Freebird Games, med kanadiske Kan Gao i spissen, har pumpet ut fabelaktige eventyrspill i snart femten år. Det var likevel ikke før lanseringen av To The Moon i 2011 – med påfølgende flombølge av tårevåte spillfjes på YouTube – at studioet virkelig fikk medfart.
Siden den gang har indie-utviklerne servert emosjonelle ballespark med relativt jevne mellomrom, og det nylig lanserte Impostor Factory er sånn sett intet unntak.
Rett på sak
Markedsføringen rundt Impostor Factory har vært sedvanlig merkelig, med fokus på lange katter, drapsgåter og tentakkelmonstre, mer enn de følelsesladde øyeblikkene utvikleren er så kjent for. Når man imidlertid setter seg ned med spillet, merker man fort at dette stadig er et av Kan Gaos hjertebarn. Her går det som forventet i like deler metahumor, pirrende fortellergrep og mang en følelsesladd avsløring.
Spillet er mer fortelling enn noe annet, hvor man stort sett bruker tiden på å traske fram og tilbake i todimensjonale omgivelser mens man snakker med folk, undersøker gjenstander og løser et fåtall veldig simple gåter.
Jeg husker så vidt at jeg ga begge de foregående Freebird-spillene mild kritikk for å tvangsfore meg med veisperringer i form av rutenettgåter som måtte løses, og dette er helt vekk i Impostor Factory.
Dette er på én side deilig, da man kan fokusere i større grad på handlingen, men det tar også vekk litt fra variasjonen underveis. Slik det er nå, ender spillet opp som ekstremt lineært, og det bærer spesielt andre akt preg av. Her går det slag i slag mens vi blir kjent hovedpersonene og deres liv og levnet. Dette er like fenomenalt skrevet som alltid, men det blir også litt langdrygt uten faktisk «gameplay» som lar oss stykke opp opplevelsen noe.
Uanstrengt og hjerteskjærende
Impostor Factory fremstilles som en mer frittstående episode enn de to foregående spillene, men dette er en sannhet med et par modifikasjoner.
Det er sant at handlingen, som lar oss innta rollen som ungfolen Quincy idet han ankommer et mystisk herskapshus, har få direkte tilknytninger til eventyrene til Neil og Eva fra To The Moon og Finding Paradise, men jeg råder deg likevel til å begynne ved begynnelsen for å få mest mulig ut av Impostor Factory.
Tonen i begynnelsen er fortsatt fårete og med skikkelig glimt i øyet, før Quincy sakte, men sikkert dras inn i et mer og mer personlig drama. Her vrir og vender utviklerne litt på det vi allerede vet de mestrer, med et resultat som er omtrent det samme som i de to foregående spillene. Det ender opp med at jeg smiler og ler høyt i det ene øyeblikket, før jeg biter negler og hikster ukontrollerbart i det neste.
Manuset er stadig like levende og troverdig, og det er helt besynderlig hvordan forfatterne klarer å lage noe som spriker i så mange retninger underveis, uten at det noensinne føles rart eller unaturlig. Figurene man snubler over er ikke mer enn små, søte pikselansamlinger på overflaten, men er skrevet med en dypt menneskelig penn, som grep godt tak i hjerterota mi flere ganger i løpet av de snaut fire timene spillet varer.
Et nydelig gjensyn
Pikslene i seg selv er heller ikke så verst å se på. Spillet er minimalistisk på de fleste områder, men byr til gjengjeld på enormt gjennomførte stilvalg og et formelig vell av personlighet. Det er søtt og fargerikt, og utviklerne tar også flere små grep underveis som effektivt er med på å sprite opp det som ellers kunne vært et litt statisk eventyrspill.
Som et resultat får man da små, håndgripelige personligheter som beveger seg med stor smidighet rundt omkring på skjermen og innad i historien, og det er en fryd for øyet.
I tråd med den uortodokse markedsføringen beskrevet tidligere, tar spillet også flere merkelige vendinger underveis, noe som gjenspeiles både rent visuelt og i form av vendinger i plottet. Her skiller Impostor Factory seg en del fra spillene som har kommet før, og det er ikke en utelukkende positiv endring. Spillet sikter høyt, og fremstår som litt overlesset i en tredje og siste akt som kommer litt vel brått på.
Konklusjonen griper etter mange av de samme stråene som avslutningene på både To The Moon og Finding Paradise, men mangler noe av den samme brodden. Jeg klarer ikke å unngå å føle at jeg har sett deler av dette tidligere, og kanskje også hakket bedre i utviklernes tidligere forsøk.
Kanskje jeg bare savner et ordentligLaura Shigihara-punktum, som av en eller annen grunn er sporløst vekk i dette spillet.
Konklusjon
Jeg synes det er vanskelig å sette karakter på Impostor Factory. Dette er et spill som etter alle solemerker er like gripende og meningsfullt som både To The Moon og Finding Paradise, men jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av at jeg har sett en del av dette før.
Utviklerne gjør for all del mye for å holde opplevelsen frisk og spennende, og det tar lang tid før jeg begynner å sette sammen puslespillbitene. Spillet byr med det på flere spennende avsløringer, og konklusjonene man kommer fram til underveis er alle av det svært givende slaget, men akkurat her er nok veien hakket bedre enn målet.
Slutten prøver på litt vel mange ting samtidig, og det som egentlig kunne vært en fremragende enkeltstående fortelling, bruker litt for mye av siste akt på å trekke tråder tilbake til det som har skjedd tidligere. Dette legger på ingen måte en demper på den rå, ekte og dypt emosjonelle fortellerstilen resten av spillet benytter seg av, men det når altså ikke helt opp.
At Impostor Factory da fremdeles er et enestående eventyr, med mer meningsfulle og følelsesladde øyeblikk enn de fleste andre spill som har kommet siden Finding Paradise i 2017, er et bevis på hvor dyktige Freebird Games og Kan Gao er på det de gjør. Jeg forventer å bli revet med – på godt og vondt; med latter og gråt – hver gang jeg starter et nytt Freebird-spill, og det at de fortsatt klarer å leve opp til disse forventningene hver gang, er intet mindre enn utrolig.
For andre meningsfulle spill, kan vi anbefale Kena: Bridge of Spirits og What Remains of Edith Finch. Og så kan det vel aldri skade å spille To The Moon igjen (eller for første gang), heller.
