Dataspill rammes av dommedag og verdens undergang stadig vekk, men sjelden har jeg sett en like nedtonet og udramatisk tolkning av postapokalypsen som den The Division serverer. Det nyeste Tom Clancy-spillet fra utgivergigant Ubisoft sparer riktignok ikke på kruttet når New York teppebombes av et dødelig og ødeleggende virus, men det er likevel noe delikat og skjørt ved dette universet.
Som en utsendt agent fra den titulære militærgrenen The Division, ankommer man nemlig det store eplet med både brask og bram, før det hele roer seg betraktelig ned i spillets åpningsminutter. Vår aller første ferd gjennom den delvis forlatte og nedbrutte storbyen er ubehagelig stille, og det er vanskelig å ikke la seg gripe av både indre ro og ytre angst.
Etter flere timer med spillets beta friskt i minne er vi fremdeles ikke helt sikre på nøyaktig hvor mye vi gleder oss til The Division, men at det er et utrolig spennende prosjekt er det vanskelig å fornekte.
På evig jakt
For hva er nå egentlig Tom Clancy’s The Division? Et vanskelig spørsmål i og for seg selv, for både før og etter tiden tilbragt i New York, er det ikke helt godt å plassere Ubisofts nyeste. Det er på en måte et spill som prøver å være alt mulig på en og samme tid, og inspirasjonene fra sjangerfrender som Destiny og Gears of War smøres tjukt på det MMO-aktige grunnlaget.
Fra et mekanisk ståsted får vi da servert et dekningsbasert skytespill av den gamle skolen. Her kan man lene seg inntil alt og alle, fra biler til busskur, og i hovedrollene står de ulike våpnene man plukker opp underveis i New York.
Og det er kanskje først og fremst her Destiny-sammenligningen faller på plass. Plyndregods, eller såkalt «loot», er nemlig en stor del av The Division, og jakten på stadig kraftigere våpen og klesplagg ble i hvert fall noe av det som drev meg framover i løpet av betaperioden. Våpnene kan man også modifisere med ulike oppgraderinger, mens de kosmetiske endringene rett og slett bare bidrar til å gjøre din figur unik i forhold til de mange andre spillerne man møter.
En levende storby
For ved spillets kjerne er dette mer nettbasert rollespill enn noe annet. MMO-tendensene holder seg imidlertid skjult tidlig i prosessen: Hver spiller har i utgangspunktet sin egen utgave av New York å holde styr på, med banditter, hovedoppdrag og baseutvidelser over en lav sko.
Man lager her sin egen figur, som i vårt tilfelle kastes midt ut i handlingen. Hovedpersonen våkner fra skadene han pådro seg i spillets prolog, og i møte med den like hardt skadde kommandanten, Faye Lau, får vi servert vårt første oppdrag. Dette går i hovedsak ut på å hjelpe byens motstandsstyrker med å etablere en base i hjertet av Manhattan.
Veien går dermed fra den sjøfylte utkanten av New York, til Chelsea, og videre til Madison Square Garden – sistnevnte har i The Division blitt omgjort til et digert feltsykehus.
Ferden gjennom gatene er, som tidligere nevnt, preget av både sjelefred og en ulmende uro. Biler står forlatt i hopetall, mens byens lys og reklameplakater minner oss foruroligende om det livet som tidligere sydet og kokte i metropolen.
Spillet har en tydelig og utpreget stil, og det visuelle er det lite å si noe på. Spesielt bruken av lys og mørke fungerer svært godt, og solnedgangen i enden av en gate på Manhattan gjør mye ut av seg.
Det fine laget av snø ligger også som et perfekt og uskyldig teppe over de detaljerte omgivelsene. Det var tydelig juletider da katastrofen inntraff, for julepynt og nissefigurer er strødd omkring. Likevel er det lite som minner om julefred og ro nå, og etter et par minutter på vandring får vi vårt første møte med det uhyggelige under overflaten. To banditter står lent over en død kropp, og lenge før vi kommer nærme nok til å utveksle ord, er skuddvekslingen et faktum.
Dette er spillets datastyrte fiender, og disse dukker ofte opp i gjenger i The Division. Ikke spesielt vanskelige å håndtere hver for seg, men sammen er man som kjent sterkere.
Verktøyene man har til rådighet er heldigvis gode nok til å hamle opp med det meste, og det å bevege seg fra dekning til dekning, mens man stadig løsner skudd og har oversikt over motstanderne, fungerer svært godt. Figuren kaster seg responsivt fra hjørne til hjørne, noe som på mange måter gjør opp for den litt upresise skytingen. Våpnene man plukker opp tidlig i spillet har nemlig en ganske heftig rekyl, men jeg tror dette kommer til å bedre seg jo lenger ut i opplevelsen man kommer.
Rollespill for alle penga
For The Division er nemlig et slags rollespill, hvor man stadig når nye nivåer, plukker opp bedre gjenstander, og utvikler figuren man spiller som. For eksempel ligger det tre forskjellige talentsystemer til grunn for din selvvalgte hovedperson, hvor det ser ut til å være mer enn nok å spesialisere seg på. Spesialegenskaper, som muligheten til å se fiender gjennom vegger og ta dekning bak et skjold, er bare blant noen av ferdighetene man når som helst kan aktivere med skulderknappene.
