Lenge måtte vi være vitner til ryktestormen rundt hvem som skulle bli den heldige arvingen av Baldur's Gate-merkevaren. Folka bak Dungeons & Dragons hadde valget mellom studioer som Obsidian Entertainment, Owlcat Games og InXile Entertainment, men mottakelsen av Divinity: Original Sin 2 i 2017 vippet avgjørelsen i det relativt mindre profilerte Larian Studios favør.
Larian er en gjeng som til vanlig liker å satse på kreative og eksperimentelle løsninger fremfor å slå seg til ro med utdaterte konsepter som har blitt gjort før. Studioet er som følge av dette et mer spennende valg enn flere av disse andre, som utvilsomt hadde gått for mer tradisjonelle PC-rollespill à la Pillars of Eternity eller Pathfinder: Kingmaker.
Baldur's Gate 3 skal derimot ikke være en oppfølger til Divinity: Original Sin 2, men snarere en ikonisk perle fra tjue år siden som virkelig burde respekteres. Dette er etterfølgeren til et av de beste, mest anerkjente, mest inspirerte og innflytelsesrike vestlige rollespillene i manns minne – Baldur's Gate 2.
Jeg har nå brukt timevis på Early Access-versjonen av Baldur's Gate 3, og kan trygt si at vi har utrolig mye godt i vente. Men samtidig som visse bekymringene har blitt redusert, finnes det andre som dessverre har blitt forsterket.
LES OGSÅ: Tilbakeblikk på Baldur's Gate-spillene »
Dyr, men fyldig Early Access-pakke
Den fullførte versjonen av Baldur's Gate 3 blir sannsynligvis ikke lansert før i slutten av 2021. Early Access-versjonen av spillet byr i denne omgang på første av tre akter. Man må dessverre punge ut med hele 549 kroner for spillet, selv om det er fult av uferdige seksjoner og haugevis av tekniske problemer.
Det er mye smårusk med både lyden og det visuelle, inkludert «pop in», tydelige hakk i animasjoner, samt helt forferdelig lyddesign der ingenting stemmer overens med det som er på skjermen. Leppe- og munnsynkroniseringen er direkte latterlig akkurat nå, uansett hvordan man ser på det. Teksturene er også uskarpe selv om jeg spilte med ultrainnstillingene aktivert. Heldigvis har Larian vært raske i svingene med hele tre «hotfixes» allerede.
Samtidig kan man ikke akkurat klage på hva man får for pengene her. Baldur's Gate 3 tilsvarer om lag tretti timer med underholdning, og er mer enn tilstrekkelig som en smakebit på fremtidig storhet. Området man har tilgang til er enormt – på nivå med andre akt i Divinity: Original Sin 2. Utfallene av avgjørelsene man tar har imponerende mange inkarnasjoner, og karakterskaperverktøyet har allerede drøssevis av kombinasjoner å leke seg med.
Noen av de minste seksjonene på kartet har enda ikke blitt fylt ut slik de sannsynligvis kommer til å bli på sikt, men landskapet i første akt er generelt både bredt og tettpakket av små og store eventyr. Å utforske denne verden er en fantastisk følelse, og det ser ut til å finnes en intrikat hendelse rundt hvert eneste hjørne. Det er i hvert fall et titalls valgfrie sideoppdrag å finne, og akten kan rundes sammen med en venn i tillegg.
Samtidig er det jo viktig å huske på at man får fullversjonen av spillet og den eventuelle definitive utgaven med på kjøpet når den tid kommer, så Baldur's Gate 3 er en investering per dags dato.
LES OGSÅ: Slik ble Baldur's Gate født »
Det neste store innen digital D&D-rollespilling
Et av de fremste målene med dette prosjektet er utvilsomt å konstruere det beste og dypeste Dungeons & Dragons-eventyret man kan tenke seg, samt konvertere det til et digitalt format på en autentisk måte. Systemene i spillet baseres på femte utgave av dette regelverket, ikke ulikt hvordan Baldur’s Gate 1 og 2 utspilte seg i andre utgave på 90-tallet.
