Vi er ikke kommet lenger enn til mars - og likevel har vi fått det andre knallsterke strategispillet for året (der Men of War naturligvis var det første). Men i motsetning til ovennevnte er Empire: Total War et spill som både har en sanntidsdel der man tar jobben som hærfører og general, og en turbasert strategidel der man får bedrive storpolitikk og gjøre mer langsiktige valg for nasjonen.
Spillet dekker det glade 1700-tall, et århundre som blant annet så starten på opplysningstiden og den industrielle revolusjonen. Det var en tid der utviklingen nærmest løp løpsk, og kampen om naturressurser tilspisset seg. Selv om jeg nok ikke er den eneste som har et mer romantisk forhold til god, gammeldags sverdkamp i ekte Braveheart-ånd, enn musketter og kanoner, så finnes det knapt noe mer passende tidsrom for et Total War-spill enn nettopp det 18. århundret. Det er i hvert fall inntrykket etter å ha spilt Empire: Total War, som har mye nytt på lager.
Veien mot uavhengiget
Gjennom en egen kampanje kalt Road to Independence, får vi ta del i stiftelsen av USA. Vellagde mellomsekvenser og episk musikk bidrar til en fantastisk presentasjon, mens historien deles opp i fire kapitler. Hvert kapittel innlemmer spilleren steg for steg i hver del av spillet, og fungerer som en slags opplæringsdel.
Kapitlene er helt frittstående, det vil si at de forandringer man har gjort i foregående kapittel, som å produsere enheter og bygninger eller gjøre troppeforflytninger, ikke bæres med videre til neste kapittel. Dette går litt imot Total Wars ånd, som etter tradisjonen består av lange kampanjer der spilleren selv styrer begivenhetene. Men så kan man også velge å hoppe helt over denne kampanjen. De av oss som ikke får tårer i øyekroken når det amerikanske flagget vaier i vinden, eller som får en liten bismak i munnen når kolonistene blir framstilt som ofre for barbariske og usiviliserte indianere, kan like godt hoppe rett på hovedspillet.
Grand Campaign heter modusen som, fra du kjøper dette spillet, trolig vil være altoppslukende i livet ditt for en stund. Her kan du fritt velge deg en av de store nasjonene, og sette deg et mål for spillet selv. Her er det ingen mellomsekvenser og ingen forhåndsbestemte hendelser. Det er mer av en sandkasse å leke i, en sandkasse på størrelse med Sahara.
Med tanke på at spillet har stort fokus på sjøkamp tenker jeg at Storbritannia, som historisk sett har dominert på havet, er et godt valg. Total War-veteran som jeg er, er også verdensherredømme et naturlig mål. Det vil si at innen kalenderen viser 1799 skal jeg kontrollere minst 50 regioner totalt. Storbritannia starter med kontroll over de britiske øyer, Jamaica, Bahamas og Rupert's Land i nordvest-Amerika. Fra starten av er jeg alliert med Nederland, men er ikke direkte i krig med noen, tross åpen fiendlighet fra blant andre de alpeluekledde erkefiendene fra Frankrike.
Forbedringer på rekke og rad
Systemet for diplomati har fått en overhaling. Man trenger blant annet ikke lenger å sende ut en diplomat manuelt, men bare å starte en dialog via diplomatipanelet. Det gjør det mye enklere å inngå avtaler, og fører til at politikken ikke lenger er så gjennomsiktig, men heller en mer sentral del av spillet. Allerede helt i begynnelsen av kampanjen får jeg et svært interessant tilbud fra mine protektorat-stater i Amerika. Hvis jeg klarer å kapre sentrale områder på det amerikanske kontinentet fra franskmennene og de innfødte, skal de andre statene helt og holdent tilfalle meg. Ikke bare skal jeg få lov til å ta et oppgjør med min nemesis, men jeg skal til og med få lagelig godt betalt for det.
