KÖLN (Gamer.no): Det er alltid et lite eventyr i seg selv å skulle skrive om et nytt Pokémon-spill. Siden lanseringen i 1996 har det blitt sluppet så mange spill i og utenfor serien at det meste antagelig har blitt sagt tidligere, og letingen etter gode formuleringer blir dermed lang og hard. Man kan syte til man blir blå i trynet over den nyeste generasjonen med lommemonstre, man kan slå seg til ro med de sedvanlige og trofaste spillmekanikkene eller man kan glede seg over den utrolige mengden med ting å gjøre, se og fange. Det føles likevel som om alt er gammelt oppgulp.
Det at jeg nå har tonnevis av nyheter å snakke om etter å ha prøvd det nyeste rollespillet i Pokémon-universet tyder på at selve serien er i ferd med å endre seg. Lommemonstrenes første tradisjonelle rollespill på Nintendo 3DS går nemlig Pokémon Stadium og Black/White 2 i sømmene og lager et vaskekte tredimensjonalt Pokémon-spill. Det høres kanskje ikke ut som verdens største omveltning, men gud så annerledes det føles.
Liten, gul, tredimensjonal rotte
Det slår meg øyeblikkelig og det slår meg hardt - 3D-effekten altså. Ikke det at jeg spiller med 3D-slideren på, men det faktum at spillet i seg selv foregår i tre dimensjoner. Der de foregående installasjonene i serien har prøvd seg på en hybrid mellom 2- og 3D er Pokémon X og Y lagd for Nintendos tredimensjonale bærbare. Det ser fantastisk ut.
Med vakker «cel-shading» og tegneserie-aktig sjarme portretteres en Pikachu som vår første fiende for dagen. En stilig introduksjonssekvens viser hvordan den lille karen stikker hodet sitt opp av en forargende velkjent gresstust, og idet fargene kommer på plass er det vanskelig å ikke bli litt fortapt i minner fra en svunnen alder. En alder hvor Pokémon-kort, Pokémon Stadium og Pokémon-tegneserien var alt som betød noe.
Som en av de utvilsomt søteste lommemonstrene blir man også raskt forelsket i 3D-utgaven av den lille rotta, men man husker straks oppdraget man har sverget livet sitt til: Å bli en Pokémon-mester. Da kan man ikke være redd for å denge en Pikachu eller to på sin ferd.
På mitt eget lag har jeg fått utdelt tre av de nyeste utskuddene på den stadig voksende og forvridde trestammen som er Pokémon-familien. Ved siden av det gressbaserte oppstartsmonsteret, Chespin, får jeg også tilgang på den dinosaur-lignende Helioptile og Eevee-utviklingen Sylveon. Serieskaperne klarer nok aldri å overgå det arbeidet de gjorde med de to første Pokémon-kullene, men dette utvalget ser faktisk ikke så aller verst ut. Vi slipper i hvert fall å få besøk av iskrem, lysekroner og søppeldynger i forkledning.
I full vigør
Hver og en av mine utvalgte kjæledegger har sine unike angrep, og for første gang i serien vises dette nå fram gjennom annet enn generelle effekter. Nå kan de stakkars små faktisk bevege seg, fri fra sine tidligere lenker. De holder seg fremdeles til hver sin halvdel av en tiltenkt arena, som denne gangen er forkledd som et vakkert og åpent slettelandskap. Nå kan for eksempel Pikachu snurre rundt og vifte med halen for å bruke det sagnomsuste «Tail Whip», mens Fennekin lar seg omkranse av et flammehav for å bruke «Flame Charge».
Effekter og animasjoner er svært godt lagd, og om det samme detaljnivået er tilegnet hver av de godt over seks hundre lommemonstrene blir jeg rett og slett imponert. Når jeg tenker meg om blir jeg faktisk imponert om utviklerne i det hele tatt inkluderer samtlige skapninger i de fullstendige versjonene av Pokémon X og Y. Med alle de nye monstrene og de nylig avslørte «Mega-Utviklingene» blir dette fort godt over syv hundre små og store gnagere, og dette vil kreve mye arbeid og stor dedikasjon fra Game Freak.
For øyeblikket nøyer jeg meg derimot med tanken på å få utvikle og oppgradere nyversjonen av de skapningene som allerede har blitt bekreftet for X og Y, deriblant Dragonite, Exeggutor og Skitty.