Bordversjonen av en typisk Dungeons & Dragons-kampanje gir spilleren frie tøyler til å rollespille og tøye strikket for hva som er mulig å gjøre i en oppfunnet fantasiverden. Baldur’s Gate 3 er virkelig på hugget med den samme ambisjonen. Fokuset på systemer som interagerer med hverandre er til å ta og føle på, nesten som i en innlevelsessimulator. Svaret på spørsmålet «Kan jeg gjøre dette?» er «Ja» i nitti prosent av tilfellene.
Alliansen mellom bordbasert rollespilling og digital rollespilling fører til den beste spillmekanikken Baldur’s Gate 3 har å by på. Spillet bruker noe så enkelt som en D20-terning til å binde utfallet av «bestått, ikke bestått» til flesteparten av både store og små avgjørelser. Prosessen vises på skjermen og i motsetning til andre rollespill, rulles terningen av deg personlig rett etter valget er tatt i dialogsystemet.
Desarmere en felle? Terningkast. Navigere gjennom en sump uten å drukne? Terningkast. Det er en veldig berikende følelse når det går din vei, og veldig underholdende selv når det tilfeldigheten ikke er på ens side. Slik sett er spenninga til stede selv når karakteren man har skapet er en mester på noe, fordi det finnes alltid en realistisk sjanse for å bli forrådt av terningkastene. Både fortellingen og spilldelen forsterkes kraftig av dette.
Historiefortellingen gjør alt riktig
Dialogsystemet er rått. Larians forrige spill var eksepsjonelt på de fleste måter, men et mer levende dialogsystem med bedre kameravinkler hadde virkelig gjort susen den gang. Baldur's Gate 3 har alt man trenger på den fronten, og mer til. Dette er ekstraordinært godt arbeid fra et studio som ikke har prøvd seg på Bioware-aktige dialogssekvenser før.
Stemmeskuespillet er likedan bunnsolid, selv om mye av det tekniske rundt fremdeles er nokså klønete. Skribentbidraget komplimenterer kvaliteten på dialogsystemet og skuespillerprestasjonene, og jeg er slik sett veldig fornøyd med det jeg har hørt og lest til nå. Både på et dialognivå, karakternivå og i henhold til selve handlingen i spillet som gjør meg veldig interessert i å se hvordan alt dette utspiller seg etter første akt.
Animasjonene til de fleste karaktermodellene – både kompanjongene og ikke spillbare karakterer – er helt fremragende når de fungerer ordentlig. Noe som gjelder for både ansikt og kroppsbevegelser, som begge er rike på detaljer og har en sterk effekt på min innlevelse i fortellingen.
Jeg er til gjengjeld ikke like begeistret for animasjonene til karakteren jeg spiller som. Karaktermodellen er så ufattelig overspilt og overdramatisk. Det finnes mange situasjoner hvor ansiktsanimasjonene ikke stemmer overens med mine valg, der han for eksempel ser veldig overrasket eller fullstendig skrekkslagen ut uten grunn. Jeg forventer egentlig en mer nøytral hovedperson som ikke har en drøm om å komme inn på dramalinja, men som heller fokuserer på å representere den gjengse spiller.
En koselig gjeng med helter
Fokuset på kompanjongene og felleskapet ser ut til å være viktigere her enn i Larians tidligere spill. Og det skulle vel egentlig bare mangle, med tanke på at Bioware mer eller mindre oppfant den riktige måten å interagere med lagmedlemmer på via Baldur's Gate 2 i sin tid. Biowares modell bruke fremdeles i dag, og dette spillet er intet unntak med karakterer som prater tull når man utforsker kartet, men gir seg ut på mer personlige beretninger når ting går roligere for seg ved leirbålet.
