Anmeldelse

Europa Universalis IV: Emperor

En av de største utvidelsene siden begynnelsen

Emperor-utgivelsen er like spennende som den er stor.

De tre store.
Paradox Interactive

Det er godt over et år siden forrige utvidelsespakke, Golden Century, ankom Europa Universalis 4. Nå er endelig Emperor her, og bringer med seg en haug med spennende endringer som har potensial til å fullstendig endre maktdynamikken i Europa.

Det hellige romerske riket

Emperor utvider to enorme aspekter som nesten ikke har blitt rørt på siden spillets utgivelse: mekanismer relatert til livet i det hellige romerske riket, og katolisismen og paveembetet.

Mange viktige beslutninger må tas.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Som keiser har du nå enda flere muligheter til å påvirke retningen riket går i. Ikke bare er det de ordinære reformene som styrker medlemmene og keiseren selv som skal vedtas, men man gis nå også valget om å ta riket i en sentralisert eller desentralisert retning. Unike hendelser er også med på å gi «smak» til spillopplevelsen. Der hvor hendelser som staten Burgunds oppløsning ofte ville resultere i en nokså fredelig splittelse av landområder, er hendelsen nå noe alle keiserrikets medlemmer må ta stilling til, og noe keiseren må bestemme seg for; hva skal egentlig gjøres med Burgund? Skal det innlemmes i riket under keiseren, splittes opp og gis rikets beskyttelse, eller overgis til Frankrike?

Slike aspekter er med på å gjøre kampen om å vinne keisersetet enda viktigere enn tidligere, spesielt fordi det nå også er enklere å gjennomføre reformer. Rett etter utvidelsen ble sluppet var dette spesielt enkelt, men mange av disse tidlige måtene å utnytte spillets mekanismer på er nå luket vekk, selv om det fortsetter å skje noen rare ting som når medlemsstater som har brutt ut av riket kommer tilbake i løpet av kort tid. Om det likevel fortsetter å være noe enklere å gjennomføre viktige reformer enn før er ikke dette noe stort problem. Snarere tvert imot gjør tilleggsreformene og de eksklusive sentraliseringsretningene at det til og med kan ta lenger tid enn tidligere, og tilføyer riket sårt trengte tillegg som gjør livet som medlemsstat enda mer unikt. I det hele tatt har vi nå å gjøre med en slags proto-europeisk union som enten kan bli en samling stater som samarbeider om rikets sikkerhet, eller en forent, samlet stat.

Unike oppdragstre til alle

Sammen med unike scenarioer i riket får flere håndfull stater oppdaterte eller splitter nye oppdragstre som gjør dem enda mer unike å spille. Det mangler ikke på muligheter som skal gjøre Østerrike til Europas hersker, Brandenburg om til Tyskland, eller som skal gjøre det mulig å ta Böhmen fra et sentral-europeisk kongedømme til riket som skal nøytralisere de tyske statene og heve seg over Europa med sin egen tilnærming til kristendom, husittismen.

Nye oppdragstrær er alltid bra.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det samme kan sies om Frankrike og Burgund, hvor sistnevnte nå kan gjenopplive det frankiske kongedømme Lotharingia (også kjent som Mellomfrankerriket). I tillegg har mange små og mellomstore stater blitt gitt den samme kjærligheten, som gjør at for eksempel korsfarerne på Kypros kan forsøke å gjenreise Kongeriket Jerusalem.