Videre fordeles spillets poengsystem på tre forskjellige utvidelsesgrener, hver og en basert på ulike deler av hovedbasen din. Her kan man blant annet oppgradere sykefløyen for å få muligheten til å bære flere helseskrin, mens sikkerhetsdelen av bygget lar deg finne falne satellitter og diverse omkring på kartet.
Det ligger med andre ord an til at man får masse å ta seg til i den endelige utgaven av The Division, men måten utviklerne presenterer alt innholdet på kan komme til å ha mye å si. Slik det er nå, virker det som om man får servert veldig mye på en og samme tid, med mange forskjellige tallverdier, poengsummer og ulike typer sideoppdrag.
Ingen er trygge
Med på å bidra til den mulige overeksponeringen, er det faktum at vi fortsatt ikke har snakket om spillets faktiske nettdel. Den MMO-aktige samarbeids- og konkurransebiten kommer nemlig som et ekstra lag utenpå alt annet som skjer, og mye av dette virker også lovende ved første øyekast.
For selv om The Division er grunnleggende basert på deg og nettopp din unike utgave av New York City, er det godt mulig å dele spillopplevelsen med andre. Man kan da når som helst begi seg ut på tokt i grupper på opptil fire personer, og i disse gruppene kan man gjøre stort sett alt spillet har å by på.
Selv fikk jeg prøve meg sammen med tre tilfeldige Xbox One-eiere, som jeg ble paret opp med i forkant av et hovedoppdrag. Paringen er selvfølgelig helt frivillig, og vanskelighetsgraden justeres basert på hvor mange som spiller sammen. Man merker tidlig at spillet fungerer godt som et samarbeidsprosjekt, hvor de ulike spillerne kan innta forskjellige roller: I mitt tilfelle var to av karene rene drapsmaskiner, mens jeg stod for det taktiske overtaket med mine egenskaper til å se gjennom vegger og helbrede skadde medspillere.
Etter et suksessfullt redningsoppdrag bar det gjennom byen, uten noe spesielt mål eller mening. Sideoppdrag ligger jevnt spredd utover, og kan tas i den rekkefølgen man ønsker.
Personlig ville jeg imidlertid bare ta strake veien til spillets mørkeste avkrok, nemlig Dark Zone. Dette er en unik, avlukket del av byen – der viruset voldet mest skade og drepte flest mennesker – og fungerer nå som jaktmarker for de mest vågale spillerne. Det er nemlig her det beste plyndregodset gjemmer seg, og utviklerne har markert området som et fristed, hvor alt er lov.
Og viktigst av alt: Det er først og fremst her man kommer til å møte andre spillere ute i det fri. Her treffer man stadig andre personer, og spørsmålet da blir hvordan man håndterer disse sammenstøtene. Skal man være et hyggelig medmenneske og hjelpe vedkommende; overse den andre personen og gå sin egen vei; eller prøve å ta livet av vedkommende, for å stjele hans eller hennes verdisaker?
Valget er egentlig helt fritt, og jeg ser for meg at det kommer til å dukke opp mange spennende historier om svik og vennskap fra spillere i Dark Zone. Likevel frykter jeg at det hele kan bli litt for kaotisk for sitt eget beste, med spillere som egentlig bare vil skape hodebry for andre, og større spillergrupper som vil utmanøvrere de svakere individene. Selv døde jeg jevnt og trutt, enten på bakgrunn av misforståelser i møte med andre, eller bare fordi noen ikke vet hva god folkeskikk er. Litt frustrerende i lengden, altså.
Konklusjon
Uansett er det som sagt vanskelig å fornekte hvor spennende og unikt The Division er. De ulike enkeltelementene er kanskje hentet og lånt fra en rekke andre steder, men når det hele slås sammen på denne måten, med ingen ringere enn Ubisoft ved roret, lar jeg meg lett engasjere.
Rent teknisk er det fortsatt utrolig mye som er uvisst ved spillet – ting som man nesten må se på egenhånd når den endelige utgaven lanseres i mars.
Likevel har vi da fått en grei og omtrentlig oversikt etter en helg i beta. Vi vet at skuddvekslingene er spennende og responsive, med et spesielt godt dekningssystem som viktigste ledd. Selve skytingen er litt mindre presis, men dette blir forhåpentligvis bedre jo høyere nivå og bedre våpen man får tak i.
Rollespilldelen av det hele ser også ut til å fungere godt, med tilsynelatende mye å gjøre på horisonten. Nøyaktig hvor mye gjenstår riktignok å se, og hvordan utviklerne legger fram spillets mange konsepter og systemer vil nok ha mye å si – det ble nesten litt overveldende, med tall og nivåer for litt for mange ting underveis.
Men spillets utgave av New York virker i hvert fall interessant ved første øyekast, med gode MMO-aspekter og et pent visuelt ytre. Dark Zone er akkurat passe skummelt – og kanskje litt for kaotisk – mens det å løpe rundt i grupper på fire er hyggelig samarbeid.
Til syvende og sist tror jeg mye kommer an på om universet er stort nok, med nok variasjon underveis. Hvis dette er tilfelle, kan det nok hende The Division blir riktig så bra til slutt.
«Loot»-baserte spill som The Division spenner vidt, men vi vil gjerne anbefale både Destiny og Diablo III.