Kompanjongalternativene fristet ikke i løpet av markedsføringen av spillet, men jeg har ombestemt meg nå etter å ha tilbrakt tid med gruppa. Figurene skiller seg fra hverandre, og samtlige har en eller annen spennende gimmick tilknyttet seg som det kommer til å bli gøy å utforske. Hver av dem har også sitt personlige inntrykk av deg som hovedperson basert på dine avgjørelser, og kan faktisk bli irritert nok til å stikke av om man ikke passer seg. Akkurat som i Baldur's Gate 2.
Jeg er på den andre siden ikke fullt så fornøyd med måten man møter dem på. Originalspillene lot oss møte kompanjongene på en organisk måte langs spillets gang. Her dukker alle derimot opp på løpende bånd i løpet av den første timen, nesten som i første episode av en situasjonskomedie. Forhåpentligvis dukker det opp flere kompanjonger i andre akt når man faktisk ankommer Baldur's Gate, men det tviler jeg dessverre veldig på basert på hvordan Larian har håndtert dette tidligere.
Kampsystemet er ikke like engasjerende
Kampene er turbaserte slik de er i bordversjonen av Dungeons & Dragons. Det klassiske «sanntid med pause»-kampsystemet fra Baldur's Gate 1 og 2 har herved fått sparken. Det finnes høylytte preferanser om begge alternativene blant fanbasen, men jeg foretrekker faktisk turbasert, og har generelt lenge ment at Divinity: Original Sin 2 er et av de aller beste kampsystemene jeg har sett i et rollespill, punktum.
Slik sett er det jo mye likt i Baldur's Gate 3 fordi disse spillene bruker samme motor. Taktisk optimalisering av alle mulige slag er fremdeles konge i disse kampene så klart. Det er langt fra et problem å endre et håpløst slag til en storsuksess, kun ved å fokusere på posisjonering, ressursmaksimering og godt gammeldags forarbeid.
Trege figurer med sirupsbevegelser er heldigvis ikke et like stort problem for denne motoren lenger. Magieffektene og egenskapene utføres mye raskere, men fiendene kunne definitivt fått ræva mer i gir når de bevegelser seg fra punkt A til B. Noen av disse kampene tar tross alt mellom femten og førtifem minutter å fullføre.
Jeg er likevel ikke like forelsket i denne versjonen helt enda. Mulighetsrommet er nemlig ikke like bredt. Delvis på grunn av det mer begrensende femte utgave-regelverket og de reduserte alternativene for hva hver klasse kan gjøre når det er deres tur. Klasser som Fighter eller Ranger er bare ikke like deilige å spille som Wizzards og Rogues i mange av disse Dungeons & Dragons-spillene. De førstnevnte krever nesten ingen mikrostyring, og angriper stort sett nærmeste fiende bare. Divinity: Original Sin 2 løste dette problemet ved å gjøre alle sine klasser til unike aktører, med mange bruksområder, spennende klasseegenskaper og vakre animasjoner som økte de taktiske mulighetene i hver bidige kampsekvens. Det samme kan ikke sies for Baldur's Gate 3, som foreløpig føles som en litt tammere nedgradering av Divinity: Original Sin 2.
Heldigvis for meg lar Baldur's Gate 3 hovedpersonen snakke seg forbi nesten alle kampene uansett. Jeg kom meg gjennom mange deler av innholdet uten en eneste skramme, kun fordi jeg kunne slenge med leppa på effektivt vis. Sniking er også et godt alternativ som kan brukes til å løse utallige problemer på kreative måter. Konfliktløs progresjon er noe jeg alltid setter pris på, fordi det stemmer overens med noen av de beste D&D-rollespillene, slik som i Planescape: Torment. Samtidig er dette en stor oppgradering fra Divinity: Original Sin 2, der Larian var så stolte av kampsystemet at de aldri gikk glipp av en mulighet til å vise det frem.