En mektigere pavestat

Fra pavestat til Guds kongerike på jord.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Den imidlertid største endringen kommer til Pavestaten, som er gitt et nytt oppdragstre samt nye mekanismer knyttet til den katolske kirken og paven selv. Paradoksalt nok vinner ikke pavestaten automatisk paveembetet, men må kjempe for tittelen som andre stater. Likevel er det noen forskjeller. Pavestaten tilegner seg stemmer ved å utnevne kardinaler, noe som koster penger. Dette dras fra egen statskasse eller fra den romerske kurie-kassen, en egen pengekasse tilgjengelig for paven selv, som består av donasjoner fra konger og hertuger fra hele det katolske Europa. Dette er noe av det som gjør paveembetet så viktig for Pavestaten; gjennom den får man ikke bare mulighet til å berike seg selv og bruke andres penger til egne ærender, men man kan også betale for å slå ned på religiøse reformprosesser i kristendommens land. Det er denne reformmekanismen som til syvende og sist fører til protestantismens fremkomst, som igjen vil lede til religiøse kriger og potensielt store omveltninger i Europa. Som pave klarte jeg å holde reformimpulsene nede helt til slutten av 1500-tallet, som ikke bare gjorde at katolisismen forble hovedreligionen, men at det ikke ble noe av religionskrigene i det hele tatt. Det endret historiens gang fullstendig, og gjør paveembetet mektig om man bruker det på riktig måte.

Ved å holde reformasjonen på avstand lenge nok ble det ingen stor religionskrig.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Hvis protestantismen imidlertid skulle blomstre opp – som det gjerne gjør i en viss form – er konsilet i Trient-hendelsen nå gjort mye fyldigere. Der man før bare kunne bli med i «mot-reformasjonen», får paven nå mulighet til å gi katolske nasjoner insentiver til å forbli katolske gjennom å vedta visse reformer. Disse kan tilføye katolikkene sterkere soldater, et mer åpent samfunn, og bedre eller verre relasjoner til protestantiske stater.

Masse forbedringer, men kunne blitt gjort enda dypere

Riket- og pavemekanismene er noe av det bedre fra EU4-utvidelser. De tilføyer så mange unike og nye muligheter at det er vanskelig å forestille seg et liv uten dem. Likevel kunne de vært utformet bedre. For på dette stadiet virker desentraliserings-retningen i riket for svakt eller lite spennende til å hamle opp med sentraliseringsretningen. Samtidig kunne man hatt enda flere muligheter som paven, som for eksempel å ha mer innflytelse på konger og andre aspekter ved katolsk liv.

Man kan nå tvinge andre stater til å bli medlem i imperiet.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Stendersamfunnet (Estates) er også oppdatert. Nå handler det om å finne en balanse først og fremst mellom andelen land holdt av de forskjellige samfunnene og deg selv. «Crown land» referer til land kontrollert av kongen selv, og denne andelen burde ikke falle under 30% hvis man vil unngå negative ringvirkninger. Måten revolusjoner sprer seg på har også fått en overhaling. Nå vil revolusjonsimpulser spre seg gradvis i en stat, og det er om å gjøre å stoppe den, eller akseptere og spre den verden rundt. Nye hendelser gjør revolusjonene rett og slett morsommere å bli med på, og gir spilleren insentiver til å fortsette kampanjen sin til spillets senere dager. I tillegg gjør en ny status som supermakt gjennom hegemoni-mekanismen (som gir bonuser basert på din overmakt som militær leder til lands eller til havs, samt din økonomiske overmakt) det enda litt kulere å spille til man blir supermektig. Man får nemlig bonuser innen området man er verdensledende på, men blir samtidig designert som en trussel av mange andre stater som kan komme til å bygge koalisjoner mot deg.

Konklusjon

Emperor-utvidelsen er en av de kuleste utvidelsene til Europa Universalis 4, nå nærmere 7 år etter spillets utgivelse. Helt nye mekanismer endrer på maktbalanser, muligheter og status quo i Europa, samtidig som overordnede tillegg til stendersamfunn og hegemoni-status blir tilgjengelig for alle. Jeg skulle imidlertid gjerne ha sett enda dypere riket- og pave-mekanismer. I tillegg gjorde visse småfeil og muligheter til utnyttelse av de nye mekanismene opplevelsen litt snodig, men heldigvis er mange av disse nå fikset. Om du spiller mye i Europa er Emperor et solid tillegg til en allerede fyldig opplevelse, og sammen gir utvidelsen oss insentiver til å spille fra start til slutt gjennom sine revolusjons- og hegemoni-mekanismer. Dette er storstrategi på sitt beste.

8
/10

Siste fra forsiden