Å oppnå dette krever en koordinert innsats fra alle mine områder. Det første valget jeg må ta er å gi mine forskningsinstitusjoner hjemme i England noen direktiver om hva de skal utvikle. Gjennom det nye utviklingspanelet velger jeg fra et teknologitre som er delt opp i militære, industrielle og filosofiske temaer. Siden jeg utvilsomt kommer til å trenge å supplere en eventuell krig i Amerika med blanke pund fra England, satser jeg på å forbedre landbruk og annen industri, og tjene godt på skattenivået. Jeg ber også en av mine store tenkere, Isaac Newton, om å bidra til å sette fart på prosessen. I forhold til de forrige Total War-spillene er det forfriskende å kunne ta valg som faktisk kommer til å ha enormt stor innvirkning på hvordan landet former seg.
Etter å ha rustet opp militæret på mine karibiske øyer, må jeg også sørge for at ikke franskmennene kan kjøre motangrep mot de britiske øyer. Denne gangen lar spillet deg utkjempe sjøslag selv, og derfor velger jeg å bygge opp en enorm flåte til å vokte den engelske kanal, slik at franskmennene ikke en gang skal klare å levere tropper til øyene mine. Heldigvis er rekkevidden til skipene økt fra tidligere spill, slik at ikke fiendtlige skip bare kan snike seg forbi uten en konfrontasjon.
Dynamisk verden
Enhver gjennomspilling av Empire: Total War vil føre til totalt forskjellige opplevelser. Tilfeldighetene denne gangen vil ha det til at jeg skal tilbys en sjanse til å oppnå mine mål uten å miste troverdighet i verdenssamfunnet. Det har seg nemlig slik at mine nederlandske allierte havner i krig med franskmennene, slik at jeg får en gyldig grunn til å blande meg i konflikten. Umiddelbart svarer jeg med å transportere mine karibiske tropper inn i de franskkontrollerte statene Montréal og Québec.
Etter hvert utvikler det seg til å bli rene verdenskrigen, med Frankrike, Spania og Prøyssen på ene siden, og Storbritannia, Nederland og Portugal på andre. Det betyr at alle må krige på flere fronter, men ikke så mye mer. Det er fortsatt ikke noe godt system for samhandling med allierte her. De hjelper deg om de tilfeldigvis er rett i nærheten når et slag skal utkjempes, men ikke ellers. Det hadde vært kjekt å kunne be mine portugisiske venner om hjelp til å storme et bestemt spansk fort, men slike muligheter må vi visst vente med til neste Total War-spill.
Etter hvert som krigen eskalerer, vokser utgiftene til å lønne og supplere troppene enormt. Om jeg ikke hadde satset tidlig på å øke inntektene hadde jeg garantert vært konkurs for lenge siden, men likevel må jeg finne enda nye inntektskilder. Heldigvis har jeg en betydelig flåte, som jeg ikke har utnyttet til fulle. Mine fiender har, i likhet med meg selv, opprettet handelsavtaler med nasjoner nært og fjernt, og mange av handelsrutene går til sjøs. Dermed ser jeg mitt snitt til å blokkere franskmennenes handelsruter og beholde varene selv, noe som fører til et betydelig inntektshopp.
Kamp på de syv hav
Slike blokader fører uunngåelig til at man stadig braker sammen med fienden på havet, og hvis gigantiske sjøslag gjør deg våt i buksen, har du virkelig kommet rett sted. Her har Creative Assembly tråkket ut i relativt ukjent territorium, men ikke tråkket i salaten av den grunn. Vind og vær varierer, samtidig som man utover i spillet har mange typer skip til disposisjon. Vanlige kanoner rettes mot skipenes bredside, slår hull i den, og ødelegger fiendens kanoner. Som oftest overgir skipene seg før det er for sent, men om man peprer dem lenge nok synker de.
En annen måte å løse problemet på er med de spesialiserte kanonene som sprer dødelig hagl over mannskapet. Om man derimot ønsker å kunne manøvrere bedre enn motstanderen kan man bruke kanonkuler festet sammen med kjettinger som river seilene i stykker. Det blir kanskje for mye oppramsing om jeg også skal nevne flammende og eksplosive kanonkuler, men jeg gjør det likevel - bare fordi det er så uendelig tøft å se på.
Selv om de taktiske mulighetene til sjøs er store, kunne det godt vært fokusert mer på å lære spilleren taktikker. Det er mindre innlysende hva som er lurt å gjøre her, kontra på land, og etter å ha styrt en hel haug sjøslag er jeg fortsatt et lysende spørsmålstegn når det gjelder krigskunst på havet.
