for noen år siden, og nå også Mosaic.
– Vi har jo et ønske om å gjøre noe nytt og litt annerledes fra det som har blitt gjort før innen spill. Vi prøver å unngå så mange troper som mulig. For eksempel lener vi oss ikke på vanlige typer spillmekanikker som kamper, nivåbygging «progress bars» eller den typen ting. Vi prøver å gjøre så mye som mulig uten å måtte til det, sier Tingstad Husby.
Et element som kan vise seg å få mye å si er mobiltelefonen vår anonyme spillfigur bærer med seg. Når som helst kan man ta opp denne, lese nyheter om det som rører seg, eller spille et tilsynelatende hjernedødt clicker-spill kalt Bleep Bloop der du egentlig bare trykker på en knapp for å se et tall stige. Etter hvert som man titter lenge på telefonen, blir omgivelsene dunklere og mindre tydelige – en veldig tydelig representasjon av at denne dingsen kan distansere oss fra verdenen, med andre ord.
Konklusjon
Det er alltid vanskelig å anslå hva spill som Mosaic ender opp med å være før man har sett alt. Samtidig er det godt å slå fast at de knappe 20 minuttene vi fikk prøve ga mersmak. Mest spennende blir det å se hvordan Krillbite Studio skal skape en engasjerende opplevelse som balanserer mellom det melankolske og avbrekkene fra denne melankolien, og hvor mye det ukjente har å by på utover dette.
Balansegangen i vår smakebit vitner i hvert fall om at de har lagt mye arbeid i å ikke kjede spilleren, men å stadig ha noe nytt å by på for dem som prøver å bryte ut av den monotone hverdagen og når verdenen plutselig glir ut i det abstrakte. Så får vi se hvordan balansen står seg når det ferdige spillet er ute.
Mosaic skal etter planen slippes til PC, PlayStation 4 og Xbox One mot slutten av året. Du kan se en helt ny trailer nedenfor.