Den manglende Baldur's Gate-følelsen
Begge Baldur's Gate-forgjengerne hadde en distinkt følelse tilknyttet seg, i alt fra kameravinkelen, kunsten, musikken, menysystemene, stemmeskuespillet og fargene der alt ble fremstilt i en stil som minte om et grumsete oljemaleri. Larian ser ut til å ha aktivt valgt bort de stilistiske trekkene fra forgjengerne, som om de bare takket nei til å ha Baldur's Gate som inspirasjonskilde helt og holdent. Denne kunstretningen med 3D-grafikk, kameravinklene, neonfargene og overrealismen hadde passet mye bedre inn med både Neverwinter Nights 2 eller Dragon Age: Origins, men fremstår litt fremmed for Baldur's Gate-fans som meg.
Jo mer jeg spilte, jo mer føltes dette som en oppfølger til Larians forrige prosjekt, ikke til Baldur's Gate 2. Premisset for fortellingen og hvordan karakteren møtes. Ikonene og brukergrensesnittet. Kampsystemet og motoren. Mer eller mindre alt ved dette spillet er konvertert fra Divinity: Original Sin 2, og det føles dessverre som en snarvei på sitt beste, eller juks på sitt verste.
Det kunne også vært mye verre da, alt tatt i betraktning. Spillet er mørkere og bærer mer preg av Baldur's Gate 1 og 2 enn det først ga uttrykk for under avdukingen tidligere i år. Samtidig har de skarpe neonfargene som fikk Divinity: Original Sin 2 til å ligne på Fable blitt tonet noe ned, og erstattet med dype skyggeeffekter som gir hele greia en litt mer lumsk og stemningsrik følelse som passer bedre til Baldur's Gate-navnet. Dessuten er det ikke slik at Neverwinter Nights 2, Dragon Age: Origins og Divinity: Original Sin 2 er sammenligninger man trenger å skjemmes av.
Konklusjon
Jeg liker Larian Studios, er storfan av Divinity: Original Sin 2 og har et ømt punkt for klassiske PC-rollespill i Forgotten Realms-universet som Neverwinter Nights og Baldur's Gate. Ergo er jeg nok selve definisjonen på målgruppa for Baldur's Gate 3. Førsteinntrykket tilsier at den ferdige versjonen av Baldur's Gate 3 kommer til å lykkes i å bringe en episk og tidsmessig Dungeons & Dragons-kampanje til den digitale verden slik Baldur's Gate 1 og 2 gjorde i sin tid. Og det er vel strengt tatt det viktigste for Larian Studios og folka bak Dungeons & Dragons.
Samtidig savner jeg noe av den ikoniske Baldur's Gate-følelsen og estetikken som de opprinnelige spillene brakte til bordet, men som sjeldent er å finne i Larians skildring av dette universet. Det turbaserte kampsystemet som var så ufattelig bra i Divinity: Original Sin 2 er heller ikke helt på plass enda. Det er nødvendig med både finjusteringer og større endringer som på sikt kan gjøre dette mer taktisk, underholdende og enda litt kjappere i svingene. Det sier samtidig seg selv at det finnes tekniske utfordringer i tillegg, siden det tross alt er Early Access-versjon det er snakk om.
Baldur's Gate 3 imponerer allikevel kraftig på andre områder som et omveltende terningkastsystem og tilfredsstillende utforsking av verden. Mulighetsrommet for rollespilling ligger på et ekstremt avansert nivå sammenlignet med mye annet i sjangeren. Historiefortellingen er likedan fabelaktig, på bakgrunn av et velskrevet manus, levende animasjoner og interessante kompanjonger med stort potensial. Dette er tjue til tretti solide timer som forhåpentligvis blir enda bedre.
Er du sulten på flere PC-rollespill kan vi virkelig anbefale Divinity: Original Sin 2 fra samme utvikler. Om du heller mer mot en postapokalyptisk setting er Wasteland 3 et glimrende valg også.