Grafikken i sjøkampene er spesielt bra, med havet som bølger seg, skipene som sakte ødelegges, og det generelt høye detaljnivået. Også landkamper og kampanjekartet ser nydelig ut. Det kommer neppe som noen overraskelse for de som har spilt Medieval 2: Total War, for dette har de samme visuelle egenskapene, pluss litt til.
En sammenhengende krig
I løpet av min kamp for verdensherredømme føler mange nasjoner seg truet når de ser at imperiet mitt stadig tar over franske og spanske områder. Uheldigvis for mange vet de ikke selv hva som er godt for dem, ettersom stadig flere erklærer krig mot meg. Likevel kan jeg fortsette min parademarsj, ikke minst fordi det er blitt mye lettere å fylle på med nye soldater når det tynnes i rekkene. Man trenger ikke en gang å besøke en by for å gjøre det. Om en general dør kan man også promotere en ny nedenfra.
Det er heller ikke nødvendig å la store deler av hærene være igjen som barnevakter i byer man tar over, for å unngå opprør. Det var et stort problem i tidligere spill, men ikke så mye nå lenger. Myndighetene har virkelig lært seg kunsten å undertrykke folket. I tillegg er nasjonalfølelsen blant befolkningen på det amerikanske kontinentet noe svakere enn i Europa, og motstanden mot nye myndigheter mindre. Dermed er mye av ventetiden fra de tidligere spillene eliminert, og man kan man raskt marsjere videre mot neste ulykksalige offer.
I kamper på land er det blitt mulig å okkupere store bygninger der soldater kan skyte fra vinduene. Disse er til god hjelp, så lenge fienden ikke har artilleri - for artilleriet spiser trehus til frokost. Det kunne godt vært mulig å gjemme seg i flere av husene, men det er også mulig å ta dekning bak og skyte over murene som typisk omgir eiendommer. Noen enheter har i tillegg muligheten til å bygge sine egne forsvarsmurer og hestefeller. Uansett er riktig bruk av omgivelsene helt klart være en avgjørende faktor som kan tippe slaget i din favør.
Empire: Total War er et spill som i høyeste grad vokser på deg. Jeg gikk til spillet med en forsiktig optimisme, og før jeg visste ordet av det var jeg inne i en fullverdig Total War-psykose der døgnene besto av å spille, jobbe, spise og sove - i den rekkefølgen. Få dager etter at jeg begynte å spille er franskmennene utslettet, spanjolene svekket, og hele det amerikanske kontinentet er mitt. Verdensherredømmet er et faktum. Men det er også bare begynnelsen. Fortsatt er det en rekke andre nasjoner som kan styres, fra både Amerika, Europa og deler av Asia, og alle tilbyr ulike spillopplevelser.
Man kan også spille mot andre over nettet. I øyeblikket er det kun enkeltstående slag, enten på land eller sjø, som kan utkjempes. Men utvikleren har lovet at en flerspillermodus på kampanjekartet skal komme i en oppdatering etter lansering, noe mange har ventet på siden Total War-seriens spede begynnelse.
Konklusjon
I det jeg starter opp spillet igjen for å sjekke noen siste detaljer til anmeldelsen møter kampanjekartet meg med et overblikk over mitt gigantiske imperium. I bakgrunnen hører jeg lyden av vind som suser, og i det jeg zoomer inn på flåten min strømmer lyden av bølger og måkeskrik ut gjennom høyttalerne, og jeg føler meg som hjemme. Det kan høres ut som en stor klisjé, men Empire: Total War har, i likhet med de foregående spillene, en helt egen evne til å holde på spilleren.
En del av grunnen er den herlige blandingen mellom sanntidsstrategi og politikk, som begge har blitt bedre siden forrige Total War-spill. En annen er de skyhøye produksjonsverdiene. Bare beskrivelsene av teknologier, våpen og hendelser i tidsperioden utgjør et lite leksikon alene. Tross enkelte småfeil er spillet utrolig solid, og vil utvilsomt gi oss mye glede i lang tid fremover. Bare ikke begynn å spille dette hvis du egentlig ikke har tid - for det kan du komme til å angre på.