Erfaringspoeng og nivåer fikk nemlig ikke mye oppmerksomhet under selve demonstrasjonen. I løpet av de ti knappe minuttene jeg fikk løpe rundt i en blomsterhage i Kalos-regionen var det andre ting som stod i fokus. Figuren min for eksempel, en kjekk ung kar som med den største selvtillit spant rundt på rulleskøyter, red på tilfeldige Pokémon i det fri og utforsket blomsterenger og labyrinter til den store gullmedaljen.
Alt som foregikk i denne delen av spillets «åpne» verden kunne sees gjennom et isometrisk perspektiv, hvor løse monstre og andre trenere stakk seg ut blant gresstrå og fontener. Av det jeg fikk oppleve i Köln måtte jeg selv ta kontakt med sistnevnte for å sette i gang en slåsskamp – jeg måtte saktens bekrefte at det var dette jeg hadde i tankene da jeg tok steget bort til de og trykket på A-knappen.
For en som har begitt seg ut på tilnærmet samtlige Pokémon-eventyr virker dette ytterst merkelig. Ved siden av de tilfeldige sammenstøtene har jo de påtvungne og ofte overraskende trenerkampene vært blant seriens største sjarmpunkter, og jeg tror ikke denne nyvinningen vil gagne noen, aller minst tilbakevennende fans.
Meget teit eller meget spennende?
Noe som derimot gjør sin tilbakekomst er den verdensvante og småeksentriske professoren som sammen med moren din sparker deg ut av døra med Pokéball i hånd og tanker om eventyr i skolt. I denne svært tilscenesatte demonstrasjonen var hele poenget å ta seg gjennom den tidligere nevnte parken for å møte Professor Augustine Sycamore. Vel framme blir løfter om storhet nevnt via de sedvanlige tekstboblene, og ut av luften blir vi overrakt MewTwo, et av universets mest legendariske monstre.
Det ligger selvfølgelig en tanke bak det hele, og ved siden av å la spilleren føle seg som en skikkelig tøffing får man også vist fram det aller hotteste i Pokémon-verdenen, nemlig de såkalte «Mega-Utviklingene». Ved å ta i bruk en slags magisk stein kan man nå videreutvikle det som tidligere har vært sett på som ferdigutviklede lommemonstre, som for eksempel Lucario, Absol, og min egen favoritt, Ampharos. Og selvfølgelig MewTwo da.
Nå kalles han Mega MewTwo, og ved siden av det teite navnet har han også fått et litt annerledes design og det jeg bare kan anta er kraftigere angrep. Det hele fremstår som en litt teit gimmick, og jeg er sikker på at hvis det virkelig betydde så mye for utviklerne å vise fram gamle storheter i ny drakt så kunne de jaggu funnet på en bedre løsning. Samtidig ser de tredimensjonale nyversjonene overraskende godt ut, og jeg tar meg selv i å lure på hvordan for eksempel Feraligatr, Lapras eller Emolga kan komme til å se ut hvis de utsettes for det samme.
Konklusjon
Pokémon X og Y er et digert skritt vekk fra det faste og kjente for Pokémon-serien, og etter å ha fulgt en formel så slavisk i snart tjue år ser det mot all formodning også ut til at utviklerne har lykkes med nyvinningene sine. Overgangen til tre dimensjoner er kanskje den største omveltningen, og spillet ser helt fantastisk ut, med all sin sjarme, fargebruk og kreativitet, videreført og videreutviklet.
Kampene har også fått en renovering, og selv om det i praksis fungerer svært likt føles spillingen svært annerledes. Alt fra bevegelige figurer til storslagne effekter og dynamiske kameravinkler bidrar til å gi liv til monstre og angrep i jevnbyrdig grad. Hvis samtlige skapninger hentes ut av Pokédex og minnebark for å gjenskapes med det samme detaljnivået som de jeg har sett så langt må jeg bare bøye meg i støvet.
Andre endringer er av det litt mindre slaget, men det at man for eksempel ikke tvinges til å slåss med andre trenere lenger kan bli en tung pille å svelge. Samtidig er følelsene rundt de noe gimmick-aktige Mega-Utviklingene svært delt - det kan fort bli meget godt eller meget dårlig.
Forandringene er likevel mange og store nok til at jeg tror dette blir en minneverdig og avgjørende opplevelse åkkesom. Overgangen til tre dimensjoner er et faktum, og jeg tror ikke det er noen vei tilbake for Pokémon-serien etter dette.
Pokémon X og Pokémon Y kommer i salg eksklusivt for Nintendo 3DS den 12. oktober.
Les også: Anmeldelsen av Pokémon Black Version 2 Les også: Anmeldelsen av Persona 4: Golden
